Norsklæreren Knud Knudsen

Knud Knudsen er ufortjent blitt fremstilt som latindödare. Men han var blant dem som sloss for at nye studenter skulle gjennom en skriftlig latinprøve – uansett hvilke fag de skulle studere. Det var ikke om å gjøre for ham å utrydde språket, men å utvikle det beste fra latinskolens ånd i en mer hjemlig sammenheng. Til dette trengtes et smidigere nasjonalspråk og et nytt skoleinnhold – to mål som begge ble realisert.

AV EGIL BØRRE JOHNSEN

Da Hartvig Nissen fikk godtatt den skjellsettende skoleloven om «høiere almendannelse» i 1869, var en kontinuerlig publiserende Knud Knudsen hans fremste våpendrager. I siste hefte av sine utrykte erindringer forteller Knudsen om all rosen som ble ham til del i avisene på 80-årsdagen. Han stusser ved ett punkt. De har fått med seg hans strev for «en mere letlæst retskrivning» og hans vellykte felttog mot latinskolen, det er så – men:

Dærimot ikke, hvad jeg har drevet på, vedkommende Modersmålet som Skolefag, eller omstøpningen av våre skolemæns æmbedsprøve, eller artium i norsk, med muntlig prøve også i dette æmne.

Produktiv forfatter og underviser

Ikke så altfor lenge etter Knudsens død ble lærerprøven lagt om og muntlig norsk innført ved artiumsprøven. Men når det gjelder morsmålet, er det stadig et åpent spørsmål hva som ble resultatet. Det er beklagelig, for han slo til lyd for prinsipper som forlengst burde ha nedfelt seg i praksis. I et jubileumsår er det således betimelig å peke på at i omtaler av Knudsen har den praktisk-pedagogiske siden ved hans innsats som skolereformator kommet i skyggen av målstrev og latinstrid. Her vil jeg se litt nærmere på norskfagdelen av hans program.

Knud Knudsens karriere hadde en og samme base livet igjennom: undervisning. Tanker og virke sprang ut av det som skjedde i klasserom og på lærerværelse. Sine tanker holdt han på ingen måte for seg selv. Hvis vi ser aviser, tidsskrifter og blader under ett, spørs det om noen norsk forfatter overhodet har skrevet flere artikler om språk og skole enn Knud Knudsen. Alt i en oversikt i «Det norske målstræv» (1867) skriver han at «da dagbladene sædvanligvis ikke gemmes, vil disse arbejd være utilgængelige for de fleste læsere og opregnes derfor ikke her. Muelig blir nogle av dem engang samlet og særskilt utgivne.» Noen slik samling finnes dessverre ikke, men Jens Braage Halvorsens Forfatter-Lexikon gir en tilnærmet fullstendig oversikt på hele ti sider over Knudsens sakprosaforfatterskap. Bare alle anmeldelsene han skrev av lærebøker i norsk, kunne fylt flere bind.

Gjennombruddsarbeidet var «Skoleanliggender. Latin, Modersmålet og Græsk, m. M. Af K. Knudsen, adjunkt ved Kristiania lærde skole» (1847). Artikkelen – eller avhandlingen – ble sendt til redaktøren av Universitets- og Skoleannaler, som korset seg over tradisjonsbruddet i teksten, men antok den under sterk tvil. «Terningen er kastet», sa visstnok Cæsar da han rykket over Rubicon mot Rom. Knudsen tok også en drastisk avgjørelse da han leverte fra seg teksten om latin, morsmål og gresk idet han begynte å undervise innenfor den tradisjonen han kritiserte. Norsk i selskap med de to store! Det var litt av et visittkort han dermed la fra seg ved ankomsten. Det kunne like gjerne stått opprører som adjunkt i tittelen.

Morsmålet som skolefag

Det viktigste norskfagdokumentet fra Knudsens hånd kom da han hadde arbeidet sytten år som lærer i latinens hovedborg: Modersmaalet som Skolefag, Kristiania katedralskoles innbydelsesskrift fra 1864. Her var forfatteren minst et århundre forut for sin tid. Det gjelder også i europeisk sammenheng. Den morsmålspakken som samtidige elever fikk dynget opp på pulten i England, Frankrike eller Sverige, var formet av én og samme holdning – morsmålet var de klassiske fagenes tjener. I manifestet blir morsmålet skolens hovedredskap i en demokratisk moderniseringsprosess. Her vil jeg sitere fra Knudsens synspunkter på fagets tre hovedgrener og gi en kort vurdering av hvilket gjennomslag reformforslagene har fått.

I dag er undervisning i norsk skjønnlitteratur en sentral del av skolens dannelsesprosess. Slik var det ikke på Knudsens tid:

Undervisningen i Modersmaalet har hidtil i det Hele forholdsvis gaaet formeget ud paa Sproget og forlidet paa Sprogets Indhold, paa Litteraturen. Litteraturen er formeget bleven brugt som Prøveklud, især til Læseøvelser, til Forstandsøvelser og til Indøvelse af Sproglæren, og forlidet for sin egen Skyld, en Følge af, at Skolen overhoved har lagt formeget Vægt paa Hovedets Dannelse, og forliden paa Hjertets.

Derimot har ettertiden ikke lyttet tilstrekkelig til jubilantens ord om muntlig og skriftlig. Først muntlig:

Hvad Skolen hidtil har gjort for den mundtlige Brug af Sproget, er vel omtrent hvad der har faaet Navn af Læse- og Deklamationsøvelser. Om disse Øvelser bliver her ikke Lejlighed til at sige Mere, end at Tiden til dem er altfor knap, naar Hensyn tages til vore altfor talrige Klasser. Men selv om man havde 3 Timer ugentlig til mundtligt Foredrag, hvor langt vilde vel Skolen endda komme, navnlig med Lærlinger, som fører et fejlfuldt mundtligt Sprog med sig ind i Skolen, enten paa Grund af den Egn, de er opvokset i, f. E. Østlandet (Bergenserne er forholdsvis saa at sige fød med Kunsten), eller paa Grund af Familien, de hører til, eller paa Grund af personlige Mangler, eller fordi de er udskjæmt og har faaet Uvaner under den forberedende Dannelse. Det at kunne tale (i højere Forstand) er nu næsten ligesaa nødvendigt, som at kunne læse eller kanske snarere som at skrive.

Men nei. Det drives ingen systematisk eller omfattende innføring i muntlig bruk av norsk for 14- eller 19-åringer ved våre skoler. Resultatet lar seg høre i etermediene.

Når det gjelder det skriftlige, bedrev overlæreren det rene kjetteri:

Om det skriftlige Foredrag, Udarbejdelserne, skal her i Korthed kun siges dette, at de uden Tvivl mindst og kun mod Enden af Skoletiden bør være de i saa lang Tid sædvanlige Afhandlinger, for saa vidt disse overhoved bør have nogen Plads inden Skolen [min utheving]. Derimod bør vel Lærlingen øves i at forfatte Be-skrivelser, Fortællinger, Samtaler, Breve, Naturskildringer, Skildringer af Optrin af Hverdagslivet, af større Tildragelser, af Stemninger og Tilstande i Naturen eller Menneskelivet, Levnetsbeskrivelser, Karakterskildringer m.M.

Selv hardføre lesere vil oppleve kultursjokk ved å springe fra disse jordnære betraktningene og til dagens læreplanluftslott. Her er hva våre ansvarlige myndigheter krever av elevene på tiende trinn:

De skal beherske formverk og tekstbinding på bokmål og nynorsk, skrive fagtekster etter vanlige normer for fagskriving på bokmål og nynorsk og skrive klart disponerte tekster med tydelig fokus og saklig argumentasjon. De skal kunne bruke begrepsapparat fra retorikken for å analysere og vurdere tekster i ulike sjangere.

Dette kravet, stilt til hele årskull, er en gjenoppvekkelse av latinskolens formalisme, i megaloman innpakning fra Utdanningsdirektoratet.

Praktisk teoretiker

Det bør tilføyes at Knud Knudsen var en teoristerk lærer som gjennomførte sine prinsipper i praksis. Et av mange sannhetsvitner er politikeren og læreren Viggo Ullmann. Da Latinskole uten latin utkom, skrev Ullmann en omtale av forfatter og bok i det innflytelsesrike danske Højskolebladet. Knudsen hadde vært det eneste lyspunktet i elevtiden ved Kristiania katedralskole, hvor han ellers «led under den gyselige Kjedsommelighed». Men i norsk hadde han Knudsen. Da møtte han «en virkelig Personlighed, en, der slog Vinduer og Døre op for den friske Luft udenfor en og gav os ’Livssæd for kommende Dage’».

Noen skulle gi ut Knudsens skrift fra 1864 på ny. En gang må vel tiden være inne for norskfagets daggry som kjernefag.

 

-- Egil Børre Johnsen er sakprosaforfatter, lektor og forsker og skrev i 2006 biografien Unorsk og norsk om Knud Knudsen.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter