Sportsspråkets målmann

No image

Davy Wathne har ordet i sin makt og øser gjerne av sin kunnskap, til både glede og irritasjon for tv-publikum og pressekolleger. Han er nemlig en mann med meningers mot, også når det gjelder språk: «Sportsspråket er bedre enn sitt rykte.» «Avskaffelsen av skolelatinen var en skandale.» «Nynorsk er en berikelse.» Og så videre, og så videre.

AV ERLEND LØNNUM

«Årets budsjettvinner: DEG» viser VGs forside i avisstativet i foajeen på Hotel Bristol i Oslo, der herrelandslaget i fotball nettopp har hatt pressekonferanse. Davy Wathne kommer raskt på banen og hisser seg opp over den manglende subjektsformen – «Det heter da ’DU!’» – og gir rødt kort til avisdesken for språklig udugelighet. Og dermed er kampen i gang.

Davy Wathne er sportsjournalist og språkrøkter i TV2, hvor han har vært siden kanalen ble startet i 1992. Han har også arbeidet i Bergens Tidende i en årrekke.

Først på ballen

– Det er så mange som klager over pressespråket. Men det er da ikke så ille, selv om det er langt mer slurv enn før. Unnskyldningen er at det ikke lenger er deadline klokken 10 eller 14, men døgnet rundt. Det har blitt så viktig å være først med nyhetene, så viktig å bli lagt merke til, ikke minst på nett. Derfor dropper man bevisst den ekstra kontrollen og korrekturen. Og så tar man for gitt at leserne er velvillige og uansett forstår meningen, sier Wathne.

– For å si det på en annen måte: Det er ikke lenger så viktig hvordan du får i deg maten, det viktigste er at du blir mett. Og det er en holdning vi bare må akseptere.

Wathne beskriver sportsspråket som effektivt, hardtslående og ikke minst populært, siden en rekke sportsuttrykk for lengst har glidd inn i dagligtalen. Selv på Stortinget er de opptatt av å komme på banen og å være på rett sted til rett tid.

– Jeg synes sportsspråket er friskt og potent, selv om mange beskylder det for å være fullt av klisjeer og gjentagelser. Vi bør for all del unngå forslitte uttrykk som «spikeren i kisten», for de har mistet sin effekt. Da er det verre å gjøre noe med alle gjentagelsene, for i de fleste fagspråk må uttrykk nødvendigvis repe­teres. Og når man kommenterer seksti fotballkamper årlig, går gjerne en del formuleringer igjen, forklarer Wathne.

– Det er en myte at det er flere klisjeer i sporten enn i for eksempel kulturjournalistikken. Vi går på idrettsstevner med et åpent sinn uten å vite hvordan det går, mens en teateranmelder vet hvordan Peer Gynt skal oppføres, og hvordan det ender. Da er det ikke mye spenning i handlingsgangen eller utfallet. Sportsspråket er sånn sett mer fleksibelt og spontant.

Sleivspark

– Jeg er ikke lektor eller professor og har ikke fasiten. Jeg er en bevisst hverdagsbruker av språket. Jeg sier og gjør også mange feil, særlig i timelange direktesendinger. Man bør derimot ikke henge seg opp i antall feil, men i det å være språklig bevisst og kreativ. Slendrian reduserer effektiviteten i formidlingen, mens riktig og presist språk gjør at avsender og mottager forstår hverandre.

– I går var det for eksempel en fyr som var uheldig og kjørte bilen sin inn i en bensinstasjon og ødela for millioner. En journalist meldte straks at sjåføren «beklaget seg», som om han hadde blitt utsatt for en urett. Så betyr det altså det motsatte, nemlig at han la seg flat og beklaget. Gjentas slike feil lenge nok, tror folk at de er riktige til slutt. Jeg taler derfor for døve ører når jeg påpeker at det heter potensial som i arsenal og ikke «potensiale» som i gratiale, og at det er forskjell på et reservoar og et reservat. Slike eksempler finnes det altfor mange av, sukker Wathne.

Godt trent

Davy Wathne har mellomfag latin i cand.mag.-graden fra Universitetet i Bergen. Han var også på nippet til å velge gresk, koptisk og arkeologi, men det ble i stedet norsk og historie, med tanke på å bli lærer, og så tok sportsinteressen over­hånd.

– Det var en skandale at latin ble avviklet som obligatorisk fag i norske skoler, for i latin så man verdien av å lære noe fra bunnen av. I min skoletid skulle man for all del ikke lære kongerekkene eller de historiske slagene utenat lenger. Man skulle i stedet lære om vanlige folk i føydaltiden. Det handlet om refleksjoner og ikke om fakta. Jeg tror det egentlig var en unnskyldning for ikke å lese. Men språklig læring er umulig uten pugging. Hvis du ikke kan på rams an, auf, hinter, in, neben, über og så videre, lærer du heller ikke riktig tysk. Og for å beherske et språk skikkelig må du sette deg grundig inn i syntaks og grammatikk.

Brølende trener og streng dommer

Talerør og TV2-ambassadør Wathne har lang fartstid i journalistikken og blir beskrevet som en frittalende og politisk ukorrekt rabagast. Selv om den systematiske språkrøkten etter hvert er avskaffet i redaksjonene, slår han fortsatt alarm når han avdekker rettskrivningsfeil og uheldige formuleringer.

– Jeg prøver å gjøre narr av meg selv når jeg kommenterer språklige fadeser, for ikke å virke belærende og skremmende. Og jeg unngår grammatiske termer og syntaktiske begreper, for det skjønner ikke mottagerne noe av likevel. Heldigvis setter mange av mine mer lydhøre og lærenemme kolleger pris på språklige diskusjoner, og de viser store fremskritt. Andre lukker ørene og stagnerer eller står på stedet hvil, og dem bare gir jeg opp.

Wathne hadde selv gode læremestere da han som ung student kom inn i et avismiljø i Bergens Tidende med erfarne pressefolk som var stolte av sine istykkerbladde rettskrivningsordbøker.

– Jeg lærte utrolig mye av dem. De fikk meg til å skjønne hvor viktig det er med praktisk veiledning og ikke bare teoretisk ballast. I dag virker det derimot som om mange føler seg ferdig utlært når de kommer med en diplomeksamen. De skal ha seg frabedt å bli rettledet og korrigert og ser ikke den gode intensjonen. De tror at det bare handler om å vise hvor flink man er. Spesielt fjernsynsfolk får fort et usunt høyt selvbilde. De lar seg beruse av å bli dyrket, og kjendisstatusen gjør dem mindre mottagelig for konstruktiv kritikk. Det hemmer læringen, og det er en stor utfordring for bransjen. Eller kanskje stiller jeg for høye krav og er for opptatt av språk? spør den fyndige ringreven, som er kjent for originale og retoriske overganger i sportssendingene. For Wathne er kjendisstatusen en bi­effekt av en jobb han elsker. Han bedyrer at kjendiseriet i seg selv aldri har vært noen drivkraft.

Krevende overgangsspill

For 20 år siden gikk Wathne over fra å skrive for Bergens Tidende til å snakke direkte til hele det norske folk gjennom tv-skjermen.

– Det er det mest lærerike og også frustrerende jeg har vært med på i arbeidslivet. Det var smertefullt å måtte erkjenne at det avisspråket jeg hadde utviklet og finslepet i så mange år, ikke fungerte på fjernsyn. Jeg ble nødt til å kaste vrak på min lærdom. Jeg innså gradvis at jeg brukte for mange og lange setninger, og at jeg var for detaljert. Så jeg måtte halvere antall ord og unngå for mange synonymer. For det å variere Real Madrid med «de kongelige» gjorde seg ikke like godt på direkten. Den muntlige fremstillingen blir nemlig noe tilgjort når man varierer for variasjonens skyld. Dessuten er sportsfolk en engasjert menighet med høye forventninger. Da kan man ikke tillate seg å være for ekvilibristisk, for da detter folk av, forteller Wathne, idet han føyer til at nettopp «ekvilibristisk» ikke fungerer særlig godt på tv.

– Det er en skummel øvelse å utfolde seg på direkten. Det krever mye å være i fri dressur og leke med språket. Da er det fort gjort å tabbe seg ut.

Stang ut og stang inn

Wathne har likevel ikke gått i de verste fellene i sine hittil 40 år som journalist, til tross for at han kan bli oppfattet som krass og direkte. Ved én anledning måtte han til gjengjeld bite ordene i seg, da han i 1988 mente at Brann spilte så dårlig fotball at han lovet å gå barbent til Ullevål hvis de kom til cupfinalen. Da finalebilletten var et faktum, måtte han ta bena fatt.

– Det var egentlig atypisk for meg å være så stor i kjeften. For første og siste gang skrev jeg «jeg» i en artikkel, og det fikk konsekvenser. For jeg hadde virkelig ikke tro på Brann den sesongen. Men uttalelsen min virket tydeligvis motiverende for spillerne. De ville så gjerne sette meg på plass! humrer Wathne.

Og da eks-bergensordfører Herman Friele tidligere i år reagerte på at Tine hadde erstattet melk med mjølk på melkekartongene på Vestlandet, tok Davy Wathne straks til motmæle.

– Jeg synes nynorsk er en berikelse og nytelse. Det er ubegripelig at noen på alvor kan si at de blir bedre mennesker av ikke å kunne nynorsk. Toppen av dårskap og sneversyn er det når folk fra Bærum kaller nynorsk for fjøslatin. Det er i det hele tatt avslørende og pinlig å kokettere med manglende vilje til å lære seg noe.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter