Knudsen og Ibsen

AV ERLEND LØNNUM

«Modtag herved […] en varm Tak for den sproglige Vækkelse, jeg i saa væsentligt Mon skylder Deres ihærdige, utrættelige Virksomhed.» Slik lød budskapet i den hilsenen Ibsen skrev til Knudsen i anledning hans 80-årsdag i 1892. Hva kan det bero på?

Tidlig innflytelse

I Ibsens debutverk Catilina fra 1850 er språket gjennomført dansk og fritt for norvagismer. Men allerede i det noe mindre kjente Rypen i Justedal fra samme år dukker det opp en og annen fornorskning, og i ungdomsverkene fra 1850-tallet sett under ett er det tegn til språklig og litterær innflytelse fra flere hold.

Ibsen viste tidlig interesse for folkediktning og var tydelig inspirert av nasjonalromantikkens bruk av sagamotiver. Språklig skjelte han i første omgang til Ivar Aasens grammatikk og ordforråd og til debatten rundt den første landsmålsnormen i 1853. I neste omgang rettet han blikket mot Knud Knudsen og hans fornyelse av det danske skriftspråket i Norge, ikke minst gjennom Knudsens sentrale verker Haandbog i dansk-norsk Sprog og Lærebog i dansk-norsk Sproglære fra 1857.

Et godt eksempel på Ibsens språklige tilpasning og vaklende praksis fra denne perioden finnes i fragmentet Fjeldfuglen fra 1859, der han bruker fire forskjellige former av ordet vent (’vakkert’): vænt, som var den danske formen, veent, som var offisiell norsk form før 1862, vént, som ble foreslått på det skandinaviske rettskrivningsmøtet i 1869 som erstatning for dobbeltskrevet lang e, og vent, som var på vei inn fra gjengitt norsk talemål, slik Ivar Aasen beskriver det i Ordbog over det norske Folkesprog fra 1850.

Gradvise forandringer

I likhet med Knudsen begynner Ibsen å skrive brakk, Natt, Byggning og Forvikklinger og ej- i stedet for ei-diftong, og han går stadig oftere bort fra flertallsbøyning av verb, dobbeltskrevet lang vokal (hel for heel) og understøttende e (staa for staae). På initiativ fra Knudsen ble dobbeltskrevne vokaler avskaffet i 1862 og inkludert i anbefalingen fra språkmøtet i Stockholm i 1869, der Ibsen og Knudsen deltok som norske utsendinger. Ibsen sluttet seg til og gjennomførte forslagene fra møtet.

Ibsen innfører gradvis såkalte kortformer av verb i samsvar med norsk talemål, for eksempel bli for blive og ta for tage, og han gjennomfører også har i stedet for haver i presens, men have i infinitiv, i tråd med Knudsens forslag. Samtidig beholder Ibsen de lengre formene i sceneanvisninger og er dermed mer konservativ i sceneanvisningene enn i dialogen. Den varierende bruken av samme ord med og uten apostrof, som blevet ved siden av ble’t, tyder på at han nøler med å slippe taket i de eldre formene. Knudsen beskriver situasjonen i Den landsgyldige norske uttale fra 1876, der han blant annet peker på at tidligere tiders forkorting av -ede til -et (visede > viset) nå forkortes til -te og -t (viste, vist). Som Knudsen skriver det: «Ibsen […] slutter sig således til målets virkelighed.»

Fra dansk til norsk

Ibsen prøver seg altså frem med norske former og går sakte, men sikkert over fra dansk til norsk ortografi, parallelt med Knudsens modernisering. I en rekke publikasjoner talte Knudsen for at skriftspråket måtte bygge på et anvendelig fellesspråk. Det kanskje viktigste elementet for Knudsen var å erstatte de bløte konsonantene b, d og g med de harde p, t og k. Og det er nettopp det punktet Ibsen viser til når han lar dikteren Falk i Kjærlighedens Komedie ønske at «det slappe Ord ’det Næste’ […] skulde ud af Verden uden Naade, / Som b og g af Knudsens Grammatik». De harde konsonantene var nemlig et brudd med dansk som passet Ibsen dårlig, med tanke på hans betydelige danske leserskare.

I et brev til sin forlegger i København, Frederik Hegel, spør Ibsen om hans syn på vedtakene fra språkmøtet i Stockholm, hvorpå Hegel svarer: «Fra min Side [er der] intet til Hinder derfor, da jeg ingen Tvivl nærer om, at [Sprogkongressens Retskrivning] efterhaanden vil blive alm. anvendt saavel i Norge som her, og da den jo heller ikke frembyder nogen Vanskelighed for Læseren.» I et senere brev skriver Hegel videre: «Værre er det med Bjørnson, som har fattet den Beslutning […] at følge Overl. Knudsens Retskrivning, der – som De nok ved – er meget videre gaaende, og […] vil vække megen Anstød. Jeg har gjort flere Forsøg paa at faae ham til at holde sig til [Sprogkongressens Retskrivning], men det har været aldeles forgjæves.»

Møter i teateret

Knudsen og Ibsen skal ha møtt hverandre for første gang gjennom Sprogforeningen, den første sammenslutningen i Norge med et språklig program. Foreningen ble stiftet av Knudsen og Sophus Bugge i 1852 i tilknytning til Det Norske Studentersamfund, som på den tiden hadde Ibsen som redaktør for sin avis Samfundsbladet.

I de neste ti årene arbeidet Knudsen som språkkonsulent ved Kristiania Norske Theater. Der sørget han for å fornorske skuespillernes språk, blant annet ved å innføre norsk uttale med harde konsonanter og ordformer som sjø og skog. Han ønsket å legge den dannede dagligtale og ikke den skriftmålsbaserte høytidstalen til grunn for scenespråket, på samme måte som for skolespråket. Ibsen ble ansatt som kunstnerisk direktør ved teateret i 1857, og siden Knudsen samtidig var medlem av teaterdireksjonen, møttes de oftere. Ibsen ble fra da av stadig mer influert av språkmannen Knudsen. Samtidig var de også i utakt fra tid til annen, idet pedagogen Knudsen ville gå lenger i fornorsket uttale enn dramatikeren Ibsen. Dessuten tok Ibsen kunstneriske hensyn som ikke alltid lot seg forene med et mer moderne språk.

Målstrevet i Peer Gynt

I Peer Gynt fra 1867 skriver Ibsen blant annet om «Huhu, en Maalstræver fra Malebarkysten», et særlig interessant ordvalg på denne tiden. Målstrever var nemlig et nøkkelord i den norske språkdebatten, og det var gjerne knyttet både til Knudsens fornorskning av det danske skriftspråket og til Ivar Aasens landsmål, som stadig ble beskrevet som «Maalstræv». Knudsen skriver i Kortfattet redegjørelse for det dansk-norske målstræv at «Ordforrådets norskhet ær målstrævets hovedsak». Hans fornorskningsprogram gjaldt altså ikke bare ortografi.

I en anonym artikkel i det danske Dagbladet i 1858 ble det norske målstrevet beskyldt for å være et påfunn. Ibsen skal med interesse ha lest Knudsens tilsvar i Aftenbladet, der han hevder at det norske målstrevet er mer i samsvar med det felles nordiske språket enn utviklingen i dansk språk.

Målstræv i stedet for sprogagitation er dessuten ett av flere ord som Ibsen valgte å ta i bruk fra Knudsens Unorsk og norsk eller Fremmedords avløsning for å fornorske tekstene sine. Andre eksempler er ordskifte i stedet for diskussion (Hærmændene paa Helgeland), visdomslærer og visdomsven i stedet for filosof (Kejser og Galilær), særkænde i stedet for karakteristikon (Kejser og Galilæer) og sygdomsstof i stedet for miasme (Et dukkehjem).

Hva Ibsen kan ha ment om sitt eget språk, er uansett uvisst. For som han svarte på spørsmålet om sitt språksyn til Verdens Gang i 1899 (gjengitt med VGs ortografi): «Mit Standpunkt i denne Sag er vistnok tilstrækkelig bekjendt. Det foreligger i alle mine Arbejder. Jeg har udtalt mig tydelig nok derom i mine Bøger.»

-- Erlend Lønnum er rådgiver i Språkrådet og tidligere manusredaktør for den historisk-kritiske utgaven Henrik Ibsens skrifter, som er kilde for artikkelen og sitatene.