Skandinavisten Knud Knudsen

Sjøl om Knud Knudsen liksom den samtidige norske språkstreveren Ivar Aasen ville skape et eget norsk skriftspråk, var Knudsen også tilhenger av skandinavisk språksamarbeid. Dette synspunktet kommer fram alt i det tidligste arbeidet han fikk trykt, artikkelen «Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog», utgitt i 1845.

Tegning: Oddmund MikkelsenAV ARNE TORP

Knudsen var tilhenger av den danske språkmannen Rasmus Rask, som mente at rettskrivinga burde være såkalt ortofon, det vil si at skriftspråket skulle bygge på talespråket, slik at avstanden mellom skrift og tale ble minst mulig. Det dansk-norske blandingsspråket som ville bli resultatet av de endringene Knudsen kjempa for, var dessuten nærmest et ideelt skandinavisk «mellomspråk». Mange av de reformene Knudsen foreslo for norsk med reint ortofone argumenter, var nemlig samtidig slikt som minka avstanden til svensk. Dette er heller ikke spesielt overraskende, for som den norsk-amerikanske språkmannen Einar Haugen har sagt halvveis i spøk, så er «Norwegian Danish spoken in Swedish» – for øvrig en påstand som stadig vekk bekreftes i praksis når dansker ikke hører forskjell på norsk og svensk.

Skandinavisme og ortofoni

Det er jo ingen opplagt sammenheng mellom det å være tilhenger av tilnærming mellom de skandinaviske språka og lydnær stavemåte, men i praksis viste det seg at på 1800-tallet var det svært ofte samsvar mellom disse ideologiene. Knudsen hadde riktignok ingen utopiske ideer om å slå sammen de skandinaviske skriftspråka til ett, men han så alt i artikkelen fra 1845 for seg ei framtid med et eget skriftspråk for Norge til erstatning for dansken.

De skandinavistiske synspunktene sine legger han klarest fram i artikkelen «Om tilnærmelse mellem Norsk, Dansk og Svensk» fra 1866. I 1869 ble Knudsen valgt som en av de fire norske representantene på et møte i Stockholm, som seinere er blitt kjent som det skandinaviske rettskrivingsmøtet. En må også kunne si at dette samtidig var høydepunktet i Knudsens karriere som skandinavist. En annen og den absolutt mest kjente av representantene på møtet var Henrik Ibsen, som praktiserte den norsk-danske Stockholms-ortografien i alt han skreiv etter 1869.

Knudsens forslag og 1869-møtet

Ettersom Knudsens artikkel fra 1866 sannsynligvis var kjent for mange av dem som deltok på Stockholms-møtet, kan det være interessant å se i hvor stor grad Knudsens forslag ble tatt opp og behandla på rettskrivingsmøtet tre år seinere. Tittelen «Om tilnærmelse mellem Norsk, Dansk og Svensk» virker ganske ukontroversiell i dag, men det var den knapt i samtida, for den gangen fantes det som kjent bare to skandinaviske skriftspråk, nemlig norsk-dansk og svensk. Like fullt var det nettopp tilnærming mellom de tre språka Knudsen foreslo nærmest som den mest selvfølgelige ting av verden, akkurat som han i artikkelen fra 1845 snakka om «det norske Sprog». Artikkelen fra 1866 åpner med en liten ingress i petit, der han gjør greie for skrivemåten i artikkelen, og der skriver han slik:

I nærværende stykke har man, til pröve, gjort Norsken omtrent så lik Svensk, som ske kunde, uten at göre våld på ordenes lydelse her i landet. Oplysning om avvikelserne fra den vanlige bokstavering finnes i det fölgende.

Den som kjenner norsk rettskrivingsutvikling på 1900-tallet, vil se at Knudsen i denne teksten langt på veg har foregrepet reformen av 1907, som i mangt realiserte hovedpunktene i Knudsens eget reformprogram, og som gjorde at norsk riksmål etter 1907 (fra 1929 offisielt bokmål) oppstod som et nytt skandinavisk skriftspråk. Vi ser blant annet at han bruker bokstaven å og ikke aa, og at han skriver substantiv med små forbokstaver, jf. «på ordenes lydelse her i landet», ikke «paa Ordenes Lydelse her i Landet», som den norsk-danske normen var den gangen. Både å og små forbokstaver ble også foreslått for norsk-dansk på Stockholms-møtet og er i dag for lengst gjennomført i alle skandinaviske språk, sjøl om danskene venta helt til 1948 med disse reformene. Vi ser dessuten at Knudsen bruker såkalt harde konsonanter: Han skriver blant annet lik og uten, ikke lig og uden, slik det både var og fremdeles er på dansk.

Reformforslag nordmenn ikke ville ha

Trass i at de fleste forslaga fra Stockholms-møtet har slått gjennom over hele Skandinavia, er det to ortografiske detaljer der vi nordmenn står aleine mot naboene, og det er med skrivemåter som gjøre, kjøre, drøye og nei, der dansk har gøre, køre, drøje og nej og svensk har göra, köra, dröja og nej. Det dreier seg her om to forskjeller:

For det første er det skrivemåten av g og k foran de såkalt fremre vokalene i, y, e, ø og æ, der både dansker og svensker skriver bare g og k, mens vi nordmenn skriver gj og kj unntatt foran i og y: kiste og kysse. Her er uttalen som kjent bare g og k i moderne dansk. Men den skrivemåten vi fremdeles bruker i norsk, med gj og kj foran en del av disse vokalene, viser at uttalen i eldre dansk et stykke på vei må ha vært som i norsk og svensk, der uttalen er med j- og kj-lyd, for den norske skrivemåten gjaldt også i dansk før 1889. Stockholms-møtet foreslo altså å stryke j-en foran alle de fremre vokalene også i dansk. Fordi Ibsen brukte Stockholms-ortografien, kalte han et av samtidsdramaene sine Gengangere alt i 1881, sjøl om den offisielle skrivemåten både i Danmark og Norge på den tida var Gjengangere.

Den andre forskjellen gjelder skrivemåten av diftongene ei og øy, der den eldre danske skrivemåten var ei og øi, mens svensk alltid har hatt ej og öj, med «halvvokalen» j som sisteelement. Her mente noen av de norske på konferansen i 1869 at norsk måtte ha en «skikkelig» vokal som sisteelement, blant annet fordi norsk i motsetning til dansk og svensk hadde «ekte» gamle diftonger i ord som steinrøys mot dansk stenrøse og svensk stenrös. Ivar Aasen valgte skrivemåtene ei og øy da han skapte landsmålet, og slik har det også seinere alltid vært i nynorsk. Fram til 1938 var skrivemåten på bokmål ei og øi, men etter 1938 ble det ei og øy i begge de norske målformene. Dermed forsvant den siste reint grafiske forskjellen mellom nynorsk og bokmål.

Skandinaviske hensyn i andre rekke

Disse to punktene der norsk avviker fra skrivemåten i både dansk og svensk, i strid med forslaga fra 1869-møtet, viser tydelig at skandinaviske hensyn nok har spilt ei vesentlig mindre rolle for språknormeringa her i landet enn hensynet til å minske avstanden mellom de to norske målformene. En kan vel også gjette på at de forslaga fra Stockholms-møtet som seinere har slått gjennom i alle de skandinaviske språka, ville ha gjort det også uten at de var blitt foreslått i 1869: Det var rett og slett fornuftige og rasjonelle reformer som ville ha kommet uansett. Likevel vil Stockholms-møtet for oss som elsker det skandinaviske nabospråksfellesskapet, alltid stå som et strålende klimaks i konkret skandinavisk samarbeid på det språklige området – og med Knud Knudsen som en viktig tilrettelegger og pådriver.

 

-- Arne Torp er professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter