Skriftlige samtaler – sosiale medier

Å skrive et blogginnlegg er svært annerledes enn å skrive for et papirtidsskrift. Forskjellen er forholdet til leseren.

AV IDA JACKSON

Jeg har blogget i snart fire år. Noen av leserne har vært med meg hele veien, andre har kommet til de siste årene. Alle er innom bloggen hver dag. Selv om en liten del av leserne mine er nye folk og tilfeldige forbipasserende, er majoriteten mennesker som har lest alle de syv hundre tekstene i arkivet. Det er få andre skribenter som har en så trofast leserskare.

TastaturNår jeg skriver denne teksten til Språknytt, låner jeg Språknytts lesere noen minutter. Jeg aner ikke hvem leserne er. Vi har aldri snakket sammen, aldri utvekslet e-post, aldri kranglet om et politisk spørsmål før. Språknytts lesere vet ingenting om meg utenom det overskriften, ingressen og presentasjonen forteller dem. Den eneste jeg kjenner som abonnerer på Språknytt, er svigermor, men jeg kan ikke skrive denne artikkelen utelukkende til henne. Jeg må formulere én enkelt tekst jeg sender ut i ukjente menneskers postkasser, og jeg får ikke vite hvordan de reagerer på den.

Når jeg skriver en tekst til bloggen, er alt annerledes: Jeg vet sånn omtrent hvem som kommer til å lese den. Jeg vet hva leserne mine har lest før. Jeg vet hva som provoserer dem, hva som engasjerer dem, og hva som kjeder dem. Takket være mange års samtale i kommentarfeltet vet jeg hvilke tekster de skulle ønske at jeg hadde skrevet, hvilke temaer de gjerne skulle sett meg kommentere, og hvilke av tekstene mine de mener er de dårligste. Dessuten kjenner leserne meg: De vet at hvis jeg henviser til «Mr. Jackson», snakker jeg om ektemannen min. Jeg trenger ikke forklare hvem det er. For å si det enkelt: Å skrive en artikkel for et tidsskrift er som å ha en one night stand med en ukjent leserskare. Bloggleserne og jeg har vært sengepartnere i mange år og vet hva som pirrer.

Samtalemedier

Sosiale medier er egentlig et jålete begrep for «samtalemedier». De sosiale mediene er ikke sosiale fordi alle kan opprette en blogg, eller fordi det er mulig å kommentere artiklene i nettavisene. De er sosiale fordi de består av samtaler mellom flere deltagere. Hovedforskjellen mellom nett og papir er at alt du skriver i sosiale medier, er begynnelsen på en dialog. Mens tekster på papir er skrevet for å kunne leses som enkeltstående verk, er det et problem om en Twitter-melding eller en Facebook-oppdatering ikke får noen svar.

Et blogginnlegg uten noen kommentarer ser stusslig, ja, halvferdig, ut. Det betyr at du må formulere deg annerledes i sosiale medier. Politikerne sliter mest med dette. De har lagt seg til en måte å formulere seg på som skal provosere færrest mulig. De vil si noe alle kan være enige i og nikke anerkjennende til. Problemet med den typen utsagn er at de er en veldig dårlig begynnelse på en samtale. Da Jens Stoltenberg fikk seg en Twitter-profil, var alle oppdateringene hans avsluttede enheter. Selv om han er blitt flinkere til å svare på henvendelser fra andre twitrere enn han var i begynnelsen, er storparten av oppdateringene umulige å diskutere.

26. august kl. 9.15 skrev han: «Møtte olje- og gassindustrien i Stavanger i dag. Viktig næring med store utfordringer.» Hva skal folk svare da? «Håper det var et bra møte!»? Ved enkle grep kunne statsministeren omformulert Twitter-meldingen til å starte en samtale. Han kunne twitret om møtet før han skulle dit, og spurt følgerne sine hva de mente var olje- og gassindustriens største utfordringer, eller delt en tekst noen i partiet hadde skrevet om olje- og gassindustriens utfordringer, for å få innspill fra leserne. Kort sagt: Han måtte ha delt noe uferdig for at det skulle være mulig for følgerne hans å bidra med noe.

Skravling

Å skrive i sosiale medier er altså å slippe leserne inn i teksten, en vanskelig øvelse for de fleste skribenter som er vokst opp i den trykte tidsalderen. Noe av det vanskeligste med nettet for papirfolket er at det ikke har noe vesentlighetskriterium. Det finnes mengder av småprat der ute, som i samtaler flest. Hvis du besøker de store tenåringsbloggene på nettsamfunnet blogg.no, kan du se at storparten av blogginnleggene består av at tenåringskjendiser småprater med noen tusen besøkende hver dag. Det er ikke tanker og refleksjoner som deles, men skravling om handleturer og dansetimer. Siden skravlingen ikke har hatt noen naturlig plass i den skriftlige offentligheten, er det uvant for alle som kommer fra en skriftkultur der noe må være relevant for at det skal publiseres.

I sosiale medier er det ingen som krever at du må skrive noe interessant før du trykker «publiser». Verre enn verst: Selv de faglige, seriøse aktørene småprater seg imellom på Twitter og deler alt fra slanketips til kakeoppskrifter. Uvesentlighetene som ytres på Twitter, har vært gjenstand for mange kommentarartikler de to siste årene. Disse menneskene, som ellers skriver fullstendig akseptable artikler i aviser og tidsskrifter, fyker rundt på Twitter og forsøpler offentligheten, ifølge alle fra Hege Skjeie i Dagens Næringsliv til Marit Slotnæs i Morgenbladet.

Problemet med denne kritikken er at den tar utgangspunkt i at de sosiale mediene er som en uendelig papiravis der alle kan få lov til å skrive i vei. Da er det forargelig at noen bruker muligheten til å skrible som de ville gjort på nærmeste dovegg. Men de sosiale mediene er ikke en demokratisk variant av tradisjonelle medier. De er både massemedier og telefon på én gang. Det er ikke bare en ny medieform, men også en ny kommunikasjonsform.

Ingen dagbok

Noen, som jeg selv, flytter ut på Internett for å skrive tekst, men det er viktig å huske at det er vel så mange som kommer dit utelukkende for å snakke med vennene sine. Det som sees på som en forsøpling av det offentlige rom, pleier jeg å kalle en kultivering av hverdagskommunikasjonen vår. Vi tar flere av samtalene våre i plenum, enten det er et plenum bestående av de tre hundre nærmeste vennene på Facebook eller ti ivrige blogglesere. Og vi formulerer oss annerledes når vi plinger på glasset, enn når vi hvisker til sidemannen.

Jeg pleier å snakke om innadvendte og utadvendte bloggere. Jeg er utadvendt – målet med bloggen er å skrive for et stort publikum, og jeg forsøker å formulere meg slik at selv om det er første gang du besøker nettsiden min, skal du finne noe interessant å lese. En innadvendt aktør skriver derimot utelukkende for seg selv og en håndfull faste lesere og bryr seg ikke om å ta hensyn til andre besøkende.

Jeg fulgte en blogg skrevet av en venninne av meg som var au-pair i Tyskland et år, og bloggen var dedikert til moren og bestemoren. Den var fullstendig uinteressant for alle oss som ville høre mer om museumsbesøkene hennes enn om at hun tok ekstra C-vitamin og husket varme sokker. Samtidig var bloggen hverken støtende eller utleverende. Den var et ubegrenset, offentlig postkort, nesten uleselig for folk som ikke kjente henne fra før av. De innadvendte ytringene fungerer som offentliggjorte julebrev, konfirmasjonstaler og kaffeslabberas. Når folk skal forklare hva en blogg er, sier de gjerne «dagbok på nett», men det er egentlig en svært dårlig metafor. En dagbok har ingen lesere. En dagbok forventer ikke svar. Å skrive dagbok på nettet er omtrent like sosialt som å skrive flaskepost. Det er ikke en aktivitet for dem som ønsker seg respons.

Balanseøvelse

Å delta i sosiale medier handler om å holde balansen. På en måte vet du hvem leserne dine er. Du vet hvem vennene dine på Facebook er, du vet hvem som følger deg på Twitter, og du blir kjent med de faste kommentatorene du får besøk av på bloggen. Men samtidig er du nødt til å skrive slik at du tåler at teksten leses av alle. Det finnes ingen mørk avkrok av Internett, og selv en kommentar du skrev på en lukket Facebook-profil, kan hentes ut av sammenhengen.

Du må skrive tekster som starter samtaler, hvis du vil utrette noe. Og du må være bevisst på om du skriver til verden eller til mormor og morfar, selv om du gjør det på et offentlig sted. Det er vanskelig, og de fleste av oss tråkker i salaten fra tid til annen. Samtalemediene er en ny, uprøvd offentlighet der de sosiale spillereglene ikke er satt. Den eneste måten å finne balansen på er å tryne noen ganger.

Når slutten er begynnelsen

Jeg må avslutte denne teksten med en konklusjon. Nesten alle blogginnlegg avslutter med et spørsmål. Jeg får ikke vite hva som var den umiddelbare responsen din da du leste denne teksten. Jeg må tåle å ikke få svar. Men jeg tror ikke det er lenge til dialogen tar igjen de tradisjonelle tidsskriftene også. Det handler bare om å gi slipp på papiret.

Jeg har kjøpt e-bøker der hvert kapittel avsluttes med en lenke til et forum der du kan diskutere det du nettopp leste. Jeg har kjøpt e-bøker som oppdateres hyppig, etter hvert som leserne finner feil i teksten. Hadde dette vært på bloggen, kunne jeg lagt inn endringer i teksten etter publisering, om det viste seg at jeg hadde tatt grådig feil. Viktigst av alt: Hadde jeg skrevet dette på bloggen, ville ikke denne teksten vært slutt nå. Nå ville samtalen vår ha begynt.

 

-- Ida Jackson er blogger og forfatter.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter