Lånord i norsk talespråk

Hva slags lånord finnes? Hvem bruker lånord? Hvordan integreres de? Hva skjer med betydningen til lånordene?

AV ANN HELEN LEA

BokstaverKontakt mellom språk fører som regel til at elementer fra det ene språket overføres til det andre. Når det gjelder norsk og engelsk, går strømmen nå fra engelsk til norsk. Norsk låner enkeltord (hot, cool, bootleg) og syntaks – såkalte oversettelseslån – (din venn av dagen) fra engelsk. I denne artikkelen skal vi se nærmere på lånord i norsk talespråk, men bare på dem som er såpass nye at de ikke finnes i Bokmålsordboka. Resultatene er hovedsakelig fremkommet gjennom arbeidet med min masteroppgave.

Ordet lånord brukes i denne artikkelen som en betegnelse for alle forekomstene av ord med annet språklig opphav enn norsk. Ved hjelp av Norsk talespråkskorpus – Oslo-delen (NoTa) – og Talemålsundersøkelsen i Oslo (TAUS) har jeg sett på innslag av fremmede ord i norsk talespråk. Mine forskningsspørsmål var: Hva slags lånord finnes? Hvem bruker lånord? Hvordan tilpasses de norsk bøyingsmønster? Hva skjer med betydningen til lånordene?

Ulike typer lånord

Det første jeg oppdaget, var at det brukes svært få lånord i norsk talespråk. Jeg fant kun 812 tilfeller av lånord (både enkeltord og vendinger) i mitt materiale, som besto av om lag 900 000 ord. Jeg telte ikke med utenlandske varenavn eller navn på filmer og musikkgrupper. Gjennomsnittlig er altså kun 0,11 prosent av ordene i NoTa lånord.

Dernest er det overraskende at de lånordene som brukes i norsk talespråk, tilhører andre ordklasser enn dem som brukes i skriftspråket. De mest frekvente lånordene i talespråkskorpuset er ordene yes, shit, chill, keen og fuck. Alle disse ordene er enten adjektiv eller interjeksjoner. Først på åttende plass kommer et substantiv, ordet mail. Når det gjelder lånord i skriftspråket, er substantiv den klart største ordklassen. I tekst er det tydeligvis viktig å bruke lånord for blant annet å nyansere en eldre betydning (cookies, remix, feeling, dude) eller gi navn til nye fenomener og gjenstander (ruter, desktop, dj-booth).

I talespråkskorpuset er det en del substantiv, men adjektiv og interjeksjoner er altså store grupper. Min undersøkelse baserer seg på et korpus som består av samtaler mellom informanter som sitter stille og prater. Trolig gjør samtalesituasjonen det viktig for deltakerne å bruke evaluerende beskrivelser, som kjennetegnes av adjektiv (sweete, chille, fucka, butch, lost, close) og interjeksjoner. Interjeksjonene er med på å gjøre samtalen levende, enten man forteller om en opplevelse eller kommenterer noe samtalepartneren sier (yeah, yes, shit, oh my god, fuck).

I 80,2 prosent av tilfellene er det enkeltstående ord som lånes inn, for eksempel chill, attention, lost, pimp, psycho. Det finnes også en del sammensetninger av et lånord pluss norsk etterledd, for eksempel fishingtur, jallanorsk, rehabmennesker.

Ungdommer bruker flest lånord

I likhet med tidligere forskning viser også min undersøkelse at menn bruker flere lånord enn kvinner (6,4 ord i løpet av intervju- og taletiden for menn, mot 3,4 ord for kvinner). Det er mest ungdommer som bruker lånord, men det finnes også informanter blant de yngste som ikke ytrer et eneste lånord. Noen av informantene i aldersgruppen 31–45 topper listen over informanter med flest lånord. Bruken av engelsk blant de eldste informantene har trolig sammenheng med utdanningsnivå og arbeidssituasjon. De med høy utdanning bruker 1,2 flere lånord enn de med lav utdanning.

Det lånes mest fra engelsk (92,2 prosent), og ellers forekommer noen ord fra tysk, fransk, arabisk, berbisk og urdu. Franske lånord benyttes kun av informanter over 33 år, og ikke-vestlige lånord (bortsett fra jalla) brukes kun blant de yngste informantene.

Integrering av lånord

Jeg har sett på hvordan ord morfologisk sett integreres i norsk, altså hvordan lånord bøyes. Det viste seg, som forventet, at de fleste verb får norsk bøyingsmåte, jf. ord som gutser ’våger’, ditcha ’kvittet seg med’, bøffa ’svindlet, rappet’ og har disset ’har hetset’.

Enkelte innlånte substantiv tilpasser seg norsk bøyingsmønster særdeles godt, som daten ’avtalen’, cluet ’ledetråden’, lipglosser, mustene ’nødvendighetene’. Andre beholder bøyingsmønsteret fra språket de er lånt fra, som the defendant ’den tiltalte’, gangstas ’forbrytere’, stories ’historier’.

Det var noe overraskende at adjektiv var så lite integrert i norsk bøyingsmønster. De ble stort sett brukt med engelsk uttale og bøyd etter engelsk bøyingsmønster, jf. ord som risky, funny, chunky, stuck, confused.

Psykologisk ikke-integrerte ord er lånord som ikke føles naturlige for den som bruker dem. De kjennetegnes ved at språkbrukeren nøler og stotrer idet ordet skal uttales. Det kommer gjerne noen fyllord som noe, sånn før ordet og sammensetninger med -greier og -opplegg etter. Noen ord følges av latter, trolig fordi lånordene kan virke litt malplasserte i setningen.

Betydningen til lånordene

En kreativ måte å bruke engelsk i norsk på er de såkalte pseudolånene, dvs. ord som høres og oppleves som engelske, men som ikke brukes på samme måte på engelsk. Eksempler på pseudolån fant jeg i ord som babynapper ’en som kidnapper småbarn’, hockey cut ’hockeysveis’ – på engelsk heter det mullet, damen [dæimn] i betydning ’kjæreste’, men uttalt som om det var et engelsk ord.

Noen lånord får altså nye betydninger og er ikke lenger tilbakeførbare til opphavsspråket. Det engelske adjektivet bad ’dårlig’ brukes på norsk som et verb: å bæde. Et eksempel er denne setningen: da hadde jeg faen meg bæda helt, altså. Ordet har på norsk skiftet ordklasse fra adjektiv til verb: å bæde ’å miste besinnelsen’.

Ord fra ikke-vestlige språk får ny betydning i norsk i større grad enn ord fra engelsk. Ord som jalla (arabisk: ’hurtig, kom igjen!’) og wolla (arabisk: ’jeg lover, jeg sverger’) har i norsk fått en betydning som ligger langt fra betydningen i opphavsspråket. Jalla brukes nå om noe som er simpelt og smakløst (også observert i Norsk slangordbok av Tone Tryti fra 2008).

De lånordene som er mest frekvente, brukes gjerne i flere betydninger og opptrer da i flere ordklasser. Ordet fuck brukes for eksempel både som adjektiv (fucka folk som du), interjeksjon (fuck!) og verb (fucker opp livet). Noen ord tilpasses norsk bøyingsmønster særdeles godt, og i verbet vorse er det ikke sikkert at det tyske opphavet vorspiel 'forspill' er like selvsagt for alle informantene.

Få lånord i talespråk

Min undersøkelse tyder på at det samlet sett er svært få lånord i norsk talespråk. Ungdommer og menn bruker flest lånord, og de mest frekvente er fra ordklassene adjektiv og interjeksjoner. Verb tilpasses i stor grad norsk bøyingsmønster, substantiv tilpasses i varierende grad og adjektiv i liten grad. Ord fra andre språk brukes ofte kreativt og får nye betydninger i norsk sammenlignet med hva de betegner i opphavsspråket.

 

-- Ann Helen Lea har mastergrad i nordisk språk og har hatt mastergradsstipend fra Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter