Futurumskonstruksjonen blir å reise i skriftspråket

AV ERNST HÅKON JAHR

I Språknytt 4/2008 svarer redaksjonen slik på et spørsmål om uttrykksmåten de blir å komme på festen, de blir å kjøpe den jakka er grammatisk korrekt:

«Utrykksmåten er utbredt i Finnmark og kanskje andre deler av Nord-Norge, men har aldri vært godtatt i riksspråket. Det er altså i og for seg riktig dialektgrammatikk, men neppe korrekt riksspråkgrammatikk.»

Svaret er ikke bare unøyaktig og galt i det faktiske. Det er også prinsipielt problematisk når det gjelder hva som tradisjonelt er normert og ikke normert i norsk skriftspråk.

Normering av syntaks

Her er vi nemlig på et nivå i språket – syntaks – som ikke er normert på samme måte som det ortografi og formverk er. Tvert om, i de mange språkreformene vi har hatt i Norge, har syntaks egentlig aldri vært et tema. Reformene kalles da også oftest «rettskrivningsreformer». De har dreid seg om hvordan enkeltord skal skrives og bøyes.

Fra et tungt og kanselliprega danskskriftlig stilmønster tidlig på 1800-tallet har utviklinga i skriftlig norsk gått i retning av mer muntlighet og enkelhet i syntaks og stil. Vi peker gjerne på Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, Bjørnsons bondefortellinger og Ibsens samtidsdramaer som viktige for denne utviklinga. Idealet har vært muntlig stil, og da gjerne med syntaktiske konstruksjoner som var særegne for norsk talemål i motsetning til dansk.

I nynorsk har det muntlige stilkravet vært nokså absolutt fra første stund, men også riksmål/bokmål har mer og mer utvikla seg i samme retning. Det sier seg sjøl at når språkmyndighetene ikke har noen normeringspraksis her, så er det språkbrukerne som nesten helt ut har definert gjennom bruk hva som anses som brukelig og eventuelt «korrekt». Det betyr da at for syntaks er det mest norsk dialektsyntaks i og omkring Oslo som blir ansett som riktig og brukelig. Nå omtales dette gjerne ikke som «dialektsyntaks», men heller som «allmennorsk syntaks». Og «allmennorsk» betyr da ikke all norsk.

Ha-stryking i sør, ikke i nord

I Språknytt 1/1980 skrev jeg om konstruksjonen ha-stryking (jeg ville ha gått > jeg ville gått), som er vanlig i sør, men ikke i Nord-Norge. Da studentene til eksamen i tysk ved Universitetet i Tromsø for flere år sia fikk i oppgave å oversette uttrykket «jeg ville gått», var vansken at tysk ikke har ha-stryking. Studentene måtte derfor huske å sette ha inn i den tyske teksten. Men studentene, som ikke hadde ha-stryking i sine dialekter, gikk surr i dette, og de kom til meg etter eksamen og spurte om det virkelig var mulig å skrive «jeg ville gått» uten ha? Jeg bekrefta at, jo da, det var det. Jeg kunne ha lagt til at siden denne konstruksjonen ikke fins fra Nord-Trøndelag og nordover, er den vel å se på som en sørlig dialektsyntaktisk konstruksjon. Men når det gjelder forholdet til skriftspråket, betyr det ingen ting at det her er snakk om dialektsyntaks. Ettersom ha-stryking fins i talemålet i Sør-Norge, anses den som «allmennorsk» og følgelig som en selvsagt del av norsk skriftspråkssyntaks.

Er bare sørlig syntaks «korrekt»?

Når det da hovedsakelig er slik at det er sørlig talemål som i særlig grad har bestemt hva som skal gjelde for «riktig» syntaks i skriftspråket, blir «dialektsyntaks» gjerne brukt om uttrykk som avviker fra dialektene i Oslo og omegn og på det sentrale Østlandet, dvs. uttrykk som det ikke har vært så vanlig å finne i skrift. Det betyr likevel ikke at slike uttrykk bør omtales som «ukorrekte» hvis de brukes i skriftspråket. Språkrådet har da også vært svært forsiktig med å stemple slike uttrykk som feilaktige. Derfor er det svaret som blei gitt i Språknytt nr. 4 i fjor, ikke helt i tråd med det som tidligere er sagt og skrevet om den konstruksjonen det blei spurt om, altså «jeg blir å reise».

Blir å reise-konstruksjonen i nord

Det er nemlig ikke slik at den «kanskje» blir brukt andre steder i Nord-Norge i tillegg til Finnmark, som det står i Språknytt. Den er svært utbredt i Nord-Norge, iallfall fra Salten og nordover. Den er beskrevet i litteraturen, bl.a. av Ragnvald Iversen og Kjell Ivar Vannebo (gjengitt s. 108–110 i boka Nordnorske dialektar, fra 1996), og Språkrådet og Språknytt har omtalt den flere ganger.

Uttrykksmåten er høyst sannsynlig utvikla fra gammelnorsk, som kunne bruke verða i framtidsuttrykk. Verða knytta seg da til infinitiv med eller uten infinitivsmerket. Det svarer til moderne norsk «kommer til å», eller altså «blir å». Ei forklaring på utviklinga av «blir å» som trekker inn samisk, noe Ragnvald Iversen var inne på, har nok mindre for seg.

Grunnen til at «blir å reise» har vært så mye framme i Språkrådet og Språknytt, er naturligvis gjentatte spørsmål fra nordnorske språkbrukere. Konstruksjonen står uhyre sterkt i talemålet, og den er noe av det første folk med andre dialekter tar opp i målet sitt når de flytter til Nord-Norge. Nordnorske elever og studenter bruker den svært ofte i sine skriftlige arbeider, de tar det for gitt at de kan skrive slik. I nordnorske aviser har konstruksjonen vært og er mye i bruk.

Norsklærere: Skal vi rette?

For lærerne i skolen blir det da et spørsmål om dette skal rettes i elevenes arbeider. I skolegrammatikkene er gjerne futurum beskrevet svært kort, f.eks. at framtid uttrykkes med «skal», «vil» og «kommer til å». Men korte skolegrammatikker kan naturligvis ikke beskrive norsk uttømmende. Det varierer f.eks. om de nevner at framtid også kan uttrykkes ved presens («jeg kommer på tirsdag»). At en grammatisk konstruksjon ikke er nevnt i en skolegrammatikk, betyr derfor ikke automatisk at den skal rettes i elevenes skriftlige arbeider.

I desember 1978 satte lærer Marthe Thorsen seg til skrivebordet i Harstad og skreiv til Språkrådet: «Kan elevane skrive: «Jeg blir å gå en tur i morgen», eller må ein rette det til: «Jeg kommer til å gå en tur i morgen»? Bakgrunnen for brevet var uenighet i norskseksjonen på skolen hennes om bruken av denne konstruksjonen i elevenes skriftlige arbeider.

Språkrådets syn

Svarbrevet fra Språkrådet blei referert slik i rådets fagnemndsmøte 23.3.79:

«Brev av 8.12.78 frå Marthe Thorsen med spørsmål om seiemåten blir å som uttrykk for framtid (vanleg i nordnorske målføre) kan godkjennast i skriftlege arbeid frå elevane. Svar av 6.3.79 frå Norsk språkråd, der vi rår frå å stemple denne seiemåte som «feil», men seier at ein bør gjere merksam på at det ofte vil vere ein fordel å nytte ein meir allment kjend uttrykksmåte.»

Vi legger merke til at Språkrådet ikke bruker begreper som «korrekt» og «ukorrekt» når det, som her, er snakk om syntaks. Men det sies samtidig at elevene bør gjøres oppmerksom på at dette er en uttrykksmåte som ikke er vanlig i alle dialekter. Det som også kunne ha vært sagt, er at blir å-futurum kan virke uvant for enkelte lesere i Sør-Norge, akkurat som ha-stryking kan virke uvant for enkelte lesere i Nord-Norge.

Etter at Språkrådet i 1979 hadde uttrykt at konstruksjonen ikke skulle anses som feil – i svarbrevet fra Språkrådet står det også at «Vi vil derfor rå frå å bruke raudblyanten» – nevnte jeg dette i den artikkelen jeg skreiv om ha-stryking året etter:

«Når skriftspråket heilt ut aksepterer ha-stryking, har det sjølvsagt sin grunn i at skriftspråkssyntaksen mest byggjer på austlandssyntaks. Vi seier gjerne at det ikkje er så store skilnader mellom målføra når det gjeld syntaksen. Men dei skilnadene som fins, burde (ha) vori meir utforska – ikkje minst til hjelp for lærarane i skolen. Jf. at Språkrådet har uttalt seg positivt om den nordnorske futurumskonstruksjonen eg blir å komme, som lærarar alltid har retta beinhardt hos elevane (og gjer det ennå av frykt for sensorar sørfrå som ikkje kjenner til uttrykksmåten).»

Det er nå på tide å gjenta det Språkrådet uttrykte i 1979, at rødblyanten ikke skal brukes på blir å reise-konstruksjonen i Nord-Norge, at det ikke skal anses som feil når elevene bruker den, og at det bør bli mer bevissthet generelt om at vi egentlig ikke har noen fast autorisert norm for syntaksen i norsk – i motsetning da til det vi har for rettskrivning og bøying av ord.

-- Ernst Håkon Jahr er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Agder i Kristiansand.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter