Heller «nei» og «jamen» enn «ja» og «amen»!

AV FINN-ERIK VINJE

Knudsens reformideer fikk språkpolitisk gjennomslag i rettskrivningen i 1907 og ble videreført i 1917 og 1938. Beretningen om reformfilologenes rettskrivningsbragder forvares som kjent i gullskrift i nasjonens annaler. Ikke like anerkjent er Knudsens Haandbog i dansk-norsk Sproglære fra 1856 (408 tettrykte sider), som ble utgitt i uforandret opptrykk i 2001. «Det mest selvstendige og omfattende forsøg på en kritisk analyse af traditionens grundbegreber», sier den danske 1900-tallsgrammatikeren Paul Diderichsen i sin omtale av Haandbog. Den har bidratt til en klarere erkjennelse av morsmålets særart. Man unner derfor Knudsen den posthume triumf at August Western, vår neste betydelige grammatiker, dediserer sitt magnum opus, Norsk riksmålsgrammatikk fra 1921, til sin gamle lærer. I Westerns grammatikk finnes mange spor etter overlæreren.

Tre store språkmenn

Omkring 1850 meldte tre betydelige språkmenn seg på torget. Først Ivar Aasen, med Det norske Folkesprogs Grammatik (1848), så Jacob Løkke, med Modersmaalets Formlære (1855), og til slutt Knudsen med Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856).

Et ekstrakt av Haandbog foreligger i Knudsens skolebok Lærebog i dansk-norsk Sproglære (1857). De to bøkene bør leses parallelt, sier forfatteren; Haandbog kan «gælde for en uavbrudt kommentar eller udlæggelse til denne lærebog». Men enda Knudsen var overlærer ved Christiania Katedralskole, fikk han ikke lov til å undervise etter læreboken på skolen. Knudsen var ikke like populær i alle kretser.

Grammatikerne Aasen, Løkke og Knudsen har hver sin særegne profil. Aasen gir en sammenliknende oversikt over norske dialekter på historisk bakgrunn. Løkke er nesten utelukkende historisk. For øvrig er Løkkes ordning av materialet annerledes enn i Haandbog. Hos Knudsen kommer setningslæren først, dernest bøyningslæren, orddannelseslæren og til sist lydlæren. Lærebog har samme disposisjon. Men hos Løkke står lydlæren først, og noen setningslære finnes ikke.

Knudsen skiller seg ut ved sin konsekvente samtidsorientering og sin analytiske holdning til tradisjonens grunnbegreper. Som grammatisk resonnør står Knudsen i en særstilling.

Munch og Knudsen

Ivar Aasen mislikte Knudsens fornorsk-ningsstrev og omtalte Haandbog som «Knudsens store og forfærdelige Grammatik». Og Henrik Ibsen så bare språk-reformatoren; i Kjærlighedens Komedie (1862) vil dikteren Falk la ordet næste forsvinne «som b og g af Knudsens Grammatik».

Haandbog vakte oppsikt da den ble utgitt, men det kom ingen anmeldelse som Knudsen kunne ha nytte av, og verket oppnådde ikke den anerkjennelse i samtiden som det kunne ha fortjent. Samtidens store autoritet, P.A. Munch, forholdt seg taus. Blant hans etterlatte papirer finnes imidlertid et utkast til anmeldelse, og man skulle ha unt Knudsen den glede å motta Munchs uforbeholdne ros (anmeldelsen kom på prent først i 1926).

Munch var skeptisk til Knudsens målstrev, og tonen mellom dem var skarp. Men overfor grammatikeren Knudsen forstummer Munchs kritikk. Han finner at Haandbog er «et af de grundigste, skarpsindigste og lærerigeste Arbeider over vort Modersmaal, som hidtil har seet Dagens Lys».

Frigjøring av språklæren

Knudsen omvurderer flere av de tradisjonelle grammatiske kategorienes innhold og definisjon. Her som i andre affærer hørte han til dem som heller sier nei og jamen enn ja og amen.

Et eksempel: Ifølge P.A. Munch skyldtes det «Mangel paa sund Tænkning» å gjøre aktivsetningens indirekte objekt til subjekt i tilsvarende passivsetning. «Man overbragte mig et Brev» kan ikke eller bør ikke transformeres til den tilsvarende passivsetningen «jeg blev overbragt et Brev». Det er «Barbarisme» og «Vaas». Det måtte i det minste hete «mig er overbragt et Brev».

I en lang, finstilet ekskurs går Knudsen – uten å nevne Munchs navn – inn i materien. Han ville demonstrere hva det innebar å frigjøre den norske språk-læren fra «den grammatiske Romerret». Setninger som de nevnte bør, sier han, bedømmes ut fra samtidsspråket uten at man skjeler til gammelnorsk, latinsk og tysk grammatikk.

Til dem som spør hva vi så skal kalle «et Brev» i «jeg blev overbragt et Brev», svarer Knudsen: «Det maa vel dog være Objekt […] Det er Tanken, det gjælder at fatte rigtig.» Man må respektere «Driften i Sproget», og den går i retning av fritt å spisstille underordnede ledd og gjøre dem til subjekt.

Knudsen er for øvrig den første som i en setning som «der leses mange Bøger i vort Land» bestemmer leddet «mange Bøger» som objekt – en rimelig analyse som (halvhjertet) er akseptert av etterfølgerne August Western og Olav Næs, men ikke har vunnet innpass i skolegrammatikken.

Praktisk grammatikk

Normative spørsmål dukker ofte opp i Haandbog; språkriktighet interesserer norsklæreren og språkstreveren Knudsen. I hans øyne skal grammatikken være praktisk veiledende, den skal bringe orden og gi klare regler der språkbruken vakler. «Nogle mene […] at man ikke bør gjøre noget for at fæste Brugen, hvor den vakler, hvilket de kalde at gjøre Vold paa Sproget.» Knudsen er uenig: «skulde vi ønske det gamle Barbari tilbage, da man ikke vidste Rede paa nogen Ting? Og hvis saa er, hvad skulde vi da med Grammatik og anden Underviisning i Modersmaalet? Lad Hver skrive, som det falder ham ind. Det er jo den sande Frihed. Regler ere vel her ligesaa utidige som Love i Staten.» Grammatikken, sier Knudsen, skal «bringe Klarhed i det Dunkle, bestemme det Uvisse og hæve Tvivl».

Når det gjelder den grundige og innsiktsfulle drøftingen av refleksivt pronomen, utfolder Knudsen seg som syntaktiker. Etter først å ha konstatert at refleksivet refererer til subjektet i samme setning, vurderer han eksemplet «Hagbart bad Bøddelen hænge sin Kaabe i Galgen». Regelen må utvides: «Refleksivet gaar tilbage paa det nærmeste Subjekt.» Han utreder nøye at man med subjekt må tenke på subjektet i «den logiske Sætning, dvs. hvert Par av Forestillinger, der forholder sig til hinanden som Subjekt og Prædikat, hvilken deres Form end maatte være». Sammenlikningsledd er forkortede setninger, derfor skal det hete «Han har flere Venner end hans Broder» (dvs. «end hans broder har»).

Til «logiske Sætninger» regner Knudsen ikke bare infinitiv- og partisippkonstruksjoner, for eksempel «Vi fant ham siddende i sin Sofa», men også forbindelser med verbalsubstantiver, som «Kongens Strid med sig selv».

I eksemplet om bøddelen ovenfor er det således bøddelen som skal henge sin kåpe i galgen.

Vaklende språk

Knudsen påviser at vaklingen i språkbruken er stor på dette feltet. Men man bør følge den grammatiske forskrift alltid og uansett, for ellers vil leseren komme i tvil: Følger forfatteren en utbredt, men feilaktig praksis – eller holder han seg til hovedregelen?

Ta Hagbart-eksemplet ovenfor. Hvis taleren/skriveren respekterer Knudsens regel og lar refleksivet referere til det nærmeste subjekt, da er det snakk om bøddelens kappe. Er taleren/skriveren ustø i bruken av refleksiver og skriver slik det faller seg, kan leseren ikke være sikker på om det er tale om Hagbarts eller bøddelens kappe!

I skrivende stund kommer Aftenposten på døren. «RP har i årevis ventet på byrådets svar på sin søknad», står det i en ingress; av sammenhengen går det fram at det er tale om RPs søknad. Hadde «Knurren», som guttene på Kate-dralskolen kalte den strikse overlæreren, sett den ingressen, ville han rynket pannen.

-- Finn-Erik Vinje er professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.