Om drømmemannen og andre myter

I visse situasjoner bruker til og med engelske rockestjerner norsk.

AV NINA TEIGLAND

Forleden innhentet 80-tallets glamrockhelt meg: Billy Idol kom til meg i drømme. Der sto han og aste seg opp utenfor inngangen til et hotell på kontinentet et sted. Hvit rockestjernesveis sto rett til værs, og på sitt vanlige vis stirret Billy olmt under brynene.


RockestjerneHan prøvde å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å hyle gjentatte ganger: «Jeg er Billy Idol!», mens han spente muskler så det knirket i lærdressen. Men folk bare trakk på skuldrene og gikk forbi. Billy ble da litt oppgitt, så seg rundt, blinket seg ut meg og kom strenende rett mot meg med en lapp i hånden. Han rakte meg lappen og sa strengt: «Du trenger telefonnummeret mitt. Jeg skal være ditt idol, du min største fan!»

Myteknusing

Jeg bråvåknet av denne beskjeden som var fulgt av et blikk man knapt kan overse, ikke engang i søvne. Men selv om rockestjerner kommer og går, mens idol varer evig, er jeg redd Billys glansdager er forbi. Derfor var ikke det mest overraskende i drømmen at Idol kjempet for oppmerksomhet og rekrutterte fans ved kommando. Noe mer spesielt var det at den gode Billy klart og tydelig snakket norsk. For en allsidig mann! Hvilken dialekt han brukte, kan jeg ikke huske, norsk var det i hvert fall. Billy Idol: En norsk drømmemann.

Vi er omgitt av myter, blant annet den om drømmemannen. Noen myter dreier seg om språk. Det sies for eksempel at engelsk er et rikere språk enn norsk, og at det derfor er nødvendig å ta engelsk i bruk for å kunne være presis. På tide med myteknusing: Shakespeare skal ha brukt rundt 29 000 ulike ord, mens Wergeland tok i bruk så mye som 58 000 og Hamsun rundt 33 000. Ingen grunn til å hevde at norsk er et fattig språk, altså. Men slike statistikker er egentlig ganske uinteressante. Uansett hvilket antall ord Shakespeare, Wergeland eller Hamsun brukte, gjør de fleste av oss nytte av kun en brøkdel av dette. Billy Idol brukte bare tolv. Vi har altså godt med rom i språket til å utvide ordforrådet vårt.

Blir man traust med norsk og hipp med engelsk? Når engelskspråklig kultur er en så viktig del av populærkulturen, er det ikke rart at engelsken smyger seg inn i norsken. «Idol» og «fan» er bare noen få eksempler på engelskens plass i norsk rockespråk. Slik har det alltid fungert med de til enhver tid dominerende språkene, og mange slike lån har vi for lengst vent oss til. Men hvis nordmenn oppfatter engelsk som hippere enn norsk, sier det noe om hvilke holdninger vi har til norsk kultur, og røper et mindreverdighetskompleks. Norsk er det språket som bærer vår kultur. Nordmenn må tørre å tro på at norsk duger. Hvem skal ellers gjøre det?

Unorsk og norsk

Bekymring over andre språks påvirkning på norsk er ikke et nytt fenomen. Språkmannen Knud Knudsen (1812–1895) var svært opptatt av forholdet mellom norske og fremmede ord. Han ville med sine verker bidra til å «oparbejde vort mål til et velskikket meddelelses- og oplysningsmiddel for alle samfundslag, både i bygd og by». Og dette er stadig et mål: å ha et samfunnsbærende språk som kan brukes i alle situasjoner.

Å styrke norsk betyr ikke at man avviser andre språk. Tvert imot. Flerspråklighet er en ressurs, ikke et problem. Den som behersker sitt eget språk godt, har lettere for å lære seg andre språk. Behersker du engelsk, åpner det for kommunikasjon med en hel verden, og du får tilgang til andre kulturer og tenkesett. Nordmenn går for å være gode i engelsk. Det er bra, for relativt få av oss mestrer flere fremmedspråk. Jo flere språk man kan, jo lettere blir det å lære enda et nytt. Derfor er det synd at ambisjonene om å lære flere fremmedspråk virker lavere nå enn før. Tysk og fransk er i tilbakegang i utdanningssystemet, mens spansk er på frammarsj.

Norsk har ca. 5 millioner brukere, men tar vi med de andre nordiske landene, er det 20–25 millioner som forstår deg når du snakker norsk, hvis de legger godviljen til. Slik er det nordiske språkområdet egentlig ganske stort på verdensbasis, i motsetning til hva vi ofte tror. Samlet er Norden dessuten verdens tiende største økonomi, større enn både Russland og Brasil.

Norsk står støtt som vårt nasjonalspråk, men vi kan ikke lenger ta for gitt at norsk er det språket som blir brukt på alle arenaer i Norge. På visse felt har bruk av engelsk i stedet for norsk fått en svært etablert posisjon, særlig innenfor høyere utdanning, næringslivet og populærkulturen. Hvis noe blir introdusert for deg med utenlandsk vokabular, kan det være vanskelig å snakke og skrive om det på norsk. Nye tekniske dingser blir stadig lansert, og det kan være lettere å bruke det engelske ordet enn å finne et velfungerende norsk ord. Innenfor høyere utdanning er tendensen at engelsk brer seg og norsk fagspråk mister terreng. Internasjonale firma innfører engelsk som konsernspråk, selv internt i de norske avdelingene. Innenfor disse feltene har norsk en reell utfordring. Hvis det på viktige samfunnsområder som forvalter mye makt og kapital, ikke lenger finnes norsk språk, er ikke norsk lenger et fullverdig språk.

For at norsk ikke skal bli et kaféspråk, et språk som bare brukes i dagligdagse samtaler med lav prestisje, må vi holde liv i teknisk og profesjonell kommunikasjon på norsk og ikke overlate disse feltene til engelsk. Et språk må brukes for å leve. En god regel kan være å bruke norsk når man kan, og engelsk når man må.

Drømmespråket

Ikke all norsk er god norsk, slik ikke all engelsk er god engelsk. Vi kan alltid bli bedre språkbrukere. Det handler om å ha et bevisst forhold til språket. Det som kommer lett til oss, tar vi ofte som en selvfølge, mens det vi strever for å oppnå, setter vi større pris på. Dette kan være en årsak til at vi tar morsmålet vårt for gitt, men ser på engelsk som høystatus.

Det er vi som bruker norsk, som avgjør skjebnen til norsk i framtiden. Det er vi som endrer språket. Det er opp til oss hvordan vi bruker norsk. Godt, forståelig språk er viktig for alle språkbrukere, og man har store fordeler ved å operere på morsmålet sitt: Norske språkbrukere har best kjennskap til nyansene i norsk språk og norsk kultur, språkøret vårt er bedre utviklet på norsk og intuisjonene våre tryggere. Det er på norsk vi har flest nyanser, det er på norsk vi har lettest for å gjøre oss forstått og kommuniserer mest effektivt. Språket er vårt tankeverktøy, og det er fininnstilt på morsmålet.

Vi drømmer på det språket som ligger oss nærmest, og oftest er det morsmålet vårt. Hvis norsk er ditt morsmål, tenker du nok best på norsk, skriver du nok best på norsk og snakker du nok best på norsk. Da er det på norsk det er lettest å formulere seg variert og presist.

Så hvilket språk drømmer du på?

 

-- Nina Teigland er samfunnsrådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter