Væpnet med gloser

Russisk under den kalde krigen. Bosnisk-kroatisk-serbisk på 90-tallet. Arabisk og afghanske språk etter tusenårsskiftet. Når gamle kriger avløses av nye, må norske soldater drilles i nye språk.

AV JOHAN OLAV SELAND

Før den annen verdenskrig hadde det norske forsvaret lite bruk for kunnskaper i andre fremmedspråk enn de vanlige gymnasspråkene engelsk, tysk og fransk, som offiserer trengte for å kunne studere ved utenlandske stabsskoler og eventuelt gjøre attachétjeneste. Det var ikke aktuelt med operasjoner utenlands. Våre svenske naboer kunne vi kommunisere med på norsk, og behovet for finsktalende kunne formodentlig dekkes av personell med finsk eller kvensk bakgrunn.

I etterkrigstiden ble Forsvaret stilt overfor en helt ny situasjon: Sovjetunionen var blitt en nabostat, Norge ble NATO-medlem, og invasjonstrusselen hang over Europa i vel 40 år. Det norske forsvaret fikk et akutt behov for personell med russiskkunnskaper på høyt nivå.

«Det militære språkkurs i russisk» ble satt i gang i juni 1954. Bakgrunnen var Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfangers rettigheter, NATO-avtaler om behandling av krigsfanger og retningslinjer for bruk av fanger som etterretningskilde. Kurset var i begynnelsen en avdeling av Hans Majestet Kongens Garde og varte i 16 måneder, som var vanlig tjenestid for soldater i Hæren på den tiden. (Senere ble den 18 måneder.) Russiskkurset hadde også enkelte offiserer og tjenestemenn fra andre statsetater som hospitanter. De første to lærerne var Arne Aleksej Bredström Ansberg, som hadde russisk far og norsk mor, og Aleksej D. Perminow, en tidligere sovjetisk krigsfange. Perminow er fortsatt i full vigør, og hans virke har hatt stor betydning for russiskstudiene i Norge.

«Russisktroppen» var unektelig en noe fremmed fugl i Garden. De fleste elevene der var nok flinkere til å pugge gloser enn til å eksersere. En historie forteller at under et verdensmesterskap på Bislett ble russiskelevene fra kull 3 beordret til å heise deltakerlandenes flagg. De to som skulle heise det sovjetiske flagget, heiste det først opp ned. Deretter måtte de ta flagget ned, men da det var kommet halvveis opp igjen, røk flaggsnoren, og flagget ble hengende på halv stang. Da svor visstnok gardesjefen på at de folkene skulle ut av Garden.

Gardesjefen fikk sitt ønske oppfylt da russiskkurset ble en del av den nystartede Hærens skole i etterretningsog sikkerhetstjeneste (HSES) i 1959. I 1970 ble den en felleskole for hele Forsvaret (FSES), og i 1979 fikk russiskkurset status som befalsskole. Omtrent samtidig fikk kurset eksamensrett, og det ble godkjent som likeverdig med grunnfag (senere også med mellomfag) i russisk.

Pedagogikken

Intensive språkkurs over 10–18 måneder skiller seg på mange vis fra språkundervisningen i vanlige skoler, hvor man har noen timer i hvert språk pr. uke gjennom flere år. Det militære språkkurs i russisk bygde i stor grad på amerikanernes erfaringer fra den annen verdenskrig. I USA hadde det oppstått et skrikende behov for å utdanne militært personell på kortest mulig tid til avanserte ferdigheter i en lang rekke språk, og amerikanerne utarbeidet etter hvert en modell for det. I motsetning til oss kunne ikke amerikanerne regne med at alle elevene hadde et sammenlikningsgrunnlag fra to–tre fremmedspråk allerede, og de valgte en pavlovsk tilnærming – ikke «education », men «training». Dette sto i sterk kontrast til både de klassiske metodene som enda dominerte i Europa, og «naturmetoden», som senere ble så populær. I et grunnkurs (som varte ca. 25 uker) skulle språkmønstrene drilles inn til de nærmest ble reflekser. Etter at de hadde fått en innføring i neste leksjons grammatikkmomenter og språkmønstre, brukte elevene mange timer på forberedelser. Neste morgen ble de nye momentene internalisert gjennom timelange øvelser i et brutalt høyt tempo. Til hver dag måtte man lære utenat en dialog på 25–30 replikker. Dialogpuggingen bidro til god uttale, intonasjon og russisk ordstilling og banket inn idiomatiske uttrykk, «språklig etikette» og mønstre som kunne brukes til å generere nye utsagn. Hver dagsleksjon inneholdt lesestykker som skulle refereres, emner for styrt samtale, setninger som skulle oversettes, og tolkeøvelser. Strukturen i dagsleksjonen var omtrent den samme gjennom hele grunnkurset.

Elevene hadde 20–25 timers undervisning pr. uke. De ble undervist i små klasser, med meget tett oppfølging. Arbeidsdagene ble ofte lange – opp til 16 timer, og hver uke ble avsluttet med en prøve. Systemet førte til rask progresjon og meget gode resultater. Det fungerte fordi skolen tiltrakk elever som hadde stor læreevne og sterk motivasjon.

Et spesielt trekk ved den pedagogiske filosofien var at elevene ikke begynte med fri samtale før helt på slutten av grunnkursperioden. Tankegangen var at elevene ville ha grunnlag for å uttrykke seg på et tilnærmet korrekt språk først når alle vesentlige grammatikalske emner var drillet inn. Et «frislepp» på et tidligere tidspunkt ville kunne gjøre elevene mindre selvkritiske og fornøyd med et «pidginrussisk ».

Den videregående perioden på ca. 20 uker hadde et sterkere preg av «education ». Nå kom fri (men forberedt) samtale inn med full tyngde, og elevene kunne meget raskt håndtere ganske avanserte diskusjoner. Man arbeidet også med tolkeøvelser og oversettelser fra norsk til russisk og fra russisk til norsk, og da kurset var slutt, hadde elevene et ordforråd på 10–12 000 ord. I tillegg fikk elevene innføring i russisk historie, politikk, geografi og kultur. De fleste elevene tok etterpå russisk mellomfag eller storfag på et av universitetene, men relativt få ble slavister. Elevenes profesjonsstudier viser stor spredning.

Forsvaret fikk aldri bruk for russiskelevenes ferdigheter i en krigssituasjon. Det viktigste ved russiskkurset har nok vært at det har skaffet det norske samfunnet kompetanse. Russiskkurset har rekruttert en meget stor del av den betydelige Russlands-ekspertisen som Norge har hatt de siste femti årene, innen diplomati, statsvitenskap, journalistikk, filologi, økonomi, jus og andre fag.

Nye utfordringer

På nittitallet forsvant i stor grad «trusselen fra øst». Mobiliseringsforsvaret ble nedbygd, og det var ikke lenger noen grunn til å utdanne personer som kunne avhøre eventuelle russiske krigsfanger. Samtidig økte forbindelsene med Russland på alle områder, også på det militære, med gjensidige inspeksjoner, felles militære øvelser og redningsøvelser og utveksling av besøk på alle nivåer. Kullene er i dag mindre, men den kombinerte militære og språklige utdanningen er blitt forlenget til to år med to års plikttjeneste etterpå.

Samtidig ble det norske forsvaret mer og mer rettet mot å delta i internasjonale operasjoner, og skolen måtte på kort varsel innstille seg på å starte undervisning i nye språk. Det første nye språket ved skolen ble serbokroatisk, eller bosnisk-kroatisk-serbisk, som det nå skal kalles (med navnene på språkene i alfabetisk rekkefølge). De slaviske språkene er nær beslektet med hverandre, og i Norge som i mange andre land valgte man snarveien: å  «omskolere» russiskkyndig personell til bosnisk-kroatisk-serbisk gjennom lynkurs som varte fra noen uker til noen få måneder. Deretter ble det nødvendig å starte kurs i albansk. Ettersom det nå er færre norske militære på Balkan, er disse kursene innstilt. Men i 2004 startet det første kurset i arabisk, og i 2007 kurs i dari (den afghanske varianten av persisk) og pashto, de to viktigste språkene i Afghanistan. På samme måte som russiskkurset er arabiskkurset nå en befalsskole med to års militær og språklig utdanning og to års plikttjeneste. De neste kullene i dari og pashto kommer til å følge samme modell.

FSES har aldri hatt ressurser til å utvikle egne læremidler i språk. Man må kjøpe, låne eller improvisere. Serbokroatisk og arabisk er undervisningsspråk på norske universiteter, og det er mulig å finne brukbare læreverk på skandinaviske språk eller engelsk. For albansk og dari finnes det færre læremidler, og for pashto nesten ingen ting. For alle disse språkkursene måtte det gjøres et stort forberedelsesarbeid, både i forkant og under kurset. Selv når man har brukbare læreverk, må oppleggene tilpasses rask progresjon og voksne elever. Lærerne har gjort et stort pionerarbeid. De har måttet løse problemene på noe forskjellig måte, og derfor er det vanskelig å si noe generelt om pedagogiske modeller.

Et annet stort problem har vært å finne kvalifiserte lærere i enkelte av disse språkene. Selv mye større land enn Norge har problemer med dette, men hittil har FSES klart å gjøre det på en tilfredsstillende måte, blant annet gjennom et godt samarbeid med universitetsmiljøene.

Ett lyspunkt er at Internett gir nærmest ubegrenset tilgang på autentiske tekster på alle de aktuelle språkene. Skolen har også hatt utbytte av samarbeid med militære språkskoler i naboland og andre NATO-land.

«Språkpoolen»

Man kan dekke noe av behovet for språkkompetanse i et innsatsområde ved å rekruttere innvandrere som har aktuelle eller mulig aktuelle språk som morsmål og samtidig meget gode norskkunnskaper. Forsvaret har begynt å bygge opp en begrenset pool av slike personer, som inngår en beredskapskontrakt med Forsvaret. Men dette er ikke problemfritt. I noen av de «nye» innvandrergruppene har få av dem som kunne tenke seg å delta i en pool, tilfredsstillende norskferdigheter og tilstrekkelig høyt generelt utdanningsnivå for en slik tjeneste. Nytten av flyktninger kan også være begrenset fordi flyktninger gjerne tilhører en part i en pågående konflikt i sitt hjemland og kan få problemer med å forholde seg nøytrale eller med å bli oppfattet som nøytrale eller «norske» av lokalbefolkningen.

Perspektiver

Våre regjeringer har, uansett politisk farge, i de senere årene hatt økende ambisjoner om å bidra militært til fred og stabilitet i deler av verden som vi tidligere har interessert oss lite for. Hele vår stående militære organisasjon er nå innrettet mot internasjonal tjeneste, og norske bidrag er etterspurt i stadig nye sammenhenger. Dette stiller store krav til språkmiljøet ved FSES. Når ordren om å iverksette undervisning i et nytt språk kommer, er behovet akutt. Skolen kan ikke holde en fast stab av lærere i språk som det kanskje kan bli behov for. Man må løpende vurdere hvilke innsatsområder som kan bli aktuelle, og prøve å planlegge det som i så fall må gjøres (anskaffe kursopplegg og ansette lærerkrefter) for å komme i gang fortest mulig.

Jeg håper at de nye militære språkkursene, på samme måte som russiskkurset, i tillegg til å løse akutte militære behov, vil få betydning for det norske samfunnet som helhet. FSES utdanner personell som ikke bare skal ha ferdigheter i språk som har vært lite kjent i Norge, men også grunnleggende kunnskap om kultur, religion og historie i noen av de eldste høykulturene i verden. Vi har fått dem inn på livet, de kommer til oss, og vi blander oss inn i konflikter på deres områder. Vi må lære å forstå dem – språkene, kulturene, konfliktene, og menneskene – for ikke å trå katastrofalt feil.

Norge hadde militære styrker i Midt-Østen (Gaza og Libanon) fra 1956 til 1998, uten å utdanne eget personell i arabisk. Jeg tenker ofte på hvilken ekspertise på den arabiske verden  Norge i dag kunne hatt dersom Forsvaret hadde holdt kurs i arabisk siden 1956.

 

-- Johan Olav Seland er førsteamanuensis i russisk ved Forsvarets Skolesenter / Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter