Folk flest googler først

Den viktigste formidlingen skjer ikke i bokform lenger. Skoleelever, studenter og journalister går ikke på biblioteket hvis de lurer på noe. De søker på nettet først.

Google søkesideAV IDA JACKSON

Hva er det første du gjør når du hører et ord du ikke vet hva betyr? Går du i bokhyllen og henter ordboken, eller tar du mobilen opp av lommen og åpner nettleseren? Det siste er det vanligste. Oppslagsverkene var de første papirbøkene som ble utkonkurrert av Internett. Vi har gått fra å ha tunge bøker i hyllene til å gå rundt med kunnskapen i lomma. Det har ført til at folk kaster papirleksikon i søpla. Og det har revolusjonert det vi vet om hvordan folk bruker oppslagsverk.

Redaksjonen ser deg

Tidligere visste forlaget svært lite om hvordan oppslagsverkene de ga ut, ble brukt. Du kunne slå opp i Store norske leksikon uten at noen i Kunnskapsforlaget fikk vite hva du leste om. Etter at oppslagsverkene gikk fra å være bøker til å bli nettsider, er ikke leksikonbruken din hemmelig lenger.

Hvilke artikler er de mest leste? Hvilke artikler blir aldri lest? Teknologien gir oss detaljert informasjon. Vi ser leserne våre på storskjerm på kontoret. «Nå er det 16 stykker som leser om samer!» roper kollegaen min. «Kan noen sjekke om den ser bra ut?» Ved å studere søkeordene får vi vite mye om hva slags språk folk bruker, og hva de leter etter. Er det «sola» eller «solen» som får flest treff? Hvordan sørger vi for at artikkelen «sydpolen» kommer opp når 20 prosent søkte på «sørpolen»? Vi må gå bort fra leksikontradisjonen om å ha fullstendige navn som overskrift. Ingen søker etter «Robert Allen Zimmerman». De skriver «Bob Dylan».

Informasjonen om hvordan leserne bruker oppslagsverket, påvirker også redaksjonens prioriteringer. Det er 10 000 som leser artikkelen «jødedom» hver måned. Da må vi bruke mer tid på den enn på «agurkbladlus», som hadde ti besøkende i 2012. Det er uvant for skribentene fra papirleksikonet, som er vant til å begynne på A.

Alle søker på nettet først

En annen dramatisk overgang er at nesten ingen slår opp i leksikonet lenger. De søker heller på Internett. De 16 personene som leste artikkelen om samer, fant den via Google, den største søkemotoren i verden. Før gikk folk til boken de hadde tenkt å slå opp i, når de lurte på noe. Nå søker de i all tilgjengelig informasjon på én gang. Store norske leksikon får 90 prosent av alle leserne sine fra Google. Hvis vi ikke hadde hatt en artikkel om samer som Google kunne finne til dem, ville de 16 lest noe annet, forhåpentligvis en Wikipedia-artikkel og ikke et rasistisk blogginnlegg. Skoleelever har tilgang på lærebøker, digitale læringsplattformer, biblioteker og fysiske oppslagsverk. Men da vi spurte 200 lærere om hvilke ressurser de ba elevene bruke når de skulle finne informasjon, var svaret entydig: De ba dem søke på Internett. Uansett hvor mange nye lærebøker som skrives hvert år, er de ikke elevenes viktigste kilde til informasjon. Studentene har det på samme måte: De løper ikke på Universitetsbiblioteket når de skal lese om Sokrates. De søker på Google. Det gjør antageligvis du også. Og det er her problemet oppstår. Fordi de kloke hodene skriver bøker og artikler på lukkede læreplattformer. De skriver ikke der leserne leter.

Internett er tre typer tekst

Jeg pleier å si at Internett består av tre typer tekst. Den første typen er faktaopplysninger, som leksikonartikler, ordbokdefinisjoner, kart og statistikk. Det er den samme kunnskapen som du pleide å kjøpe i form av atlas, ordbøker, leksikon og statistisk årbok. Dette er også den typen informasjon som folk nesten utelukkende leter etter på nett.

Den andre typen tekster består av avisartikler, kommentarstoff, blogginnlegg og annet redaksjonelt innhold. Det er varianter av den typen tekst du finner i papiraviser og tidsskrifter, men også dagbøker og essayistikk. De er tekstene som får pressestøtte på papir, og de er de typene tekst folk leser både på skjerm og på døde trær. A-Magasinet finnes både på glanset papir, som iPad-app og som artikler på Aftenposten.no.

Den siste typen tekster finner du i sosiale medier. Det er skriftlige samtaler og småprat, diskusjoner på Twitter og skravlingen på Facebook. Disse tekstene overlapper med formater som SMS, julekort, leserbrev og kaffeslabberas, men de er blitt mye større og viktigere på Internett. Leserbrev pleide å bli lest av et lite lokalsamfunn og gikk i papirinnsamlingen etter to dager. En velformulert Facebook-oppdatering kan reise Norge rundt. Mens faktaopplysningene er blitt noe folk primært leter etter på nett, er småpraten først kommet til sin rett i sosiale medier.

Internett er en hest

Disse tre teksttypene bygger på hverandre. Hvis Internett var en hest, ville faktaopplysningene vært skjelettet og det kreative innholdet vært musklene. Det er vanskelig å skrive en nyhetsartikkel uten god informasjon fra leksikon, ordbøker, atlas og Statistisk sentralbyrå. Musklene må være koblet på skjelettet for at hesten skal kunne stå oppreist. De sosiale mediene ville vært energien og pulsen som fikk hesten til å bevege seg. Småpraten og diskusjonen i sosiale medier gir nye lesere til det redaksjonelle innholdet.

Faktaskjelettet er det viktigste for Google. Når du søker på «Bulgaria», leter du ikke etter en rekke avisartikler og reiseblogger der Bulgaria er omtalt. Du er avhengig av at det finnes gode oppslagsverk med artikler om Bulgaria der du kan finne alt på et sted. Du vil ha en definisjon av ordet «kognitiv», ikke tusenvis av artikler der ordet kognitiv blir brukt. Faktaopplysningene er ryggraden til Internett. De sørger for at skoleelevene finner det de leter etter når læreren ber dem finne informasjon på «data’n».

Fra Skavlan til toppen av Google

For mange er informasjonsarbeid «kunsten å komme i mediene». Men et tv-innslag har kort levetid, selv om det blir sett av mange. Radioopptredener og avisintervjuer blir fort glemt hvis de ikke legges ut på nettet. Du kan ikke være på forsiden av VG hver dag, men du kan være øverst på Google med artikkelen «fotosyntesen» hver dag. Mange har gått ut og sagt at forskere må være flinkere til å blogge, bruke Twitter og delta i den offentlige debatten. Det må de gjerne gjøre, men mye av formidlingsjobben kan gjøres ved å fikse én Wikipedia-artikkel eller oppdatere én artikkel i Store norske leksikon.

En dame jeg kjenner, har en av Norges mest leste matblogger. Hun oppdaterer den nesten aldri, men siden hun ligger nesten øverst på Google hvis du søker på «potetmos», strømmer folk inn hver dag. En god Twitterkonto krever aktiv innsats hver dag. Hvis du er religionshistoriker og oppdaterer leksikonartikkelen «jødedom» en gang i halvåret, kan du likevel nå flere mennesker enn du gjorde om du skrev en ny fagbok og promoterte den i mediene.

Kunnskapen om hva folk leter etter, og hvor de leter etter den, gjør at vi kan gi deg riktig informasjon på mobiltelefonen din. Men det krever at vi legger bort papirmåten og massemediemåten å tenke på. Vi må venne oss til at folk flest googler først – og ta konsekvensene av det.

 

-- Ida Jackson er forfatter, blogger og nettansvarlig i Store norske leksikon. Hun har blant annet skrevet boken Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter