Leder: «Fos» eller «Vandfald»?

Den 17. juni 2008 er det to hundre år siden Henrik Wergeland ble født – i Kristiansand, omtrent på den tida en del sørlendinger for alvor begynte å skarre på ren. Han er vår nasjonaldikter og store grunnlovspatriot. Det er mindre kjent at mange betrakter han som den viktigste språkpolitiske aktøren på 1800-tallet – før Ivar Aasen og Knud Knudsen meldte seg til dyst etter 1850.

Derfor er det all grunn til å markere Wergelandsåret her i Språknytt, og vi gjør det ved å sette de to motpolene fra språkdebatten i 1830-åra opp mot hverandre, Peter Andreas Munch (1810–1863) og Henrik Wergeland (1808–1845). Den første ville gjerne holde på Vandfald, den andre så helst at det norske Fos spylte ut hele dansken. Det dreide seg kort sagt om kampen mellom talemål og «bogsprog». Og for at det ikke skal herske noen tvil: Wergeland stod fullt og helt på folkemålets side. Han ønska at folkets eget språk skulle gå seirende ut av den tvekampen han visste måtte komme, og som han visste ikke ville bli lett. Det så han faktisk som en fordel. «Den letteste Seier er ikke den bedste.» Optimistisk spådde han at dette norske målet ville bli en realitet før 1900. «Dette [språket] maa Tiden af sig selv afføde før Aarhundret nedrødmer, og saameget snarere som Kræfterne derfor forenes.»

Etter 1814 hadde de politisk engasjerte nok med å berge vår parlamentariske uavhengighet i unionen med Sverige. Skriftspråket var knapt debattema. Vel var det dansk, men vi kunne jo kalle det norsk for det? Eller dansk-norsk? Det var ingen «språkstrid» i den første fasen av unionen med Sverige.

Men så brakte debatten løs i 1830-åra. Frontlinjene ble umiddelbart slik de måtte bli – å holde på det språklige sambandet med Danmark eller å gjenreise et eget norsk skriftspråk. Forgrunnsfigurene i debatten ble P.A. Munch og Wergeland. Munch stod for tradisjonen, Wergeland for sammenhengen mellom tale og skrift. Det er tankevekkende hvor mye av debatten den gang som ennå er aktuell. Stadig er det noen som i 2008 hevder at for mye a-endinger i bokmålet ikke er helt bra, sjøl om få ville våge å sette på trykk Munchs utsagn i 1832 om «det platte, aldeles pøbelaktige a».

Løsningen ble en helt annen enn den Wergeland hadde forestilt seg. Det ble ikke ett språk, men to – landsmålet basert på sentrale dialekter, riksmålet basert på en tillempning av dansken. Var så Wergelands visjon et blindspor? Historien kan være lunefull. Kanskje vil «Tiden af sig selv afføde før Aarhundret nedrødmer» (jeg snakker da om 2100!) ett norsk skriftspråk som verken er dagens bokmål eller dagens nynorsk? I dag synes dette å være den mest sannsynlige utgangen – dersom vi greier å holde skriftvariantene våre funksjonsdyktige lenge nok.

 

Sylfest Lomheim

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter