Spiren til språk

AV SHABANA REHMAN

Vi har ikke tid til å vente på en utredning, krangling om penger og lærerressurser eller å utarbeide en ny rapport slik at det om fem år kan vedtas hva som bør gjøres med den alvorlige mangelen på pedagogisk kvalitet i norske skoler. Norske skoleleever skårer under middels på internasjonale tester, samtidig er Norge det landet i Europa som bruker mest penger per elev. Det er altså ikke mangel på ressurser, men på kreativitet og vilje hos den pedagogiske ledelsen norske skolebarn lider under. Mens vi venter på pedagogisk oppvåkning, kommer jeg med et forslag til språkopplæring.

Tospråklige faddere

Skaff disse barna tospråklige faddere snarest. De barna som har opplevd det samme, kan på sin måte forklare de nye små hva de lærer på skolen, på begge språk. La det bli en del av samfunnsfaget og norskundervisningen for eldre elever, enten det nå inngår i et skoleprosjekt, en særoppgave, en arbeidsuke eller hva det nå er skolene organiserer for å lære barna overgangen til samfunnet. Dette burde det ikke være vanskelig å stable på beina raskt. De tospråklige har alt det en norsk lærer mangler. De forstår hvordan barna har det, uten nødvendigvis å måtte sette ord på det. De ser dem fordi de ser seg selv. De har vært der, og derfor kan de mer presist forklare, vise vei og gi dem den lille tryggheten de trenger i sin tospråklige hverdag.

Mine erfaringer

Jeg innrømmer at jeg ikke er en racer i urdu. Men jeg startet selv i 1.-klasse uten å kunne norsk. Jeg hadde en tålmodig norsklærer som gikk hardt inn for at vi skulle forstå det som ble lest høyt. Derfor glemmer jeg aldri ansiktene til norskpakistanske 2.-klassinger da jeg selv jobbet som lærervikar 14 år senere og ble vitne til at de stirret tomt ut i klasserommet da læreren leste høyt fra Roald Dahls «Heksene». I samarbeid med læreren bestemte jeg meg for å lese hele boken ferdig for barna på min gebrokne dramatiske filmspråkurdu, slik at de kjente fortellingen på sitt morsmål. Siden oversatte jeg avsnitt for avsnitt til norsk. Jeg lagde grimaser hver gang jeg sa ordet heks, klødde meg i hodet som heksa og viste de lange klørne når jeg beskrev dem. Det er kanskje ikke de ordene de får mest bruk for når de skal gå i gang med å realisere seg selv og være en del av det norske samfunnet, men poenget var at de skulle bli godt kjent med historien, med personene. De skulle gjenkjenne ordene når de hørte læreren lese det samme kapitlet høyt i klassens time. Gjenkjennelsen ble mitt lille pedagogiske eksperiment for å hjelpe de små til å føle seg som en del av klassen. På begge språk, men som en overgang til det norske språket, det språket som skal være deres viktigste verktøy for å bli selvstendige individer i det norske samfunnet.

Gevinsten

Min gevinst ble å se at de tomme blikkene forsvant. Barna så på læreren, kunne følge med i fortellingen og snakke med de norskspråklige barna, dessuten visste de hvordan historien endte. Men det var vår lille hemmelighet.

Når barna kan leke med språket, bruke fantasien og de ordene de allerede kan fra sitt eget oppvekstmiljø i Norge, kan de vokse inn i det nye språket på et tryggere grunnlag. Slik kan vennskap dannes med norskspråklige barn og språket brukes, ikke bare læres og glemmes. Og de eldre tospråklige barna blir selv språkbevisste når de går inn i rollen som språkfaddere. Dermed blir det dobbel fortjeneste.

Så hva venter dere på, kjære lærere? Sett i gang! Få de 1500 barna til å lære norsk på en effektiv og morsom måte. Nå!

Artikkelen har tidligere vært trykt i Aftenposten.

-- Shabana Rehman er spaltist og komiker og skal være konferansier på Språkdagen 2008.