Det går så det gviner – eller til å grine av?

Fra tid til annen opplever vi at språkfeil går som farsotter. Hvem husker ikke «konstantere», som mange som uttalte seg på fjernsyn, yndet å bruke på 1970-tallet. Eller «faktisk talt», som er en sammenblanding av «faktisk» og «praktisk talt». Den har vært å høre lenge. «Det går så det griner» er en tilsvarende sammenblanding. når feilen oppstod, vet jeg ikke, men jeg la ikke merke til den før år 2000.

AV JENS SAXE HUSEBY

Den kom for alvor på moten blant journalistene i 2006, mener jeg, og florerer stadig i aviser og fjernsyn. Feilen er en forvanskning av det gamle østlandsuttrykk «Det går så det gviner». For eksempel: I søndagskronikken i Aftenposten den 24.9.2006 skrev Kåre Valebrokk blant annet: «Rentene er lave, og banker, industri og næringsliv for øvrig går så det griner.» Senere på høsten telte jeg dette epidemiske feiluttrykket tre ganger i ulike artikler bare i ett nummer av Dagens Næringsliv. I begynnelsen av april 2007 smykket Dagsavisen sin forside med samme feil.

Heldigvis er det noen som fortsatt har greie på seg. Budstikka hadde den 13.10.2006 et intervju med en 93 år gammel dame, som fortalte. «De skulle til onkel Sigurd Holo, og opp Skui-bakkene gikk det så det gvein.» Og det var ikke trykkfeil.

Da jeg således kunne dokumentere at riktig form er i levende bruk i bokmål, spurte jeg i en e-post per Egil Hegge, Aftenpostens utmerkede språkpolitimann, om han ikke syns at Aftenposten burde skrive dette riktig når Budstikka greier det?

Jeg tror det må ha ført til en intern diskusjon der, for etter det mener jeg å ha lagt merke til at nå går det mer så det suser i Aftenposten. Gviner ble nok for sterkt, for det er jo østlandsk dialekt og står ikke i nyere riksmålsordbøker. Det noe tammere «suser» er dog å foretrekke fremfor «griner», som er helt feil.

Av dem som bruker uttrykket riktig i Bærum, bøyes verbet i dag slik: gvine – gviner – gvein – gvini. Det er ikke så fjernt fra norrønt, der det ifølge Johan Fritzners «Ordbog over Det gamle norske Sprog» (1891) het: «hvína, hvín, hvein, hvininn, om en stærk Lyd som foraarsages ved en Gjenstands hurtige eller voldsomme Bevægelse».

Gustav Indrebø skriver i «Norsk Målsoga» (1951) om utviklingen av hv-lyden i norrønt: «hv gjekk yver til kv i storluten av målvaldet, til v i sudausthyrna. (...) Frå Vest-Noreg breidde kv seg vidare ut, og hadde fulla jamt yver nått so vidt fyre 1525 som det rekk no. I skrift heldt likevel hv seg for det meste, so lenge norskt skriftmål var til. På ei millomrand millom kv-og v-umkvervet vart ikkje framljoden styrkt, og so fall h radt burt. I våre dagar er segjemåten v i Austfold, Akershus, Odal, Vinger, noko av Solør, og på strendene i Bamble og Aust-Nedenes, gv (gvass) var etter Hans Ross («Norske Bygdemaal 1905») i bruk, i minsto i sume ord, i Mid- og Aust-Tel., Vestf., Busk. fylke (minus Hall., Hurom, Røyken), det meste av Hadeland, noko av N.-Solør, gv hev sidan halde på å vika for v og kv

Selv minnes jeg fra min barndom på Hadeland på 1950-tallet folk som sa gvile mæddan når de skulle hvile middag. nå er det med forferdelse jeg hører på nærradioen hvordan hadelandsdialekten er i ferd med å bli rasert, slik bærumsdialekten er blitt de siste 100 årene. Alt rundt 1970 hadde Jevnaker overtatt dialekten fra Hønefoss. De øvrige hadelandsbygdene høres nå ut til å gjøre det samme. Det er til å grine av; et slags standard østlandsk mål er i ferd med å bre seg. Enten man går i butikken i Hønefoss, Oslo, Lillehammer, Porsgrunn, Gran eller Sandvika Storsenter, møtes man av praktisk talt samme målet bak disken.

Ordvern?

Sørlendingen Valebrokk og trønderen Hegge kommer begge fra områder der den norrøne hv for lengst er blitt til kv. Det er derfor ikke så rart om de ikke bruker østlandsuttrykket «gviner» riktig.

Utenom stedsnavnet Gvarv, finnes det ikke mange ord i ordbøkene som begynner på gv-. Hans Ross nevner i «Norsk Ordbog» (1895) : «gvorkje, se korkje», «gvikjaa, se kvetja», «gvølve, se «kvelva», «gveta; gvette, se kvæta; kvetta», og han henviser ellers generelt : «gv- se kv-.» Steinar Schjøtt har i «Norsk ordbok» (1914): «gvaala, se vaala», «gvass o. fl. Se under kv-».

I Norge er mange hundre gamle hus vernet. Og mange naturparker. Hva med ord? kan vi verne uttrykk? kan vi verne lyder?

Jeg foreslår herved at man benytter anledningen til å ta vare på det gamle, men sprell levende uttrykket «Det går så det gviner», nå som det er så populært, og gir den korrekte formen sin fortjente plass i ordbøkene og i retteprogrammene i pc-ene, som et varig minne om det talemålet som er i ferd med å forsvinne på Østlandet. Bokstavrimet og den folkelige uttalen gir uttrykket en fengende spenst som gjør at det har holdt seg, og bredt seg.

UNESCO har vernet Geirangerfjorden. kunne ikke Språknytt og Språkrådet etablere en liste over levende ord og uttrykk som bør vernes, og gå til aksjon mot forvanskningen før den fester seg, akkurat som riksantikvaren griper inn overfor dem som ødelegger vernede bygninger? Sørg for at ordene legges inn i retteprogrammene og ordbøkene. I dag får ingen opp «gviner» eller «gvein» som alternativ i staveprogrammet for bokmål, til tross for at ordene er i levende bruk.

Så sent som nå i siste uke av oktober 2007 brukte programlederen i debattprogrammet «Holmgang» feiluttrykket «Det går så det griner», og en statsråd i forrige regjering uttalte at i deres regjeringstid gikk det så det «grinte». Er ikke det til å grine av? kan ikke Språkrådet gjøre noe med slikt?

 

-- Jens Saxe huseby har vært voksenopplæringsinspektør og blant annet norsklærer i videregående skole, lærerutdanning og voksenopplæring siden 1972.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter