Grunnloven i nye språkdrakter

AV ØYSTEIN BAARDSGAARD

Språket i Grunnloven er gammeldags, men ikke alt stammer fra 1814. Språket ble justert i 1903, og siden har 1903-versjonen vært mal for grunnlovsendringer.

I 2008 ble det fremmet forslag om en forsiktig modernisering av språket i Grunnloven. Det ble nedstemt våren 2012, fordi Stortinget mente at hvis det først skulle gjøres noe med språket, måtte det også utarbeides en nynorskversjon. Derfor ble det nedsatt et utvalg med blant annet to representanter fra Språkrådet for å «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk».

Moderat stil og forenklet syntaks

De nye versjonene av Grunnloven følger offisiell rettskrivning. Den nye bokmålsteksten har en moderat stil, med enkeltbestemmelse (de norske borgere) og ordvalg som frem (ikke fram), deltagelse (ikke deltakelse) osv. Nynorskversjonen følger den nye rettskrivningen som gjelder fra 1. august 2012.

Kansellistilen i Grunnloven er dempet, og setningsbygningen er mer moderne. For eksempel er «En til Norges Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins» på bokmål blitt til «En prinsesse eller prins med arverett til Norges krone».

Utvalget har byttet ut mange ord som er blitt mindre kjent, både allmennord som stedse (alltid) og ikkun (bare) og uttrykk som pinlig forhør (pinefullt forhør). Noen «gamle» ord har likevel fått stå nettopp fordi de omhandler historiske forhold (som sportler).

I Grunnloven brukes hun eller han til en viss grad, men de fleste steder står det han. Utvalget har gjennomført kjønnsnøytrale uttrykk som hun eller han, prinsesser eller prinser osv.

Hele rapporten fra utvalget, Dokument 19 (2011–2012), finnes på Stortingets nettsider.

-- Øystein Baardsgaard er rådgiver i Språkrådet.