Retorisk klarspråk

Informasjon er ikke informativ hvis den ikke er forståelig. Staten må skrive slik at folk forstår informasjonen. Men hva innebærer det? Fire retorikkstudenter ved Universitetet i Oslo har sett på dette spørsmålet.

AV IRIS ALICE VIGERUST FURU, EIVIND FRENG DALE, HELENE LUND-JOHANSEN OG HALLVAR STENSETH

Perspicuitas, klarhet, var et av den antikke retorikkens stilidealer. Retorikk er læren om hensiktsbestemt og virkningsfull kommunikasjon. I det ligger det et syn på leseren som en viktig del av teksten.

Klarspråk er i norsk sammenheng et ganske nytt begrep. I fjor kom stortingsmeldingen Mål og meining, der det lanseres et systematisk klarspråksarbeid. I korthet går klarspråk ut på å avbyråkratisere språket i forvaltningen, slik at det blir forståelig for alle. Ved å se på klarspråk med et retorisk perspektiv utvider man klarspråkbegrepet fra å hovedsakelig konsentrere seg om riktig språk eller lett språk til å ta utgangspunkt i leserens behov og kunnskapsnivå når man skriver en tekst.

Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger fant i sin undersøkelse av leseferdighetene i befolkningen at rundt en tredjedel av de voksne innbyggerne i Norge har svært dårlige lese- og skriveferdigheter. Derfor vil det være naturlig og formålstjenlig å ta hensyn til dette når en utarbeider tekster og skjemaer fra det offentlige. NAV har mye kontakt med et bredt sammensatt publikum og har mange tekster og skjemaer som det er nødvendig å forstå.

NAVs skjema

Vi valgte å undersøke skjemaet Avtale om underholdsbidrag til barn. Det er et mye brukt skjema som foreldre skal kunne bruke i barnefordelingssaker uten hjelp fra saksbehandlere. Frem til juni 2008 var det inngått avtaler som berørte 140 876 barn. Skjemaet er todelt og består av en utfyllingsdel og en orientering. Orienteringen var vanskeligere enn skjemaet, og det skyldtes for en stor del det juridiske språket. Hvilken informasjon man skal oppgi i skjemaet, er det i seg selv ikke vanskelig å forstå, men arbeidet blir vanskeligere når man ser skjemaet i sammenheng med orienteringen. Utfordringen blir dermed hvordan man kan formulere juridisk språk på en mer forståelig måte uten at juridiske hensyn går tapt.

Til orientering?

Den generelle regelen for hvordan barnebidraget skal fastsettes, ledsages ikke av oppklarende eller illustrerende eksempler, så som et tenkt regnestykke. Unntak fra den generelle regelen skrives inn i hovedteksten og gjør at mye informasjon som er overflødig for de fleste som leser dette, står i én og samme setning:

«Dersom den bidragspliktige mottar offentlig stønad der barnetillegg er en del av ytelsen, eller mottar militært forsørgingstillegg fra Forsvaret, skal bidraget, før samværsfradraget er trukket fra, aldri settes til et lavere beløp enn barnetillegget som mottas.»

Også flere forvaltningsord i orienteringen burde vært forklart: Bidragsforskudd, av eget tiltak og indeksregulering, for å nevne noen.

Jussen har forrang

De offentlige instansene som henvender seg til et bredt publikum, er avhengige av at tekstene som de skriver, har juridisk dekning. I NAV er det jurister som godkjenner alt språklig innhold i skjemaene. Språklig utforming og hensyn til forståelighet må derfor komme i andre rekke. Faglige termer og unntak fra regler kan ikke forenkles mye uten at det går utover faglige og juridiske hensyn. Men det trenger vel ikke å bety at vanskelige ord og uttrykk må stå uforklart? Det er et demokratisk problem dersom den som skriver under på et skjema, påtar seg forpliktelser som han ikke forstår rekkevidden av. Forpliktelsen kommer med underskriften, ikke med forståelsen.

Ta leseren på alvor!

Det retoriske aspektet ved klarspråksarbeidet består i å erkjenne at det å informere er mer enn å sende fra seg tekster og skjemaer der man har sitt på det tørre. Ved å ta leseren på alvor når man utarbeider tekster, og hele tiden skrive med det for øye, har man langt større sjanse for å bli forstått enn hvis man skriver for andre jurister eller saksbehandlere. For dersom den som mottar informasjonen, ikke forstår den – har man da informert?

 

-- Forfatterne er masterstudenter ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter