Eneren Clara Holst

Clara Holst var den første kvinne som forsvarte ei doktoravhandling i Norge. Emnet var tysk språk, men gymnaslærer i tysk fikk hun ikke bli.

AV ERNST HÅKON JAHR

For hundre år siden, i juli 1910, fikk språkforskeren Clara Holst melding om at hun var utnevnt til et skoleembete ved Hamar Katedralskole – i en adjunktstilling som Stortinget hadde bestemt skulle forbeholdes en kvinnelig filologisk kandidat.

Clara Holst

 

Clara Holst blei nok veldig glad. Hun var 42 år gammel og uten arbeid. Nå var hun den første kvinnelige filolog i landet som var utnevnt i et skoleembete. Men alt i september blei hun «entlediget» fra embetet, uten å ha begynt i stillinga på Hamar. Det var hun sjøl som hadde søkt om å få slippe å tiltre. Hva var det som hadde skjedd?

Bakgrunn

Clara Holst blei født 4. juni 1868 i Kristiania. Slekta var på begge foreldras side solid knytta til legeyrket, og farfaren Frederik Holst var den første som tok doktorgraden i Norge (1817).

I 1889 tok hun artium og begynte ved universitetet. Hun var den første kvinne som studerte filologi i Norge. Som «privatpreseptor» (veileder) valgte hun en av de fremste språkforskerne i Europa, professor Johan Storm. Det bidrog, sammen med god økonomi, til at hun tidlig fikk en internasjonal erfaring langt utover det vanlige. Hun studerte både i Cambridge og ved Sorbonne før hun i 1896 tok filologisk embetseksamen, som første kvinne. De faga hun studerte, var norsk, tysk, engelsk og fransk. Hun fikk fremragende karakterer.

Så tok hun fatt på doktoravhandlinga. Hun arbeida med den både i Leipzig, København og Kristiania, og i 1902 drog hun til Berlin, der arbeidet blei gjort ferdig.

Avhandlinga

Avhandlinga hennes, Studier over middelnedertyske laaneord i dansk i det 14. og 15. aarhundrede (Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Kristiania 1903), gjaldt lydforhold ved språket nedertysk i seinmiddelalderen. Nedertysk (’plattysk’) var språket de nordtyske hanseatene brukte over hele det store handelsimperiet sitt i Nord-Europa. Fra 1200-tallet og i flere hundre år var nedertysk og nordisk i nær kontakt med hverandre fordi hanseatene kom til Norden i stort antall. Norden hadde viktige råvarer, og til gjengjeld kom hanseatene med bl.a. korn, salt og øl. Bergen var en av de fremste hansabyene. Her var det fisken som var viktig for de tyske handelsmennene.

Tidligere hadde forskerne prøvd å beskrive nedertysk i seinmiddelalderen utelukkende ved å studere gamle handskrifter og variasjonen i moderne nordtyske dialekter. Ved å trekke nedertyske lånord i nordisk inn i vurderinga kunne Clara Holst øke datagrunnlaget vesentlig. Med det kunne hun oppnå bedre funderte resultater enn det tidligere forskning hadde gjort.

Nedertyske lånord

Gjennom de hundreåra som nedertysk og nordisk språk var i nær kontakt med hverandre, kom tusenvis av nedertyske ord inn i språket vårt. I dag er mange urolige for hva påvirkninga fra engelsk kan komme til å bety for norsk språk. Likevel kan engelsk i dag ikke på noen måte konkurrere med den påvirkningen nedertysk hadde på nordisk språk i seinmiddelalderen. Nå kan vi knapt si en setning uten å bruke ett eller flere nedertyske ord. Ord med forstavelsene an-, be-, bi-, for- og etterstavelsene -aktig, -bar, -het kommer alle fra nedertysk. Det samme gjelder vekt, mynt, skomaker, kjøpe, selge, herre, skredder, snekker, male, slakte, helse, frelse, ære, frue, regnskap, mannskap, jomfru, plante, ærlig, skjønn osv. Men de fleste av disse orda er så godt integrerte i språket vårt at vi ikke kan se at de er lånt inn. I norsk kom forresten påvirkninga to veger, både direkte fra nedertysk og indirekte gjennom dansk. Dette er det viktig å utforske både i norsk og nordisk språkhistorie. Resultater av slik forskning kan gi oss verdifull kunnskap om hvordan vi bør stille oss til den påvirkninga fra engelsk som foregår i dag.

Med avhandlinga si om nedertyske lånord i dansk åpna derfor Clara Holst et viktig forskningsområde i Norge som det fortsatt blir skrevet avhandlinger om. Så seint som i 2009 blei det forsvart ei doktoravhandling om dette ved Universitetet i Agder: Historiske og sosiale betingelser for språkkontakt mellom nedertysk og skandinavisk i seinmiddelalderen – et bidrag til historisk språksosiologi, skrevet av førsteamanuensis Gro-Renée Rambø.

Til utlandet

Clara Holsts doktordisputas fant sted 10. desember 1903. Hun blei den første kvinne, uansett fag, som forsvarte ei doktoravhandling i Norge.

Etterpå var hun ei tid tysklærer i Kristiania. Vårsemestret 1906 hadde hun et lite engasjement ved universitetet, én time pr. uke i tysk uttale.

Men fortsatt var det slik at ei kvinne ikke kunne få fast stilling ved universitetet. Skulle hun arbeide ved en institusjon for høgere utdanning, måtte hun til utlandet. Høsten 1906 drog hun til USA. Hun var først et år ved Wellesley College nær Boston. Året etter underviste hun ved University of Kansas. Men alt sommeren 1908 kom hun hjem. Hun var da 40 år. Alle steder hun arbeida, fikk hun strålende attester.

Ingen «særhensyn»

Da Clara Holst sommeren 1910 fikk beskjed om utnevnelsen til embetet på Hamar, tok hun straks brevkontakt med rektor for å gjøre avtale om timeplanen. Men hun var ikke glad for svaret hun fikk. Rektor hadde allerede bestemt timeplanen, og hun skulle bare ha begynnerundervisning i tysk. Undervisning på gymnasnivået skulle to eldre mannlige lærere ha.

Holst skreiv tilbake og henviste til sine omfattende kunnskaper og sin kompetanse i tysk og bad om at iallfall noen av timene hennes måtte bli i gymnaset. Da rektor ikke var villig til å endre noe som helst – han ville ikke ta «noget særhensyn til frøken Holst», som han skreiv til departementet – søkte hun umiddelbart om å bli fritatt for å tiltre embetet. Vi må kunne lese en tydelig kvinneprotest i hennes resolutte avvisning av rektors timeplan. Hennes økonomi gjorde at hun kunne foreta et slikt prinsipielt valg.

Dette skjedde sommeren 1910. Først i 1912 fikk kvinner adgang til embeter ved universitetet. Dersom Holst ikke hadde protestert mot det hun opplevde som rektors tilsidesetting av hennes kompetanse og kvalifikasjoner til fordel for de eldre mannlige lærerne, ville hun da ha kunnet få ei universitetsstilling seinere? Det veit vi ikke, men vi kjenner ikke til at hun etter dette søkte noen annen stilling.

Oversett i akademia

Størst oppmerksomhet fikk Clara Holst i et jubileumsskrift for kvinnelige studenter i 1907. Ingen andre kvinner i akademia i Norge kunne måle seg med henne da. Men i det neste jubileumsskriftet, som kom i 1932, er hun blitt en ubetydelig biperson, enda Aftenposten på førstesida 10. desember 1928 hadde markert 25-årsjubileet for disputasen hennes. Og følgelig, i framstillinger om tidlige norske kvinner i akademia er hun i beste fall nevnt i forbifarten. Det er et paradoks at hennes prinsipielle kvinnepolitiske protest i 1910 førte til at hun er blitt oversett og nesten glemt av ettertida.

Hun ville utvilsomt ha hatt en sentral plass i norsk kvinnehistorie om hun ikke hadde trukket seg fra embetet på Hamar, men isteden hadde funnet seg i å gå fra universitetsundervisning i USA til elementærundervisning i tysk i Norge. Hun hadde imidlertid økonomi til å si nei. Hun behøvde ikke å finne seg i å bli satt til side av menn som var henne langt underlegne faglig.

Etter at Clara Holst returnerte til Norge i 1908, bodde hun resten av livet sammen med to søstre i Kristiania/Oslo. Hun døde i november 1935 og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Det er viktig at språkforskeren Clara Holst nå endelig har fått en plass i norsk kvinnehistorie gjennom biografien Clara Holst – kvinnelig pionér i akademia i Norge, som kom ut i 2006. Hun var en faglig ener blant de første kvinnene i akademia i Norge.

 

-- Ernst Håkon Jahr er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Agder og har skrevet biografien Clara Holst – kvinnelig pionér i akademia i Norge (2006).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter