Leserspørsmål


LeserspørsmålSpørsmål: For tida les eg Moby Dick, og eg har eit spørsmål om ordet kval. På nynorsk skriv vi jo kval med kv. Kva er årsaka til det? I ordlista på nettet ser eg at ordet stammar frå norrønt hvalr. På engelsk heiter det jo whale, på islandsk hvalur og på tysk Wal. Det er altså denne k-en som forvirrar meg.

Svar: Forklaringa er at uttalen av gammalnorsk hv- utvikla seg ulikt i dialektane da dei festa seg i mellomalderen. I vest og nord vart uttalen /kv-/, i aust /v-/.

I nynorsk har ein valt å ikkje vidareføre dei gammalnorske skrivemåtane med hv-, men lagt nyare talemål i vest og nord til grunn. Derfor heiter det ikkje berre kval, men også kva, kvit, kvile osv. (som eineformer). I bokmål er det litt meir komplisert, for her kan ein i nokre ord velje mellom skrivemåtar med hv- og kv- (som i hval eller kval), medan ein i andre ord må skrive hv- (som i hvem, hva, hvor).

Skrivemåtane med hv- i moderne bokmål stammar frå skrifttradisjonen i dansk (men samsvarer altså med gammalnorsk). Uttalen er likevel alltid med /v-/, som i austlandske dialektar og i dansk og svensk.

***

Spørsmål: Er det korrekt å bruke komma eller spørsmålstegn i denne setningen, eller er det valgfritt?

– Kanskje en av vaktene har sett ham? spurte Bruno.
– Kanskje en av vaktene har sett ham, spurte Bruno.

Svar: Det som står før spurte i den setningen du spør om, kan ses på på to måter: både som et spørsmål og som en litt «løsere» bemerkning. Setningen kan altså uttales både med spørsmålstonefall og uten, så begge alternativene dine må anses som riktige. Vi råder deg til å sette tegn i samsvar med hvordan du vil uttale setningen.

***

Spørsmål: I norsk tekst virker det som om Göteborg og Malmö skrives ganske vilkårlig med norsk ø eller svensk ö. Finnes det egentlig noen regel?

Svar: Regelen er at når en skriver svenske stedsnavn i en norsk tekst, skal en bruke de svenske bokstavene ö og ä. Det riktige er altså Göteborg, Malmö, Gävle osv.

***

Spørsmål: Jeg lurer på hvorfor vi bruker preteritum i en del utsagn der det dreier seg om en handling eller situasjon i nåtid/presens. For eksempel sitter vi og spiser og sier: «Dette var godt! Dette smakte godt!» Eller: «Her var det kjedelig! Her var det livlig! Her var det godt å være! Det var godt å høre! Det var trist!» Og til sist: «Så fin du var! Den (kjolen) var fin.»

Svar: Dette var(!) et interessant spørsmål! Vi bruker nok alle preteritum på denne måten uten å tenke over det.

Ifølge Norsk referansegrammatikk (Universitetsforlaget 1997) brukes preteritum på denne måten i «emotive», dvs. følelsesladede, utsagn: «For at preteritum skal kunne brukes i slike utsagn, må det dreie seg om en umiddelbar emotiv reaksjon på noe som faktisk finner sted. Det vil for eksempel være umulig å bruke preteritum dersom det dreier seg om en mer nøytral vurdering: Det var viktig at du kommer hit

Videre står det at presens kan forekomme i slike emotive utsagn, men at de da gjerne har en litt annen betydning. Både ytringen Det er et nydelig bilde! og Det var et nydelig bilde! kan være umiddelbare reaksjoner på et bilde en står og ser på. Men presensformen rommer en mulighet for en generell karakteristikk som preteritumsformen mangler, og er derfor mindre vanlig i slike utsagn. I det første tilfellet kan utsagnet også gjelde et bilde en har sett tidligere, mens det i det siste tilfellet dreier seg om en førstegangsopplevelse av bildet.

***

Spørsmål: Jeg lurer på når det er riktig å skrive samt. Noen ganger er jeg i tvil om det er best å skrive og eller samt. Finnes det regler?

Svar: Samt betyr egentlig 'og dessuten', 'og i tillegg'. Samt passer derfor best når en vil avslutte en oppregning, antyde en slags oppsummering e.l.

I dag brukes samt mye der en heller burde nøyd seg med og. Samt passer best der det er nevnt flere eller mange ting, ikke bare to eller tre ting. Tenk over hva som best dekker den meningen du vil ha fram, når du er i tvil.

***

Spørsmål: Korleis bøyer ein synast i imperativ?

Svar: Det er ikkje alle -st-verb som det er naturleg å bruka i imperativ. Men nokre av dei høver i «påbodsforma», og i så fall er det infinitivsformen ein bruker, til dømes «Hjelpast åt, ungar!», «Følgjast på stigen!» og «Synast vel om dei du møter!».

***

Spørsmål: Jeg lurer på hva som egentlig forstås med å «gå i sitt 20. år». Er det året fra man har fylt 20 og til man fyller 21, eller fra 19 til fylte 20? Jeg regner med at man her ikke regner i kalenderår.

Svar: Når du går i ditt 20. år, er du på vei til å fylle det året, altså er du 19 og skal fylle 20.

***

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter