«Ja, jæi la an på å tålå oppdaling, ja.»

En ny sosiolingvistisk masteravhandling undersøker hva som skjer når innvandrere og nordmenn blir sambygdinger, og når norsk som andrespråk møter en lokal dialekt.

AV RIKKE VAN OMMERN

I 2010 leverte jeg en masteroppgave i nordisk språkvitenskap ved NTNU om individuelle språkvalg blant voksne innvandrere. Jeg har undersøkt graden av dialektbruk versus bruken av standardformer hos seks voksne innvandrere i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. Med «standard» viser jeg her til et talemål som ligger nær opp til bokmål og dialektene i Sørøst-Norge. Jeg har også undersøkt hvilke holdninger innfødte oppdalinger har til dialektbruk hos innvandrere. Jeg har intervjuet seks voksne innvandrere, flere oppdalinger mellom 15 og 67 år og gjort en spørreundersøkelse i den videregående skolen i kommunen. Innvandrerne har alle bodd i Oppdal i mer enn 15 år.

Det er store forskjeller på hvor mange dialektformer innvandrerne i undersøkelsen bruker, og ingen av «dialektbrukerne» blant dem er helt konsekvente i sin bruk av de dialekttrekkene jeg så etter. Jeg har blant annet undersøkt om innvandrerne bruker de «oppdalske» pronomenformene e, åss og dæmm for henholdsvis «jeg», «vi/oss» og «de/dem», om de bruker nektingsadverbet iţţ, om de palataliserer, og om de har innslag av apokope. På den måten var det mulig å antyde i hvor stor grad informantenes norsk er preget av oppdalsmål.

Språkvalg?

Informanten «Helena», opprinnelig fra Nederland, hadde opparbeidet seg gode ferdigheter i norsk på egen hånd før hun flyttet til Oppdal. Da snakket hun standardnært. Men hun gikk aktivt inn for å tilegne seg oppdalsdialekten da hun flyttet til bygda. Dette kommer til uttrykk i sitatet i overskriften til denne artikkelen, som er hentet fra intervjuet med Helena. Hun forklarer sin strategi med at hun hadde et ønske om å høre til og «gli inn». Hun forteller også at hun i senere tid har beveget seg i retning av standard igjen. Dette forklarer hun med at hun er mindre orientert mot den lokale gruppen nå enn tidligere, og at det har blitt mindre viktig for henne å signalisere tilhørighet til denne gruppen gjennom sin språklige praksis.

Helena er et interessant og illustrerende tilfelle: Undersøkelsen gir holdepunkter for å hevde at informantene velger språklige praksisformer. De informantene som har sterke innslag av oppdalsmål, viser både gjennom utsagn og praksis at dialektformene ikke er de eneste de har tilgjengelig. De to informantene som snakker mest standardnært, har også fått nok innputt til å forstå oppdalsmål. I deres tilfelle har likevel ikke dialektal innputt resultert i dialektpreget tale. Når det gjelder holdninger, synes de å ha hatt det samme utgangspunktet for å ta til seg trekk fra den lokale dialekten, for det er ingen av informantene som har direkte negative holdninger til språklig variasjon i og for seg. Mange er av den oppfatning at innvandrere som lærer norsk på kurs, fra skrevet og/eller talt bokmål, utvikler et talemål som er nært bokmål, mens innvandrere som selv skaper et system ut fra de talemålene de hører, utvikler et dialektfarget språk. Jeg fant derimot ingen direkte sammenheng mellom måten informantene har lært språket på, og hvorvidt de snakker dialektpreget norsk.

Sosiokulturell orientering

På bakgrunn av blant annet disse funnene gikk jeg videre og undersøkte hvordan informantenes ulike språklige praksisformer kan ses i sammenheng med hvilke sosiale grupper de orienterer seg mot, og hvordan de skildrer sin egen identitet.

Undersøkelsen viser at sosiokulturell orientering kan være med på å forklare hvorvidt informantene snakker dialektpreget norsk. De av innvandrerne som har vært mest orientert mot lokalmiljøet, snakker med størst innslag av oppdalsmål i dag. Det kan på den ene siden skyldes at de har tilbrakt mest tid sammen med oppdalinger og derfor har hatt størst forutsetninger for å tilegne seg trekk fra deres talemål. Det kan også tenkes at deres orientering mot lokalmiljøet sier noe om at de har større motivasjon enn andre til å søke språklig likhet med denne gruppen. Dette kan ha påvirket språkvalgene deres.

Begrepet stil har i senere tid blitt brukt i beskrivelser og forklaringer av språklig variasjon og endring. I språkstudier som bruker dette begrepet, fokuseres det på hvordan individer kan kombinere ulike språklige trekk for å konstruere ulike personlige og sosiale stiler, slik vi ellers bruker for eksempel klær, hårfrisyrer, musikk eller lignende til å uttrykke identitet. En språklig stil får sosial mening på bakgrunn av det vi vet, mener eller tror om de menneskene som typisk snakker på denne måten. Ulike dialekter blir for eksempel ofte knyttet til sosiale stereotypier, og tanken bak konseptet språklig stil er at vi kan nyttiggjøre oss den egenskapen språk har til å formidle hvem vi er, og hvem vi identifiserer oss med, bevisst eller ubevisst.

Mine informanters ulike språklige praksiser og strategier kan betraktes som konstruksjon av eller tilpasninger til en typisk oppdalsk språklig-sosial stil. Spesielt relevant mener jeg dette perspektivet er når det gjelder å sette ord på Helenas språklige strategier. Bruken av ulike språklige elementer synes for hennes del å ha vært et mer eller mindre bevisst uttrykk for sosial posisjonering og et ønske om å tilhøre et fellesskap – en form for selviscenesettelse. Hun har nok kunnskap om det lokale talemålet i Oppdal til å gå inn og ut av en slags typisk oppdalsk språklig stil, noe som blant annet framgår av at hun kan herme oppdalinger på en påfallende «innfødtlik» måte. Hun har også en klar oppfatning av hvilke språktrekk som er svært typisk oppdalske. Hvordan hun til enhver tid bruker de ulike språklige stilene hun har tilgjengelig, synes å være motivert ut fra hennes egen oppfatning av identitet og tilhørighet.

Informanten «Aida» fra det tidligere Jugoslavia synes også å ha tatt nokså bevisst stilling til den lokale språklige praksisen i Oppdal. Hun snakker standardnær norsk. Hun vurderer dialekt som et uttrykk for identitet, og synes det er greit at oppdalinger bruker dialekt overfor henne, så lenge ingen tvinger henne til å snakke dialekt når hun ikke kan det. Hun sier at hun ikke ønsker å tilpasse seg for at folk skal like henne. For henne har det vært mer sentralt å uttrykke seg riktig, og å «være seg selv». Det har verken vært naturlig eller viktig for henne å signalisere en form for oppdalsk identitet gjennom bruk av spesielle språktrekk.

De andre informantene har ikke like klare, uttalte strategier som Helena og Aida, men det er sannsynlig at også deres språkbruk har en viss sammenheng med deres identitetsoppfatning. Det er ikke slik at standardnær språklig praksis betyr avvisning av «det oppdalske». På bakgrunn av mine funn mener jeg likevel at de ulike informantenes språkvalg kan betraktes som et uttrykk for identitet og sosial posisjonering.

Effekten av dialekt

Det er i dag bred politisk enighet om at innvandrere så fort som mulig må bringes opp på et norskspråklig kompetansenivå som gjør integrering mulig. Det norske språksamfunnet kjennetegnes imidlertid av mangfold, både i skrift og tale, og en sentral problemstilling blir derfor hvilken norsk innvandrere skal lære. Hva er egentlig god nok norsk? I håp om å kunne bidra til kunnskapen om hvilke språklige praksisformer som er gangbar mynt ute i det norske samfunnet, har jeg som en del av studien undersøkt holdningene innfødte oppdalinger har til dialektbruk blant innvandrere.

Dialektbrukerne blant innvandrerne forteller at de har fått en god del kommentarer på sin bruk av dialekt, og responsen har i stor grad vært positiv. Det de forteller, antyder også at innvandrere verken behøver å være spesielt konsekvente, eller at det er nødvendig med mange dialektale innslag, før deres måte å snakke på blir gjenstand for oppmerksomhet. Helena kommenterer dette slik: «Nårr e ha slengt inn et oppdalsord, så ha demm værre imponert!» Holdningsstudien bekrefter at dialektbruk blant innvandrere er noe mange innfødte oppdalinger vurderer positivt. En beskrivelse som gikk igjen blant oppdalingene jeg snakket med, er at dialektbruk blant innvandrere er «artig», i positiv forstand. Flere ga også uttrykk for at de tolker dialektbruk som et uttrykk for tilpasning til og identifikasjon med den lokale gruppen. De ser på dialektbruk som et tegn på at innvandrere kommer dem i møte. En informant utdyper et slikt standpunkt med å si at dialektbruk for ham er et «synlig og hørbart tegn på at de har gjort en innsats», noe som for ham indikerer at de kanskje vil gjøre en innsats i andre sammenhenger også. En del av informantene er riktignok mer nøytrale eller likegyldige til temaet, men det er interessant at kun én informant gir uttrykk for en direkte negativ holdning til dialektbruk blant innvandrere. Standardnær norsk som andrespråk vurderes derimot ikke negativt, men denne måten å snakke norsk på gir åpenbart ikke de samme assosiasjonene som dialektpreget språk synes å gjøre. Mine funn antyder at dialektpreget norsk som andrespråk er en varietet med større «markedsverdi» blant innfødte oppdalinger enn standardnær norsk som andrespråk.

Språket formidler sosial posisjon

Jeg argumenterer altså for at innvandrernes språklige praksisformer kan betraktes som konstruksjon av eller tilpasning til en «typisk oppdalsk» språklig-sosial stil, og at deres språkbruk kan forstås som et uttrykk for identitet. Samtidig viser holdningsstudien at uansett i hvilken grad en mener at disse innvandrernes praksis kan betraktes som et valgt uttrykk for en sosial posisjon, vil mange innfødte oppdalinger tolke deres språkbruk som nettopp en form for posisjonering. Det settes likhetstegn mellom måten de snakker på, og den de er.

Det offentlige ordskiftet omkring språklig integrering av innvandrere i Norge er i stor grad dominert av normative beskrivelser av innvandreres norsk. Opplæringen i norsk som andrespråk skal raskt og effektivt få innvandrerne opp på et språklig kompetansenivå som er tilstrekkelig, og innvandreres norsk blir derfor ofte sortert i de nokså diffuse kategoriene god eller dårlig norsk. Disse normative kategoriene skjuler en rekke interessante individuelle språklige praksiser og sofistikerte språklig-sosiale tilpasningsstrategier, noe som kommer til syne i en individfokusert studie som min. Jeg gjorde riktignok undersøkelsen i et spesifikt, lite bygdesamfunn og blant en relativt begrenset gruppe med individer, noe som betyr at jeg ikke kan tillate meg å generalisere ut fra funnene. Konteksten er likevel ikke mer unik enn at en kan anta at noen av de samme holdningene og mekanismene også gjør seg gjeldende i møter mellom andre individer andre steder.

 

-- Rikke van Ommeren har mastergrad i nordisk språkvitenskap fra NTNU. Artikkelen bygger på mastergradsavhandlinga «‘Ja, jæi la an på å tålå oppdaling, ja’. En sosiolingvistisk studie av språklige praksisformer blant voksne innvandrere i Oppdal».

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter