Språkbrukaren: Lever språket?

AV KJETIL S. ØSTLI

Godt språk er rare greier. Under et bryllup nylig holdt brudgommen, en dannet vestkantgutt med akademikerforeldre, en smart og morsom tale til bruden. Det ble klappet mye og lenge. Senere reiste bruden seg, en nordnorsk jente av folkelig slekt, hun hadde «aldri gjort dette før», og hun snakket skjelvende i ett minutt og sa så: «Jeg elsker deg». Og publikum gråt. Og snakket om hennes tale. Hun hadde ikke godt språk. Men ordene levde.

Jobben som featurejournalist minner meg litt om dette. Du kan skrive svinaktig bra og være bedre enn Bjørnsson på da/når, men føler ikke leseren noe, forblir saken bare en samling velskrevne setninger. Mitt utgangspunkt er at nesten alt stoff er dødt før vi jobber med det. Språket må føles. Må skape latter. Tristhet. Innsikt. Irritasjon. Undring. Spenning. Og helst noe du kan se for deg. Jobben består i å gi artiklene liv, og «livet» skapes ikke kun i utskrivingen, men med (unnskyld klisjeen) ideens fødsel. Allerede da må vi spørre: Lever ideen? Lurer vi på noe? For mange saker lurer ikke på noe. Hvorfor skal leseren lese den da?

Når jeg intervjuer, prøver jeg å huske å spørre om det jeg personlig lurer på, og ikke bare være «flink» journalist. Målet er å spørre til jeg føler noe. Eller ser noe for meg. Eksempel: I en sak om en kreftsyk jente spurte jeg om hun konkret tenkte på kreftcellene. Det gjorde hun, hun ville «skyte hver eneste en fast i veggen med pil og bue, og de skulle sprelle der og pines før de døde». Da både følte jeg noe og så det for meg. Uten at jeg trengte å skrive som Hamsun for å formidle det.

Jeg vil helst være på en reportasje helt til jeg føler noe eller får et svar på det jeg lurte på. Det jeg la merke til, bør leseren få del i. Det jeg lo av, ble rørt av, trist av, sint på, må leseren få oppleve. Da blir det liv – og mer menneskelig. Når vi skriver, bør vi av og til stoppe og spørre: Lever dette? Er det fremdrift? Føles det?? Jeg trenger gode kolleger til å luke bort store ord man ikke føler noe av, og ikkeord à la «fokus», og setninger som «Jeg trodde jeg skulle dø». (Hva han gjorde i fryktens øyeblikk, er mer interessant.)

Godt språk er deilig demokratisk, synes jeg. Du må bare få oss til å føle noe. I et slikt perspektiv kan selv en stotrende brud ha ordet i sin makt (den ene gangen, i hvert fall). Og klarer hun å fortelle noe med handling neste gang hun reiser seg, vil alle lytte uansett. Handling er innholdet i den gryta Obelix falt i.

 

-- Kjetil S. Østli er journalist i Aftenposten A-magasinet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter