Språkreformatoren Knud Knudsen

Knud Knudsen har blitt kalt riksmålets fader og bokmålets bestefar, og en kunne legge til samnorskens eller samnorsktankens far, eller oldefar, i denne stamtavla. Det antyder Knudsens betydning i norsk språkhistorie. Sjøl følte han seg i skyggen av sin samtidige konkurrent Ivar Aasen og omtalte Aasen som presten og seg sjøl som klokkeren, men det spørs om han ikke har hatt større betydning for norsk språkutvikling enn Aasen eller noen annen.

AV ERIC PAPAZIAN

Portrett av Knud Knudsen signert I.A. Oljemaleriet tilhører Oslo katedralskole.Bakgrunnen for både Knudsen og Aasen var nasjonalromantikken og språkdebatten i 1830-åra. Da ble det et problem at vi ikke hadde et eget, norsk skriftspråk, men brukte det danske. Henrik Wergeland startet det hele ved å ta opp norske ord og former i diktninga si, noe han ble kritisert for av P.A. Munch i artikkelen «Norsk Sprogreformation» i 1832 og forsvarte samme året i artikkelen «Om norsk Sprogreformation». Wergelands plan var nettopp en gradvis reform av det eksisterende danske skriftspråket i norsk retning, altså en fornorskning med norsk talemål som mønster. Aasen foreslo derimot i artikkelen «Om vort Skriftsprog», skrevet i 1836, men trykt først i 1909, en mer drastisk løsning, nemlig å skape et nytt skriftspråk bygd på bygdemåla. Dermed var to veier til et norsk riksspråk staket ut, og begge ble iverksatt, med dagens bokmål og nynorsk som resultat.

Asbjørnsen og Moe sluttet seg til fornorskningslinja i sine utgivelser av eventyr og sagn i 1840-åra, særlig når det gjaldt syntaks og ordforråd. Også Knudsen sluttet seg til den, men han hadde sin egen spesielle variant av fornorskningstanken, som skilte seg fra Wergelands lite planlagte og lite systematiske fornorskning.

Knudsen og ortofonien

Det var først på 1800-tallet at språkvitenskapen oppdaget talemålet som studieobjekt, etter hvert det primære objektet. Da innså man at talemålet var den opphavlige og universelle forma for språk, som hadde stor språkhistorisk interesse. Dermed ble man også oppmerksom på dialektene, og dialektologi og fonetikk oppsto som vitenskaper. Alt rundt 1800 fremmet dansken Rasmus Rask et mer rasjonelt prinsipp for ortografien enn etymologi og tradisjon, nemlig at den burde gjenspeile den samtidige uttalen, ideelt slik at det var et én til én-forhold mellom bokstav og lyd – «ortofoni» eller lydrett skrivemåte. Dermed skulle skriftspråket bli enklere å lære og bruke, til beste særlig for folkeopplysninga. Dette prinsippet har spilt en viktig rolle for norsk ortografi og er fortsatt aktuelt når vi fornorsker fremmedord, for eksempel når vi skriver jus lydrett istedenfor den engelske skrivemåten juice. I Norge gikk blant andre Knudsen inn for denne tanken, i langt større grad enn Aasen, som tok mer hensyn til etymologien, det vil si den opphavlige forma av ordene, i praksis den norrøne. Knudsens første artikkel, fra 1845, handlet om ortofoni i norsk. Det hang nok sammen med at han var lærer og hadde sterk sans for det praktiske.

I 1862 fikk Knudsens syn gjennomslag i den første offisielle rettskrivningsreforma, som gjorde forholdet mellom skrivemåte og uttale enklere og mer systematisk i fremmedord ved å fjerne c, ch og q som skrivemåte for /k/ og ph som skrivemåte for /f/. Også markeringa av lengde ble gjort litt enklere ved å fjerne stum e (som fortsatt fins i egennavn som Hoel og Lie) og dobbeltskriving av vokal (viis o.l.) som markering av lang vokal. Dermed falt rett nok vis med lang vokal (= klok) sammen med vis med kort vokal (= sikker) sammen. Slik er det fortsatt i dansk, men i norsk ble tvetydigheten fjernet i reformene i 1907 og 1917.

Problemet med ortofonien er at uttalen varierer. Hvilken uttale skal skriftbildet gjengi? Knudsen hadde et svar også på dette, nemlig at det skulle være norsk og ikke dansk uttale. Men Aasen og Knudsen var ikke enige om hva slags norsk talemål som skulle legges til grunn. Skulle man bygge et skriftspråk på dialektene, som Aasen ville, måtte man enten velge én enkelt dialekt som mønster eller konstruere en fellesform. Aasen valgte den siste løsninga, og det var nettopp derfor konsekvent ortofoni ikke var aktuelt for han. Knudsens forslag var at skrivemåten i stedet skulle bygge på noe han helst kalte «den landsgyldige norske uttale», mens det gjengse uttrykket gjerne var «dannet dagligtale». Hva var så det for noe?

Knudsen og dannet dagligtale

Før Ivar Aasens berømte reiser i 1840-åra var talemålet i Norge lite kjent, og Aasen brydde seg bare om bygdemåla, som han regna som de reineste norske. Et forsøk på en mer helhetlig beskrivelse finner vi i en artikkel av Jonas Anton Hielm fra 1832, der han regner med tre hoveddialekter i Norge: I tillegg til skriftspråket og språket i fjellbygdene hadde vi språket i byene, som han beskrev som «maaske nærmest en Dansk Dialekt, modificeret i mange Dele deels ved Landets og Egnens ældre norske Dialekt, deels ved Bogsproget, eller maaskee omvendt, det norske Grund-sprog paa samme Maade modificeret ved Dansk, og ved Bogsproget». Det er neppe bydialektene Hielm sikter til her, men snarere det samme språket som den danskfødte presten Wilse beskriver i et kjent sitat fra 1780: «Det Sprog de fornemmere i Christiania tale, er baade det netteste i Udtale og nærmer sig meest til Hovedsproget som bruges i Skrift.» Altså et mer skriftpåvirka eller standardisert talemål blant overklassen – et dansk-norsk blandingsmål av dansk skriftspråk og norsk talemål, med hovedsakelig danske ord og ordformer, men hovedsakelig norsk syntaks (med dobbelt bestemmelse og etterstilt possessiv), norsk uttale (med tonelag, som oftest /p, t, k/ for skriftens b,, g) og enkelte norske, ofte sørøstlandske, innslag i ordformer og bøyning (se punktet om 1907 nedenfor). Gustav Indrebø mener dette talemålet oppsto mellom 1650 og 1800, dels ved at innflytta danske embetsmenn tok opp norske trekk i talemålet, og dels ved at det norske borgerskapet la om talemålet i retning av skriftspråket. Didrik Arup Seip anslår at det skjedde i andre halvdel av 1700-tallet, og han mener at Oslo har hatt en avgjørende betydning for utviklinga av dette talemålet. Rundt 1900 fikk det navnet riksmål, og i dag kunne det heller kalles (talt) bokmål, i tråd med det offisielle navnet på det skriftspråket det svarer til.

Grunnen til at Knudsen ville at skriftspråket skulle avspeile dannet dagligtale, var at han regna det som mer realistisk enn Aasens konstruerte bygdemålsstandard. Her hadde man en eksisterende, i hovedsak landsgyldig riksuttale med høy sosial prestisje, som man kunne regne med ville bli godtatt også i skrift av det lesende publikum. Rett nok varierte – og varierer – det som andre rikstalemål i lydlige detaljer, men det er stort sett ting som ikke kommer fram i skrift. I ordforråd og grammatikk var det relativt enhetlig og dermed landsgyldig. Her må en vel si at Knudsen virkelig var realistisk, for det viste seg at fornorsk-ninga av bokmålet gikk greit så lenge det talte bokmålet lå til grunn, men fikk motbør da man prøvde å innføre dialektformer, med de mer radikale, men valgfrie endringene i 1917, som ble obligatoriske i 1938.

Den første samnorskmannen?

Men Knudsen var på ingen måte mot Aasens prosjekt og mente at de to var enige om målet – et norsk skriftspråk – men ikke om farten og veien. Han mente at Aasen gikk for fort fram og ville ha alt på en gang, mens han sjøl foretrakk «gradvishetens vej», som han sa, framfor «bråhastens». Og de hadde begynt i hver sin ende, Knudsen i den dansk-norske og Aasen i den heilnorske, men kunne møtes på lengre sikt. Blant annet ville Knudsen innføre både diftonger, hunkjønnsformer som boka og fortidsformer som drukna, former som den gangen ikke var vanlige i dannet dagligtale. Og i skriftene sine brukte han former som høg og låg og ord som skilna, kænsle, høve og døme, som heller ikke var dannet dagligtale. Alt i 1850, før landsmålet så dagens lys, skreiv han de kjente orda om at «Disse to Veje [Aasens og hans egen] til et virkelig norsk Sprog er […] kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angaar; siden løber de uden-tvivl sammen». Dette må sies å være den tidligste formuleringa av samnorsktanken, som først slo gjennom som språkpolitisk ledetråd etter 1907. Sjøl om samnorskprosjektet nå er offisielt avlyst, må en vel si at Knudsen var merkelig sannspådd her.

Bokmålet som skriftspråk

Knudsens syn fikk etter hvert gjennomslag hos både myndigheter og skribenter, ikke minst på grunn av konkurransen fra landsmålet, som ble offisielt jamstilt med norsk-dansken i 1885. I 1887 bestemte departementet at skolebarn skulle bruke dannet dagligtale ved opplesning og for eksempel lese tog, broder som /tok/, /bror/, og i 1890-åra ble flere av disse muntlige formene tatt inn i Nordahl Rolfsens lesebok. Ved skriftspråksreformen i 1907 ble Knudsens program omsider iverksatt, tolv år etter hans død. Da fikk vi en ganske radikal reform av det tradisjonelle skriftspråket etter mønster av det talte riksmålet/bokmålet, slik Knudsen hadde prekt i 50 år.

Av lydlige trekk fra talt bokmål fikk vi inn p, t, k etter lang vokal i en rekke ord (f.eks. ut, dyp, bak), dels obligatorisk og dels valgfritt, og lang konsonant i slutten av ordet ble dobbeltskrevet (som i landsmålet) i en del tilfeller, bl.a. ball, bukk, hugg, foss, Finn, Odd (begge endringene ble gjennomført i 1917). Viktigere er endringene i ordformer og bøyninger:

1) Kortformer i frekvente substantiv og verb ble innført, som oftest valgfritt, f.eks. bro(de)r, fa(de)r, mo(de)r og bli(ve), dra(ge), ha(ve), si(ge), ta(ge).

2) Den sørøstlandske pronomenforma dere ble innført for dansk I – jer i 2. person flertall, og å ble valgfritt til at som infinitivsmerke.

3) Ubestemt flertall på -er ble gjennomført i felleskjønnsord, også der dansk hadde -e (f.eks. heste > hester), og -0 (inga ending) ble innført for dansk -e i mange intetkjønnsord (f.eks. huse > hus), dels obligatorisk og dels valgfritt. Vi fikk med andre ord -er og -0 fordelt som i talt bokmål og sørøstlandsk.

4) I a-verb (typen å fiske) fikk vi den dansk-norske endelsen -et for dansk -ede i preteritum (fiskede > fisket), og mange a-verb fikk bøyning som e-verb med preteritum og perfektum partisipp på -de, -d eller -te, -t (svarede svaret > svarte svart, levede levet > levde levd).

5) Kortverb (typen ) ble innført som en egen bøyningsklasse, med preteritum og perfektum partisipp på -dde, -dd (boede boet > bodde bodd).

6) I intetkjønn av adjektiv på -ig ble t-en sløyfet (ærligt > ærlig).

Resultatet ble et skriftspråk som i hovedtrekk samsvarte med det talte bokmålet, og som dermed skilte seg klart ut fra dansk og fortjente et eget navn – riksmål, seinere bokmål. Den triumfen fikk Knudsen altså ikke oppleve. Men tida arbeidet for Knudsen og mot Aasen: Etter 1850 satte industrialiseringa og urbaniseringa inn og forskøyv etter hvert tyngdepunktet fra landsbygda til byene. Dermed fikk bymåla og det talte bokmålet stadig flere talere og stadig større betydning, og bygdemåla stadig mindre. Denne svekkinga av landsbygda og styrkinga av byene er en av grunnene til at Knudsens prosjekt har lykkes så mye bedre enn Aasens.

 

-- Eric Papazian er tidligere førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter