Leder: Ikke i mål

Stortinget bestemte for over hundre år siden, i 1885, at våre to skriftvarianter skulle være likestilt i det offentlige. Så seint som i 1981 vedtok Stortinget en revidert lov om bruken av nynorsk og bokmål i staten.

Hvordan står det til nå? Det kommer nok an på øynene som ser, men med tanke på hva loven krever, står det ikke bra til.

Stortinget vedtok 16. mars 2006 en skikkelig mållovsinnsats fra 2006 til 2008, jf. St.meld. 7 (2005–2006). Nå skulle forvaltningen oppfylle krava «til punkt og prikke». Tallene i dag viser at ett av fire statsorgan oppfyller krava. Ett av ti rapporterer ikke om språkbruken i det hele tatt. En undersøkelse fra 2009 viser at en av tre fylkesmenn kjente målloven dårlig. Det positive er at nynorskprosenten på statlige nettsider øker, og at tallet på skjema som er tilgjengelige både på nynorsk og bokmål, stiger. Dessuten vitner økt klagemengde om at flere er bevisst rettighetene sine.

Alt i alt forteller Språkrådets tall at forvaltningen ikke har gjort det Stortinget har bestemt.

Er dette vanskelig? Koster det mye? Svaret på begge spørsmål er nei. Det er en fordom at to skriftvarianter i det statlige koster mye. Det er heller ikke vanskelig å få en etat til å fungere etter målloven – viss den øverste lederen bestemmer det. Beviset kommer fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, som begge lå dårlig an i 2005. De siste kontrollene viste at de har oppfylt målloven på alle punkt. Forklaring: De to departementene ble fra 2005 til 2009 bestyrt av Heidi Grande Røys og Magnhild Meltveit Kleppa. Disse (mål)-bevisste statsrådene ga klar beskjed om hva som skulle være administrativ praksis.

Muligens skorter det på norskkompetanse noen steder, men mye peker i retning av mangel på vilje. Etatsledere tar ikke ansvar. Trolig kommer de ikke til å gjøre det heller, før de får en ordre fra sin øverste ledelse. Stortingets vedtak – og Kulturdepartementets rundskriv – tar de tydeligvis lett på.

Når kommer staten i mål?

Av Sylfest Lomheim