Spørsmål og svar

Spørsmål: På Internett kikket jeg på de ordene som det var søkt mest på i ordboken. Da så jeg at det var mange søk på etterhvert, men at denne skrivemåten ikke fantes i ordboken. Hvorfor ikke? Har dette blitt endret på noe tidspunkt?

For meg har etterhvert alltid vært den eneste rette skrivemåten. Det ligger i måten folk flest uttaler det på (lett-lett-tung og ikke tung-lett-pause-tung), og den språklige magefølelsen at dette er et begrep som skal sees i sammenheng og ikke som to selvstendige ord. Det styrkes delvis av at ordboken ikke nevner betydningen av etter hvert verken under etter eller hvert, men bare dersom en søker på hele det delte begrepet etter hvert.

Det hadde vært fint å få en forklaring på hvorfor ikke etter hvert kan skrives i ett ord, for etter min språkfølelse bryter dette med for mange mønster jeg ser i språket, og stemmer ikke med min oppfatning av hvordan ting bør være.

 Svar: Det har lite for seg å drøfte skrivemåten etter hvert isolert fra de mange andre faste uttrykkene av omtrent samme slag.

Gjennom hele 1900-tallet var det en tendens i offisiell normering at en «løste opp» sammenskrevne ordgrupper som en mente ikke burde skrives sammen. I 1907 ble det for eksempel fastsatt at i fred, til hvile og til gode skulle skrives på denne måten (altså med mellomrom), og i 1918 ble det samme gjort gjeldende for mange andre forbindelser, som for øvrig, i tide og til sist. Etter hvert er nevnt i rettskrivningsdokument fra 1938, og skrivemåten i to ord stammer nok fra det året.

Under drøftingene av slike spørsmål ble det dels vist til uttalen, dels til om ordene var sjølstendige og også kunne opptre separat, og dels til om det aktuelle flerordsuttrykket var en fast frase med en helt ny og annen betydning enn det eller de ordene som ligger til grunn for dem.

I stedet for å gå inn på hvert av de punktene du tar opp, og de argumentene du fører fram, viser vi til nettsidene våre, der det ligger noe historisk stoff:

www.sprakradet.no/templates/Page.aspx?id=641  og
www.sprakradet.no/templates/Page.aspx?id=7691

Poenget er at etter hvert er blitt behandlet sammen med en rekke andre uttrykk av samme eller liknende karakter, der det i dansk (som man skrev også i Norge fram til 1907) hadde festet seg skrivemåter i ett ord (efterhvert, ifred, tilhvile, tilgode o.a.), som en altså ikke ville ha i Norge. Individuelle analyser av slike uttrykk fører da ikke nødvendigvis fram.

Ikke alle vedtakene fra 1907, 1917, 1938 osv. har hatt like lett for å slå igjennom, så skrivemåter som etterhvert, forøvrig o.a. er ikke blitt borte. Men de er ikke korrekte i den offisielle rettskrivningen.

***

Spørsmål: Jeg er i ferd med å skrive en juridisk lærebok og har blitt sittende og undre meg over følgende:

For en stund siden(?) endret man språkbruken slik at legdommere ble til lekdommere. Hva er bakgrunnen for det? Man snakker (eller snakket) jo om det lege element og sier da vel stadig legmann om en person som ikke har spesiell fagkyndighet. Og at dommere leker blir jo ganske feil.

I forskrift 2002-10-18 nr 1133: Forskrift om dommeres sidegjøremål heter det f.eks. i Domstoladministrasjonens merknader at «Lekdommere (meddommere, skjønnsmenn etc.) omfattes ikke av forskriften».

Svar: Gjeldende rettskrivning tillater både lek og leg av dette adjektivet, og i substantiver som lekmann, lekdommer osv. Lek er den eneste tenkelige skrivemåten på nynorsk og på svensk. På dansk forekommer bare læg.

Det fins for øvrig ikke noe verb med spesiell tilknytning til dommeres virksomhet som heter lege eller leke, så det som blir trukket inn her, har ikke noe med saken å gjøre. 

Ordet lek er kjent fra norrønt, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k var på den tiden den eneste tenkelige, for det dreier seg om et lånord fra latin, og den eneste korrekte skrivemåten på latin er laiicus. Uttalen var la-ikus, med trykk på a-en, siden ai i dette tilfellet ikke er noen diftong. Latin hadde overtatt ordet fra gammelgresk laikos (uttales la-ikós, som i en gresk-dansk ordbok fra 1885 oversettes med «hørende til Folket, læg». Det er altså fra dansk vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikós er dannet til det greske substantivet laós, som blant annet betyr «folk». En god del gammelgreske mannsnavn er sammensetninger med -laos som sisteledd, f.eks. den homeriske helten Menélaos.   

Rettskrivningshistorien i norsk ser ut til å være slik:

I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med -k-, og i ordbøker fra de følgende årene ser en at det samme ble praktisert for adjektivet lek, som var den eneste tillatte skrivemåten. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde», som preget første delen av 1900-tallet. (Parallelle par er likne/ligne, mottaker/mottager o.a.)

Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og slik er det altså fortsatt. 

***

Spørsmål: Skal majonesnavnet skrives aioli eller aïoli på norsk?

Svar: Dette ordet står ikke i norske allmennordbøker, og Språkrådet har ikke fastsatt skrivemåten. Derfor kan en skrive ordet slik en vil.

Både aioli  og aïoli er i bruk, men både norske, danske og engelske oppslagsverk skriver det med trema, altså med to prikker over den første i-en.

Ordet kommer fra den provençalske varianten av oksitansk, som er et temmelig utbredt språk i Sør-Frankrike. De to prikkene angir så vidt vi kan skjønne, at de to vokalene - skal uttales hver for seg, altså ikke i ett som den diftongen vi på norsk har i ordet hai. På fransk er tremaet nok mer nødvendig enn på norsk, for med skrivemåten aioli ville franskmenn uttale det/eoli/.

Etter norske regler tilsier skrivemåten aïoli en uttale /a-ioli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og de fleste vil nok lese ordet med diftong (som/aioli/) uansett hvilken variant som brukes i skrift.

Det er altså et spørsmål hvilket presisjonsnivå en skal legge seg på. Det mest praktiske er sikkert å skrive aioli. Mange nyanser som fins i originalspråket, overlever ikke tilpasningen til norsk skrift og uttale.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter