Bevegelse på alle fronter

Ida Berntsen har tatt over styreledervervet i Språkrådet i en tid med mer blest om norsk språkpolitikk enn på lenge. Når Språkrådets nye styreleder ikke er forlagssjef i Cappelen Damm, kan man finne henne i fekteringen med kårde.

AV ANNE HYTTA

Telefonen kom i slutten av februar i år. Det var kulturminister Trond Giske selv som ringte.

– Jeg ble gledelig overrasket. Siden i vår har Ida Berntsen vært styreleder for Språkrådet, etter at Tora Aasland ble utnevnt til forsknings- og høyere utdanningsminister og måtte forlate ledervervet.

– Språkrådet og forlaget er ganske forskjellige i sin kjernedrift, men den viktige fellesnevneren er norsk språk. Forlagene er hyppige brukere av Språkrådets tjenester, og jeg har flere ganger selv bedt Språkrådet om fasit som redaktør. De gjør et meget godt arbeid.

Ny rolle

Dette tenkte Berntsen på da spørsmålet om styreledervervet kom, og det var også noe annet som dro. Etter åtte år som forlagssjef kjenner Ida Berntsen godt til det private næringslivet. Som styreleder for Språkrådet går hun inn i et styre i en underliggende etat med departementet som oppdragsgiver.

– Det var fristende å takke ja til dette vervet med departementet som oppdragsgiver, også fordi det innebærer andre arbeidsprosesser enn i et forlag, sier Berntsen.

I Cappelen Damm har hun ansvar for å gi ut dokumentarlitteratur, deriblant politiske bøker. Som styreleder i Språkrådet skal hun bidra til at de språkpolitiske intensjonene til regjering og Storting blir gjennomført.

– Det er naturligvis en annen måte å jobbe med politikk på. I forlaget arbeider jeg med utgivelser om politikk som historie, ideologi eller samfunnsdebatt, mens i Språkrådet er det politikk i praksis. Det er jeg glad for å kunne ta del i, sier Berntsen.

Hun er tindrende klar på at forgjengeren Henrik Groths forleggerideal om å være «uten lukt eller smak» ikke gjelder i vervet som styreleder.

– Som forlegger går jeg inn i arbeidet med et følsomt tomrom heller enn sjel. Det mener jeg er vesentlig når man jobber med andres åndsverk. Men som styreleder kan jeg ikke gå inn i vervet med intensjonen om å være nøytral. Styret har ansvar for den overordnede driften, og våre prioriteringer vil naturligvis også sette preg, fastslår Berntsen.

Språkmelding

Berntsen hadde ikke hatt ledervervet lenge før regjeringen la fram stortingsmeldingen «Mål og meining – ein heilskapeleg norsk språkpolitikk». I meldingen tar regjeringen til orde for en ny, sektorovergripende språkpolitikk. Det overordnede målet som foreslås, er å sikre norsk som et fullverdig, samfunnsbærende språk i Norge. Å etablere en norsk språkbank er det mest kostbare tiltaket i meldingen. Debatten om språkmeldingen, som er til behandling i Stortinget, er i full gang. Oppfølging av forslagene i meldingen vil prege aktiviteten i Språkrådet, understreker styrelederen.

– Vi må gjøre tingene konkrete, vi må ha bevegelse på alle fronter. Språkmeldingen er faglig sterk, den har klare visjoner, den er svært ambisiøs. Den er et enestående stykke arbeid. Jeg mener Språkmeldingen utvider og styrker rammene for ivaretakelsen av det norske språket, sier Berntsen.

Hun viser til at Språkmeldingen blant annet går inn for at Språkrådet får et femte fagråd som skal arbeide med minoritetsspråk i Norge. Hun tenker på at tegnspråk ønskes anerkjent som eget språk. Regjeringen går inn for at den offisielle, nynorske rettskrivningen skal revideres.

– Styret i Språkrådet har gått inn for at langsiktighet må til i nynorskrettskrivningen for at det skal bli enklere å skrive nynorsk, og det var med glede vi kunne konstatere at også språkmeldingen hadde dette perspektivet, sier Berntsen.

Hun avviser å gå inn i en faglig diskusjon om det bør være få eller mange valgfrie former i nynorsk.

– Aller først skal dette stortingsbehandles. Deretter er det en sak for den rettskrivningsnemnden Språkrådets styre ønsker å oppnevne i samarbeid med fagrådet for normering og språkobservasjon.

Tindrende blå øyne er krystallklare og ikke til å misforstå. Berntsen er meget bevisst på sin egen rolle.

Uro på rett sted

Men så var det språket – fellesnevneren for kjernearbeidet i Språkrådet og forlaget. Hvor kommer Berntsens språkinteresse fra?

– Jeg ble hele tiden lest for som barn. Så lenge jeg har lest, har jeg hatt stor leseglede. Skjønnlitteratur og dokumentarlitteratur har vært en selvfølgelig del av livet. Jeg opplever det som dypt meningsfullt å jobbe med norsk språk og litteratur.

Den muligheten fikk hun da hun ble ansatt som informasjonsmedarbeider i Cappelen forlag i 1997. Dit kom hun fra NRK – før tredelingen av radiokanalene, som hun sier med skremt blikk over årene som farer så fort av gårde – og etter en uke skjønte Berntsen at hun hadde kommet arbeidsmessig hjem.

– Vi kan sitte i kantina på jobben og ha intense diskusjoner om betydningen av et ord eller et munnhell, og her lærer jeg noe hele tiden. Dokumentarlitteraturen omhandler mange ulike temaer, men vi er trenet i å føle uro på de rette stedene, dessuten bruker vi også fagkonsulenter. Redaksjonelt er vår oppgave at teksten skal bli best mulig, faglig og litterært. Det finnes ikke ett ideal for en tekst, men en redaktør skal bidra til at forfatteren klarer å gjøre sitt ytterste i arbeidet med teksten. Det er målet.

Noen ganger skriver Berntsen også selv, enten det er avisartikler, presentasjonstekster eller andre typer funksjonelle tekster.

– I den andre enden skal vi også forholde oss til at boka skal selges – det handler om å stå midt i kombinasjonen av skapelsesprosess og kremmeri – og det kan noen ganger være ganske krevende, understreker forlagssjefen.

Skjønnlitteraturen i front

Og engasjementet er det ingenting å si på. Forlagssjefen insisterer på at hun er svært heldig, heldig i et lite land, som får sitte i en av få slike stillinger. Det forplikter. En viktig forpliktelse, synes Berntsen, er å ikke bli lei og lesetrett.

– Jeg har ikke noe problem med å lese i fritiden, selv om jeg leser så mye i jobben. Det er viktig å ivareta lesegleden.

Leser Berntsen dokumentarlitteratur fra andre forlag, er alltid frykten der for å oppdage at denne boka skulle kommet ut på Cappelen Damm forlag. Det blir mye skjønnlitteratur i fritiden.

– Skjønnlitteraturen er god å synke inn i, eller å bli utfordret av. Carl Frode «Jeg opplever det som dypt meningsfullt å jobbe med norsk språk og litteratur. » Tiller og Per Petterson er eksempler på forfatterskap jeg setter høyt. Dessuten er skjønnlitteraturen i front rent språklig, sier Berntsen, og nevner Cornelius Jakhelln og Øyvind Rimbereids eksperimentering og lek med språket som eksempler på særlig inspirerende lesning.

– Poeter økonomiserer ofte med språket, de skreller vekk, tenker rytme, de har det moro med å bruke språket på nye måter. Kombinasjonen av det kjente og det ukjente. Da leter jeg ikke etter kommafeil eller upresise setninger. Jeg tenker ofte på tekst på samme måte som med ulike musikalske oppbygninger.

Klassisk sang

Og nå har det for lengst ant oss at styrelederen i Språkrådet må ha musikkinteresse og musikk-kunnskap litt over gjennomsnittet. Det viser seg å stemme. Fram til Ida Berntsen var 21 år, var det klassisk sanger hun skulle bli – i likhet med moren, sopranen Anne-Lise Berntsen. Men slik ble det altså ikke. Andre interesser ble sterkere, og planene om en sangkarriere ble lagt fullstendig på hylla. Ikke så mye som et amatørkor får glede av stemmen til Berntsen.

– Det er nok betegnende for meg som person å ta et slikt enten-ellervalg. Når jeg en gang i tiden ønsket å være profesjonell, gir det ikke samme gleden å være amatør. I forlagsbransjen er det dessuten mange sene kvelder med rødvin på kafé, og det passer dårlig overens med en sangers karriere, ler Berntsen, som ikke ser ut til å angre overhodet.

Engelsk og norsk

Fysisk aktivitet er viktig for forlagslederen i kontrast til en ganske stillesittende forleggertilværelse. Hun går turer i fjellet, ikke bare i den norske fjellheimen, men på flere kontinenter, og hun fekter med kårde. Våpendragere i Språk-Norges sammensatte miljø, vit at denne styrelederen ikke er til å spøke med.

Så, om ikke for akkurat å heve kården, men i hvert fall, utfordre styrelederen litt – hvorfor er det egentlig så viktig at vi ikke begynner å snakke engelsk her i landet?

– Vi har et språk det er verdt å ta vare på. Et ord forteller mer enn bare den konkrete betydningen. Vi vil ikke ha historikken og konteksten dersom språk er løsrevet fra geografi og kulturarv. Samtidig er det stadig viktigere å beherske engelsk godt.

Berntsen balanserer argumentene mot hverandre. Man kan være åpen for impulser og samtidig ta vare på sitt eget. Man kan se til islendingene og deres bevisste språkholdning istedenfor å passivt importere ord. Domenetapet til engelsk er latskap, sier Berntsen nokså bestemt, men er også raskt ute med at lånord kan være uttrykk for kulturelt mangfold, at unge har krav på å bli anerkjent som grensebrytere, at nye ord er uttrykk for språklig kreativitet som kan gi god litteratur.

– Vi forvalter ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men en kulturarv. Den skal dyrkes og videreføres. Jeg ser ikke lyst på en fremtid der hele verden bare skal snakke engelsk, sier Ida Berntsen.

 

Mer informasjon om stortingsmeldingen «Mål og meining – ein heilskapeleg norsk språkpolitikk» finner du på Språkrådet nettsted.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter