Da Arbeiderpartiet relanserte folkemålet

I 1981 gjeninnførte Arbeiderpartiet folkemålspolitikk i sitt program – samme år som de stemte for den nye bokmålsreformen. Skyldtes dette comebacket overmot, var det symbolpolitikk, eller var det starten på en ny form for folkemålspolitikk?

AV HENRIK MELGAARD CHRISTENSEN

I 1960-årene måtte Arbeiderpartiet, etter mye motgang, oppgi sin målrettede styring av språket i Norge. Samnorskprosjektet ble stoppet – eller i hvert fall lagt på is – og en ny rettskrivningskomité for bokmål ble etter hvert opprettet. Da bokmålsreformen av 1981 ble lagt frem for Stortinget, ble den enstemmig vedtatt, men tilslutningen fra Arbeiderpartiet var i beste fall halvhjertet. Samme år hadde partiet nemlig bestemt seg for å gjeninnføre folkemål i programmet sitt, og det så en liten stund ut som om partiet yppet til omkamp. Men var ikke det litt i seneste laget? Dette har jeg sett nærmere på i masteroppgaven min På norsk folkemåls grunn.

Før og etter språkstriden i 1950-årene

1950-årene er blitt stående som språkstridens tiår. Dette er for så vidt en merkelapp som kan forsvares, men man skal vokte seg for å tolke dette tiåret altfor isolert. Verken den praktiske politikken eller de politiske holdningene som lå bak, var særegne for femtiårene. De fleste lovene og vedtakene som femtiårenes språkpolitikk baserte seg på, gjaldt jo alt fra 1930-årene. Det var også på den tiden det ideologiske grunnlaget ble lagt, i hvert fall for Arbeiderpartiets del. Da fikk historieprofessor Halvdan Koht begrepet folkemål inn i programmet etter å ha overbevist partiet om at målstrid var en viktig del av klassekampen.

Sluttstreken for dette hendelsesrike tiåret settes gjerne ved 1964, da den såkalte språkfredskomiteen ble oppnevnt.Det tillitvekkende navnet (som riktignok bare var et uoffisielt navn på Vogt-komiteen) og den roligere tiden som fulgte, får en lett til å tro at komiteen virket etter sin hensikt og ordnet opp i det hele. Det er vel en sannhet med modifikasjoner.

Retningen for den fremtidige språkpolitikken ble vedtatt i Stortinget i 1970, men selve iverksettelsen av den nye språkpolitikken skjedde først ti til tjue år senere. Rettskrivningen av 1938 gjaldt frem til 1981 (med små justeringer i 1959), målloven av 1930 stod til 1980, og stedsnavnlovgivningen ble først endret i 1990. Mye av den praktiske politikken i femtiårene fortsatte altså å gjelde i lang tid etterpå.

Politiske prosesser har ofte en tendens til å ta tid. Men om det tar tid å endre praktisk politikk, kan ikke det samme sies om ideologi. En ideologisk ytring i samtiden kan ikke avfeies som rester fra fortiden – den representerer den gjeldende holdningen. At Arbeiderpartiet i 1980 tok til å snakke om folkemål igjen, kan altså ikke tilskrives politikkens iboende treghet – det må ha vært et comeback.

Uoffisielt comeback

Det første tegnet på dette comebacket var en artikkel i bladet Brorskap i 1980. Den bestod av et intervju med partiformannen Reiulf Steen og en liste med ni retningslinjer for partiets fremtidige språkpolitikk. Retningslinjene var utformet av et utvalg som bestod av mange sentrale folk i arbeiderbevegelsen, men det kom ikke helt klart frem om utvalget offisielt var oppnevnt av partiet. Uansett viste de synspunktene som kom frem i Brorskap, en klart ny tendens i Arbeiderpartiet: et reideologisert syn på språkpolitikken, som ga assosiasjoner til trettiårene. Poenget her er ikke at dette språkpolitiske synet ble gjeninnført i 1980 – for det hadde vært emne for avisdebatt siden tidlig i 1970-årene – men at Arbeiderpartiet skulle trekke det frem igjen.

Det var mildt sagt lenge siden sist. Allerede i femtiårene hadde Arbeiderpartiet begynt å tone ned språkpolitikken i sin retorikk, og på slutten av tiåret endte de med et temmelig intetsigende kulturprogram. Reiulf Steen la ikke skjul på inspirasjonen fra trettiårene da han i intervjuet siterte fra et av de viktigste ideologiske skriftene om politisk språkkamp fra det tiåret: «Måltvang og målundertrykking er alltid berre ei avleidd eller forkledd form for økonomisk tvang og undertrykking» (Hans Vogt, Målstrid og klassekamp, 1932). De ni retningslinjene i artikkelen i Brorskap handlet primært om hvordan en maktelite kontrollerer språket. Folkelig norsk og nynorsk ble undertrykket. Oppfordringen til partiet var å arbeide for styrking av arbeiderklassens språk og en frigjørende språkpolitikk.

Offisielt comeback

I 1981 ble den samme tendensen ført videre i et temanummer av partiorganet Aktuelt perspektiv. Temaet var språk. Arbeiderpartimannen Jostein Nyhamar, som også hadde vært med i det utvalget som ble nevnt i Brorskap, var en av dem som uttalte seg i Aktuelt perspektiv:

«Vi så vel ikke klart nok hvor politisk viktig språkkampen var, og hvor sentralt det ideologiske innholdet i den var. [...] Vi har hatt et tempotap som vi nå må oppveie ved å sette mer kraft inn i dette arbeidet.»

Også Einar Førde beklaget seg over at Arbeiderpartiet ga etter i språkpolitikken i femtiårene. I de andre artiklene i Aktuelt perspektiv kommer Arbeiderpartiets støtte til mange av de vanligste kampsakene i syttiårene frem: respekt for dialekt, likestilling mellom bokmål og nynorsk og mer folkelig bokmål. Sammenlignet med det som ble sagt til Brorskap, var bidragene i Aktuelt perspektiv litt mindre klasseorienterte og ikke så aggressive mot riksmålet og «eliten». Senere i 1981 presenterte Arbeiderpartiet et nytt prinsipprogram, som gjorde den språkpolitiske profilen fra Aktuelt perspektiv til offisiell politikk:

«Språk rører ved fundamentale verdier som likeverd og demokrati. Arbeiderbevegelsen må bygge sin språkpolitikk på full likestilling og likerett for begge skriftmålene. Det må vises respekt for folkelig talemål. Det folkelige innslag i skriftspråket må styrkes. Administrasjons- og fagspråket må gjøres enklere og lettere å forstå.»

Nye folkemålsambisjoner?

Med uttrykkene folkelig talemål og folkelige innslag gjeninnførte Arbeiderpartiet folkemål i programmet sitt, men mer forsiktig enn tidligere. Her var ikke samnorsk lenger noe uttalt mål, og heller ikke et helt nytt folkemål; en nøyde seg nå med innslag. Etter at samnorskprosjektet hadde havarert i sekstiårene, var det ikke realistisk med større ambisjoner i 1981.

Men hvordan skulle Arbeiderpartiet kunne ha innvirkning på rettskrivningen, slik den nå ble styrt gjennom Norsk språkråd? Språkrådet fulgte jo et mandat som fastslo at normalene skulle baseres på språkets utvikling. Riktignok fantes det også en antydning til samnorske fremtidsvisjoner i mandatet, men dette ble i praksis bare en formalitet, da hensynet til utviklingen skulle være det primære. Det skulle derfor ikke være mulig å styre rettskrivningen i en viss retning lenger, slik Arbeiderpartiet og Stortinget hadde gjort tidligere. Kunne det gjøres på andre måter?

I arbeidsprogrammet fra 1982 finner man blant annet dette punktet: «Stimulere tiltak som styrker respekten for dialektene og skaper et fritt språklig miljø.» Kunne dette være en listig plan for å påvirke rettskrivningen indirekte? Altså påvirke språkbruken, dvs. språkets utvikling, for på den måten å frembringe endringer i rettskrivningen? Det er mulig jeg undervurderer 1980-årenes arbeiderpartipolitikere, men dette føles i overkant ambisiøst og utspekulert.

Mer sannsynlig er det at punktet ikke hadde noe med rettskrivning å gjøre. Det visjonære målet fra 1981 om å styrke det folkelige innslaget i skriftspråket ble antageligvis aldri konkretisert, og det ble definitivt aldri nevnt igjen. At et slikt mål kunne komme inn i programmet, må enten tolkes som en symbolsk uttalelse eller som overmot. Avstanden til praktisk politikk blir enda tydeligere ved at Arbeiderpartiet samme året var med på å vedta den nye rettskrivningen for bokmål. Med den ble nettopp det motsatte av hva Arbeiderpartiet ville kalle folkelige innslag, styrket, nemlig de konservative formene. Selv om Arbeiderpartiet ikke ønsket denne endringen, var partiet så å si forpliktet til å stemme for, siden det i sin tid hadde vært med på å ta initiativ til en ny rettskrivning basert på språkets utvikling.

Betyr dette at Arbeiderpartiets folkemåls-comeback varte i to år, for så å forsvinne like fort som det dukket opp? I snever forstand, når det gjaldt rettskrivning og radikalisering av bokmålet: ja. Men etter min mening kan man også si at Arbeiderpartiet i åttiårene klarte å vri folkemålspolitikken i ny retning, gi den ny betydning. Både i forbindelse med målloven av 1980 og revisjonen av skolelovene i 1985 forsvarte Arbeiderpartiet nynorskens interesser. Også senere er det etter min vurdering nynorsk som har stått i fokus for Arbeiderpartietes språkengasjement. Kanskje kan jeg si det på denne måten: Fra nå av var nynorsk Arbeiderpartiets nye folkemål.

 

-- Henrik Melgaard Christensen er student og leverte våren 2009 en masteroppgave i historie om Arbeiderpartiets språkpolitikk 1929–1990.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter