Klipp

– Det hadde bare blitt hakkende gale om jeg rappet på engelsk.

Mathias Smith Sivertsen, låtskriver og deltaker i Ungdommens kulturmønstring, intervjuet i Askøyværingen

***

Det vert sagt om dei norske emigrantane at ingen var meir viljuge til å anglifisera namna sine og leggja vekk morsmålet sitt enn dei. Grunnen var, heiter det, at dei ikkje hadde ein sterk nok kultur med seg då dei kom. Sagt på ein annan måte ynskte dei å innretta seg, dei ville verta borgarar av ei ny og moderne tid. På den eine sida kinesaren med to ulike språk på tunga, på den andre sida the norseman. I dag har kinesarane i USA det største språksamfunnet i verda i ryggen, medan vi norskingar har eitt av dei minste.

Karin Sveen, kommentator i Dag og Tid

***

– […] ordføraren meiner at hijab ikkje fremjar likeverd og integrering?

– Eg kjem frå Irak, der kunne folk velja. Eg kjenner folk som gjorde begge delar. Derfor ser eg ikkje at det er kvinneundertrykkjande. Eg meiner det er viktigare å læra det norske språket, få seg utdanning, ha kontakt med lokalbefolkninga.

Shahrazad Al-Gebory, Jørpeland, intervjuet i Strandbuen

***

I mange år har vi hørt snakk om kebab-norsk – men Støre-norsk må nå være en minst like dominerende nyvinning. Utenriksministerens kattemyke formuleringer, skreddersydde forbehold smurt med sporadiske, inderlige betraktninger, er blitt et ideal. Opphavsmannen framfører det så overbevisende at han flere ganger er målt til å være landets mest populære politiker.

Det som blir rart, akkurat som når hvite nordmenn snakker kebab-norsk, er når vanlige folk begynner å snakke som Støre. For litt siden var det et dødsfall som ble mye omtalt i mediene, der en i familien uttalte at saken var «krevende». Det var den selvfølgelig. Men hadde det skjedd for ti år siden, ville den kanskje vært «vanskelig». Kanskje til og med «trist» eller «slitsom».

Liv Riiser, journalist, i spalten Damenes i Vårt Land

***

Sjølvsagt var det mange som var med på å skape det nye norske språket, og det er no slik at språk er ei personleg sak. Men eg har likevel ei kjensle av at det er Elias Blix som verkeleg får skaparverket til å svinge. Sjå berre her:

No livnar det i lundar,
no lauvast det i lid,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord,
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Dette er ikkje berre ein salme med lovprising av våren, dette er ein foss full av svimlande kjærleik til eit land som vaknar til nytt liv etter ein lang vinter.

Bjarte Botnen, utenriksredaktør i Vårt Land, i kommentar