Dubbing på godt og vondt

AV MATHILDE FASTING

Jeg liker ikke dubbede filmer, selv om jeg er mor til en som dubber dem. Schizofren? Ikke nødvendigvis. De fleste som er opptatt av språk, mener at dubbing kan svekke språkutviklingen vår, og at det ikke finnes gode nok grunner til å dubbe. Det er å svartmale situasjonen. Dubbing har tross alt kommet for å bli. Nettopp derfor er det viktig å debattere hva god dubbing er, og hva som kan og bør dubbes.

Før noen i Norge ante hva dubbing var, fikk jeg en dubbingopplevelse jeg fremdeles husker godt. Under et opphold i Frankrike skulle jeg ta meg en pause fra fransk og se en skikkelig britisk film, Another country. Settingen var kostskolen Eton, og temaet var homofili og flørting med marxisme. Rollen som Guy Burgess var bekledd av den erkebritiske skuespilleren Rupert Everett, og vennen Tommy Judd ble spilt av Colin Firth. Så kom åpningsreplikken, på fransk. Jeg hadde ikke lest kinoprogrammet godt nok og hadde gått på vanlig film i stedet for på v.o.-film (version originale). Den tabben gjorde jeg ikke en gang til.

Dubbingopplevelse nummer to, med helt motsatt fortegn, fikk jeg for noen år tilbake, da jeg så den japanske animasjonsfilmen Min nabo Totoro. Anmelderne gav filmen terningkast seks og kommenterte eksplisitt de norske stemmene som utsøkte, «som alt som har med dette eventyret å gjøre». Med en datter som har vært med på dubbingens inntog i norske kanaler og på norske lerreter, har jeg opplevd at dubbing kan fungere bra. For med gode skuespillere, god instruksjon og godt arbeid med dubbingen blir også filmopplevelsene gode.

Fordelene med teksting er likevel mange: økt språkforståelse, innlæring av fremmedspråk, lesetrening og nødvendig hjelp for hørselshemmede, for å nevne noen. Men når den oppvoks­ende generasjonen får dubbede filmer inn med morsmelken, vil de da sette pris på tekstingen av voksenfilmene? Det kanskje viktigste er å diskutere hvor grensen skal gå. Når er dubbing ok? Hva skal dubbes? Kan vi stole på at kommersielle krefter i ulike kanaler trekker i samme retning som språk­nerdene? Å tro at vi blir kvitt dubbing i Norge, er naivt. Det er heller ikke øns­kelig. Kvalitetskrav til dubbingen kan vi deri­mot ha, akkurat som vi også bør ha kvalitetskrav til tekstingen. For dårlig teksting kan føre til at filmer og serier dubbes i stedet.

Jeg mener at vi godt kan diskutere en slags aldersgrense for dubbing. Selv om studioene og kanalene sier at dubbing er uglesett blant voksne, er de villige til å gå med på en øvre aldersgrense. Hit, men ikke lenger?

***

dubbe (også uttalt /døbbe/; av engelsk dub, forkortelse for double ’doble’) legge på lyd, ettersynkronisere; bytte ut den originale talen med tale på et annet språk

-- Mathilde Fasting er prosjektleder i Civita.