Fypike gjorde selbureis i røytemåneden

Mange jubileer markeres i Norge i år: Ivar Aasen (200 år), Det Norske Teatret (100 år), Edvard Munch (150 år). Men det er trolig bare en håndfull slavister som har fått med seg at 2013 også er femtiårsjubileet for Norsk-russisk ordbok av Vladimir Arakin, et verk som er så spekket med rariteter at det burde ha vært utstyrt med bruksanvisning.

AV AUD ANNA SENJE

Ordsky russisk/norsk

 

 

 

De fleste som har studert russisk i Norge, kjenner til 1963-utgaven av Arakins ordbok – en gråblå murstein med gulnede sider og en svak ange av kjeks som har ligget for lenge i skuffen. I 40 år var dette den eneste norsk-russiske ordboka i sitt slag, men den er så full av feil og kuriositeter at studenter ved norske universiteter ble advart mot den. I stedet måtte de bruke svenske, danske og engelske ordbøker. Arakins ordbok inneholder tvilsomme oversettelser (høyhus er «høylåve») og ord som er ukjente for de fleste, for eksempel bygdestripper, gråtegauk, snilefisk, karnøffel, luskemikkel, damebris, søplenisse, oksepannet, manntimmer, kritikakleri. Med alle sine mangler og merkverdigheter har ordboka nærmest fått kultstatus i slavistmiljøet. Hvem var egentlig Arakin? Hvilke kilder brukte han, og hvorfor har han valgt å ta med så mange besynderlige ord?

Vladimir Dmitrievitsj Arakin (1904–1983) var professor i filologi ved det statlige pedagogiske universitetet i Moskva. Han har hatt stor betydning for utviklingen av språkvitenskap og metodikk for undervisning i fremmedspråk i Russland. Hovedfeltet hans var engelsk, men han fordypet seg også i afrikanske og asiatiske språk. Han utga blant annet flere ordbøker og et fembinds læreverk i engelsk. Mange treff på nettet tyder på at Arakins bøker fortsatt er i omløp.

Fra pudlejern til hjerneflue

Spesielle termer har sin naturlige plass i en fagordbok. Men der fagordbøker ikke finnes, vil en ansvarlig allmennordbokredaktør se det som sin oppgave å dekke i det minste noen områder, og det gjorde da også Arakin i Norsk-russisk ordbok. Størst vekt har han lagt på områder som var sentrale for Norge, for eksempel fiske, hvalfangst, sjøfart og skogbruk. Også særegne tekniske termer er tatt inn, som sporlysprosjektil, snøfteventil, taljeheis og pudlejern. Ellers later Arakin til å ha vært opptatt av botanikk og zoologi. Grepplyng, sprikebygg og stankkarse har kommet med, og han kan skilte med en imponerende billesamling. Bare i det første bindet av den søkbare utgaven opptrer minst ni stykker, blant dem bløtbille, borebille, brødbille og glansbille.

Men det er ikke først og fremst fagtermene som gjør Arakins ordbok så spesiell – det er alle de sære ordene og uttrykkene som er forsynt med ufullstendige, tvilsomme eller stilistisk nøytrale oversettelser, noe som kan forlede russiske brukere til å tro at dette er kurant norsk: gaustadkandidat (person som er moden for asylet), uværsågod (uelskverdig), hjerneflue (fiks idé), fypike (lettferdig pike). Røytemåned er bare «en svært varm måned» ifølge Arakin, mens den fullstendige forklaringen er hundedagene (23. juli – 23. august, da maten lett råtner på grunn av varmen). Han har tatt med uttrykket «gjøre selbureis» og oversatt det med «føde, sette til verden». Riktignok er det markert som dialektuttrykk, men har en russisk leser forutsetning for å skjønne at uttrykket ikke er gangbart noe annet sted enn i Trøndelag, og knapt nok det? Dessuten kan det i tillegg bety å reise til et avsides sted (Selbu) for å føde i dølgsmål, utenfor ekteskap. Nokså utbredt er også betydningen «abortere», ifølge Trønderordboka (1997).

Laksen og tetuadunken

I ordbokartikler er det vanlig å gi eksempler på faste uttrykk. Arakins eksempler kan ikke alltid tas for god fisk. Under laks har han ført opp «du skal ha takk for laksen!», med forklaringen «tusen takk». Uttrykket er hentet fra Kiellands Skipper Worse, og det står i Norsk Riksmålsordbok med forklaringen «nei mange takk, nei vet du hvad!».

Ordet tetuadunk opptrer angivelig i uttrykket «Hold tetuadunken din!». «Ti stille!» heter på fransk «Tais-toi!». Man kan bygge ut til «Tais-toi, donc!», altså «Ti stille, da!», så det kan tenkes at tetuadunk har fransk opphav. Eventuelt har noen blandet det sammen med tetut, som i tillegg til «tut på tekjele» kan bety «trut». Uttrykket står i Norsk Riksmålsordbok med referanse til en utgave av Dagbladet i 1939.

Arakins kilder og hjelpere

Blant studentene ved Universitetet i Oslo verserte ulike teorier om hvor Arakin hadde hentet alle de underlige ordene fra. Kunne professoren ha vært utsatt for norske spøkefugler som hadde innbilt ham at slike ord hørte naturlig hjemme i norsk dagligtale? Sannsynligvis ikke. Arakin var visstnok aldri i Norge, og hans kjennskap til norsk kan ha vært rent teoretisk. Tar man seg bryet med å lese kolofonen og forordet, finner man mye av forklaringen på ordutvalget hans der: «En viss mengde foreldede ord er tatt med fordi de anses som nødvendige for å kunne lese norsk litteratur fra 1800-tallet.»

Selv skriver Arakin i forordet at han har brukt klassikere i norsk litteratur, verker fra norsk samtidslitteratur, aviser og tidsskrifter. Kildene hans er hovedsakelig tospråklige allmennordbøker og fagordbøker. I tillegg har han brukt enspråklige allmennordbøker, blant annet Norsk Riksmålsordbok. De aller fleste raritetene er faktisk å finne nettopp der, så Arakin må ha vært i god tro, men han har nok tillagt enkelte ord for stor vekt. Noen av ordene er «fantomord» med få eller bare ett litterært belegg (hapax legomenon), som uværsågod (Hamsun) og hjerneflue (Welhaven). Gaustadkandidat finnes i noen få verk (Garborgs Trætte mænd og et par til), og det er nok et eksempel på slang som har blitt borte. Om de rare ordene er tatt ut av moderne norske ordbøker, finnes de fortsatt i kryssordbøkene.

Men Arakin var ikke død

Arakins ordbok selges fortsatt i Russland. I 1998 kom en «ny og oppdatert» tobindsutgave, som viste seg å være et opptrykk av originalen fra 1963. Kildespråket er utdatert, mens målspråket later til å være i takt med samtiden. Ordboka er uegnet som praktisk verktøy for nordmenn som vil lære russisk, og for russere som vil lære moderne norsk.

Det er fristende å latterliggjøre Arakin for det sære utvalget av ord, men intensjonen hans var god. For det første tok han ansvar for fagterminologien. Han visste at det ikke fantes fagordbøker mellom norsk og russisk, derfor valgte han å ta med en rekke spesialord som strengt tatt ikke hører hjemme i allmennordbøker, men som han antok at russiske brukere ville ha nytte av. For det andre ønsket han å hjelpe russiske lesere til å forstå norsk litteratur, derfor tok han med både dialektord, slang og utdaterte ord. For det tredje må vi huske at ordbokas målgruppe var russere, som på den tiden hadde liten eller ingen kontakt med nordmenn. Daglig kommunikasjon med utlendinger var lite aktuelt, og det var så godt som umulig å reise. Dette er altså en ordbok for folk som leser, ikke for folk som snakker sammen.

I 2003 ble Arakins utdaterte verk avløst av Stor norsk-russisk ordbok, så nå kan russere og nordmenn studere hverandres språk uten å snuble i søplenisser og snilefisker. Likevel: Tilværelsen blir litt fattigere uten Arakin. Har man først vært borti hans ordbok, blir den lett en hjerneflue, og man kan ende som gaustadkandidat. Men brukes den med fornuft, kan den bidra til å bevare sinnets munterhet i 50 år til. Den er en klassiker – til glede for nye lesere.

 

-- Aud Anna Senje er seniorrådgiver i Språkrådet og koordinator for språktjenesten for statsorganer.

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter