Jonathan Aars og «Retskrivningsregler til Skolebrug»

AV IVAR AARS

En dag i begynnelsen av 1907 fikk skolegutten Jonatan Aars (1896–1983) på Aars og Voss skole i Kristiania høre av sin tante, som var lærerinne ved skolen og datter av skolebestyrer Jonathan Aars, at «neste uke skal vi begynne å skrive slik som vi snakker». Jonatan tok sin tante på ordet, og skrev norsk stil ut fra det. Resultatet ble — i alle fall når det gjaldt karakteren — slett ikke som håpet.

Jonatan var oppkalt etter sin farfar Jonathan, og sønn av Kristian, som var oppkalt etter sin morfar Christian (Birch-Reichenwald). Begge oppkallinger forteller om et språksyn som ønsker fornorsking også i navn.

I minnetalen over Jonathan Aars (1837—1908) understreket rektor Hans Eitrem særlig hans nøyaktighet og samvittighetsfullhet og evnen til å trenge helt inn i et stoff. Hans pedagogiske virkemiddel var først å vekke interesse ved spørsmål, dessuten å bruke hverdagsspråket, det naturlige og likefremme, som uttrykk også for den høyeste tanke. Ifølge Eitrem forble Aars tro mot sin ungdoms idealer i et langt, arbeidsomt liv. Han var en grundig og samvittighetsfull forsker, en rettferdig og begeistret lærer, en god patriot og et godt menneske.

Aars og Voss skole

Filologene Jacob Jonathan Aars og Peter Christiansen Voss grunnla Aars og Voss skole i 1863, da begge var omkring 25 år gamle. Alt i 1865 tok styrerne i bruk et nytt skolebygg, som ble et kjent trekk i bybildet til det ble fortrengt av SAS-hotellet vel 100 år seinere.

Skolen gav ut en mengde skrifter, først og fremst grundige innbydelsesskrifter for skolen, med fagartikler og nøyaktige planer for undervisningen. I 1884 kom et eget skrift om festen der to portretter som skolens gamle elev Erik Werenskiold hadde malt av skolens grunnleggere, ble avduket. De tilhører nå Oslo kommune, men henger foreløpig på lektorlagets konferansested ved Hurdalssjøen. Skolen utviklet seg ifølge historikeren Magnus Jensen til å bli landets fremste forsøksskole, og skoleordningen av 1869 — som uniformerte den videregående skole sterkt — ble en stor skuffelse for Aars og Voss, som mente at den ubegrensete undervisningsfrihet var en livsbetingelse for den private skolen. Aars kjempet hardt for klassiske kulturtradisjoner og ikke minst gresk språk i skolen, samtidig som Aars og Voss ble foregangsskole i Norge og Europa for metodikken i undervisning i moderne språk. Johan Storm ble pionerlæreren: «Det levende språk er det talte språk.» Selv utga Aars bøker og artikler blant annet om greske historiske og litterære emner. Han fordypte seg i norrøn klassisk litteratur og gav ut Oldnorsk formlære for begyndere i 1862 og Udvalgte norske old-kvad i 1864. Aars arbeidet også aktivt for helsearbeid og kroppsøving i skolen, og Aars og Voss var pionerer både når det gjaldt å ta inn jenter som elever, å tilsette kvinnelige lærere, og samarbeid med hjemmene gjennom foreldremøter og direkte skriftlig og muntlig kontakt.

Men sin hovedinnsats gjorde Aars innenfor norsk rettskriving. Han var elev av og påvirket av språkreformatoren Knud Knudsen (1812–1895), men var meget mindre radikal. Hans grunnlag var det han kalte det dannete norske talespråk. Likevel ble det selvsagt språkstrid, og da Aars og Voss skole foreslo å gå over fra å skrive stor forbokstav i substantiver til å skrive liten, ble saken sendt til vurdering ved Universitetet og alle høyere skoler i landet! Det sies at en kjent professor da traff Aars på gaten og sa: «Gud tilgi Dem de små forbokstaver, jeg kan ikke.» Etter at 23 av 33 offentlige skoler hadde støttet forslaget, gav departementet klarsignal for reformen i de skolene som ønsket det. Reformen ble så gjennomført i den nye utgaven av Aars' rettskrivningsregler i 1877.

Retskrivningsregler til Skolebrug

Alt i 1858 utga Aars arbeidet Forsøg til veiledning i norsk retskriviling til brug ved undervisning, og i 1866 kom første utgave av Retskrivningsregler til Skolebrug (18 s.). Om bokstavene fastslår Aars at c nå avløses av k (karakter mot tidligere character), at q for kv er foreldet (Kvinde mot tidligere Quinde), at z i tyske lånord bør unngås (Magazin, Skizze), at x for ks er i ferd med å forsvinne (Aks mot tidligere Ax), og at w bare brukes i noen fremmede navn. Bruken av dobbel vokal eller en ekstra e for å vise lang vokal skal nå unngås (Miil, faae).

I 1870 (2. utgave av rettskrivningsreglene) antyder Aars at uttale med de harde konsonantene p, t, k bør innføres der dansk har b, d, g. I 1878 kom Forhandlinger om en forandring i Retskrivningen (21 s.). I 1885 ble Aars' rettskrivningsregler (7. utgave) autorisert av departementet til skolebruk og som rettesnor «ved bedømmelsen av besvarelser ved de offentlige skole-eksamener» (departementets skriv av 5. november). Slik ble altså skriftnormen hos Aars opphøyet til offisiell rettskriving. To år etter får lærerne påbud fra departementet om å lære barna å lese etter det dannete talespråk, ikke etter bokstaven.

Det var altså vedtak om å ha «korrekt og naturlig uttale» som norm, og dette ble formulert som landsgyldig norsk uttale. Men det forutsatte selvsagt diskusjon og definisjon, noe Aars prøvde i en over 40 sider lang artikkel i innbydelsesskriftet til Aars og Voss skole i 1880:

Lidt om vort Sprog og dets Udtale

I Lidt om vort Sprog og dets Udtale fra 1880 klargjør Aars de tre hovedstandpunktene i språkstriden. Én part ønsker skriftspråk og uttale på grunnlag av dansk. De to andre er enige om norskhet, men ikke om hvordan norskheten skal fremmes. Landsmålstilhengerne mener at vi har to klart adskilte språk, og at det ene er rent dansk. De ønsker et norsk språk enten med utgangspunkt i de beste dialektene eller ved å ta i bruk et bestemt bygdemål som landsgyldig språknorm. Den andre retningen finner «norsk sprog» også i byene, selv om skriftspråket faller «meget nær sammen med det danske», og talespråket er sterkt påvirket av dansk. Tilhengerne av dette synet tror også at byspråket er mottaklig for en kraftig og fruktbar påvirkning fra landsspråket, dialektene.

Aars mente at større tilnærming mellom skriftspråket og det som er godt og ekte i dialektene, kan jevne ut kløften mellom folk fra landet og byfolk og fremme enhet både i språk og nasjonalt liv. Derfor frakjente ikke Aars målstrevet all verdi. Tvert om gledet han seg over arbeidet for å fremme bygdemålene og deres naturlige rett. Ingen må unnse seg for å bruke det tungemål som faller ham naturlig, hva enten han taler i skolen eller på tinget eller hvor som helst. Og på bygdene bør barna tilskynder til å bruke dialekten til å fortelle. For det gjelder å nå hjertet, og til det er morsmålet det beste middel. Og Aars må også regnes som en språklig pioner når han alt i 1880 også går sterkt inn for å la elevene skrive på målføre: «Fremdeles kan det alene være godt og gavnligt, at der skrives i bygdemaal, nemlig naar dette falder naturligst bande for den, som skriver, og for dem, der skrives for.»

Fornorskingen hemmes sterkt av likegyldighet og av at opplesning og tale i hjem, skole, kirke og offentlige forsamlinger ofte foregår i et stivt bokspråk. Eksempler på bokstiv uttale er uttalen av stum d i ord som ord, jorden, synd og skyld. Denne gammeldagse uttale gir et inntrykk av halvdannelse. Å bruke eldre former som er helt utdødd i språket, er ikke å opprettholde det bestående, men å gi noe forsvunnet skinn av å være bestående.

Det omhyggelige talespråket er norm hos alle siviliserte folk. Det er forskjell på det slurvete og det dannete i språk som i klær. Aars prøver å konkretisere dette. I dannet tale skal man ikke sløyfe andre lyder enn de som virkelig er «stumme», ikke dra sammen eller synkopere mer enn vanlig blant dannete folk. Aars antyder ellers at det kan komme den dag da de «vakre diftongene» i ord som bein, stein, ause — som i dag avgjort er vulgære og derfor beklageligvis ikke kan brukes i skrift — kan vinne plass igjen i kulturspråket.

Utviklingen mot harde konsonanter i skriftspråket kan derfor ikke stanses, bare forsinkes eller påskyndes. Aars mente at spørsmålet gjaldt å la skriftspråket følge talespråket i bevegelsen mot større norskhet.

Før oppfattet mange dannete mennesker endringene som smakløse. Nå vil ingen som har greie på språkforhold, finne det smakløst med ord vi har i levende språk og har arvet fra gammelnorsk. Noe annet er det at mange synes det uvante er «stygt». Med dem er det ikke annen råd enn at de får venne seg til det, så blir det nok «pent» nok.

Aars tar for seg en del konkrete tilfelle og fastslår at uttalen g og k foran i og y er foreldet, siden spørsmålet gjelder norsk uttale, ikke dansk. Navn som Alf og Olaf og ordet af bør skrives og uttales med v, og ikke med f etter skrivemåten.

Etter reformene i 1885 og 1887 (som gikk ut på at dannet talemål er norm for opplesing og uttale) ble avstanden mellom dette dannete talespråket og gjeldende skriftform så stor at reformarbeidet ble presset sterkere fram. Professor Moltke Moe og Aars fikk nå i oppdrag å komme med forslag om rettskrivningsendringer, som ble godtatt, og inntatt i ny utgave av rettskrivingsreglene, i juli 1894. Hovedpunkt var flere ord med harde konsonanter (f.eks. leke), særlig ved hjemlige dyrenavn og plantenavn (gjøk, stut, eple, nøtt), dagligtaleord (spiker, skryte, sliten). Dobbeltkonsonanter kom også inn i flere ord, ord der det før var sammenfall av flere ord i skrift: brudd, hugg i stedet for brud, hug. Dette var den første fonemiske rettskriving i Norge, den gjaldt det rent lydlige og ikke bare ortografien.

Skolebestyrer S.W. Hofgaard, Moltke Moe og Aars var klar over at dobbelformer og skillet mellom skrift og uttale gjorde at reformen fra 1893 bare kunne bli en overgang. Høsten 1897 uttalte de til departementet at valgfriheten hadde økt vanskene i skolen, og at det måtte komme en påbudt skrivemåte for skolene. Departementet ba om et forslag. De tre kom så med en bok på over 150 sider: Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål. Redegjørelse til det kongelige departement for kirke-og undervisningsvæsenet (1898). Hovedprinsippet der er at skrivemåten skal bygge på talen (det ortofoniske prinsipp), ikke omvendt. Der uttalen vakler, skal en velge den norske formen og ikke den danske. I substantivbøyningen skal felleskjønnsord ha flertallsendingen -er (hester), mens intetkjønnsord som hovedregel skal være ubøyde, men -er kan brukes (huser). I bestemt form flertall skal -erne bli -ene: hesterne blir til hestene. I verbalbøyningen bør det innføres former som eide, krevde, nådde. De personlige pronomenene I, eder og jer bør skiftes ut. Harde konsonanter i grunnord bør innføres mens bløt konsonant beholdes i sammensetninger og i overført betydning (måte, men umådelig, sak, men sagfører, kjøtt, men kjødets lyst). Norske ordformer som berg, bjerk, ljå, sjø tilrås, og det innføres dobbeltformer som lass/læs, blåse/blæse, gråte/græde, naken/ nøgen. Norske ord som det ble tilrådd å innføre, var blant andre kråke, bok, rop, grei, lei.

Forslaget var radikalt, og diskusjonene økte. I 1899 kom tremanns-komiteen (Hofgaard, Moe og Aars) med en tilleggsinnstilling der de sa at de var blitt mer og mer klar over at det ikke nyttet å fortsette på de halve reformers vei; det måtte til en mer omfattende overgang til harde konsonanter og dobbeltkonsonanter. Forslaget ble da harde konsonanter i vanlige fellesord (bake, båt, pipe) og i forbindelsene bs, ds og gt (kreps, trots, dikt). Det skulle skrives dobbeltkonsonant i utlyd (lett, hatt, spill), og i enkelttilfelle for å unngå forveksling (visst/vist). Unntak skulle det være ved bokstaven m (lam), ved en del småord (han, mit, for, til, nok) og ved hjelpeverbene skal, vil.

Et spørreskjema ble nå sendt alle lærere i høgre skoler og mange institusjoner, i alt over 1100 personer. Svarene var delte, men nesten 800 svarte ja på spørsmålet om det bør påbys rettskriving i skolene. Bjørnstjerne Bjørnson hadde nå gitt opp reformer, og kjempet for dansk — så lenge og så langt som mulig. Moltke Moe svarte med «Til Bjørnson med takk for det første tak.» (Gjeldende rettskriving den gang var «tak for det første tag».) Professor Johan Storm gikk sterkt mot rettskrivingsforslaget: Endringene burde være få og små, skolen burde opprettholde —ikke foregripe — utviklingen.

Men stemningen snudde nå, da det viste seg vanskelig å leve opp til påbudet om å bruke naturlig talemål sammen med tradisjonell rettskriving. Begivenhetene i 1905 skapte også en ny atmosfære i språkspørsmålet. Høsten 1906 kalte statsråden inn til et møte. Der var Storm alene om å gå mot enhver radikal reform. Departementet gav så rektorene Nygaard og Aars i oppdrag å utarbeide forslag til nye rettskrivingsregler.

1907-rettskrivningen

Grunnlaget for 1907-rettskrivingen var lagt av Aars og to andre fra skolen hans, professor Moltke Moe (tidligere elev) og skolebestyrer S.W. Hofgaard (medbestyrer på skolen og dessuten svoger av Aars). Norske rettskrivningsregler med alfabetiske ordlister (Godkjent av kirkedepartementet ved skrivelse av 25de juni 1907) ble en bok på 88 sider.

Hovedpunkter i rettskrivningen av 1907 (kongelig resolusjon av 19. februar) var innføring av harde konsonanter (fra en abe ude paa taget til en ape ute på taket) og en del dobbeltkonsonanter. Det siste gjaldt i utlyd i norske navn (Besseggen, Moss, Finn, Kjell) og der skrivemåten kunne være tvetydig (bukk, hugg, sott, dansk: buk, hug, sot), og i en del bøyningsformer (bo — bodd, sy — sydd, fet — fett, søt — søtt, bryte — brutt, forlate — forlatt). Kortformer som fjær,for, kule, smie (dansk: fjæder, foder, kugle, smedje) bør brukes. Som valgfrie former føres opp: broder/bror, hoved/hode, klæder/klær, sadel/sal og verb som blive/bli, give/gi, have/ha, lagde/la, sagde/sa. I substantivbøyningen kom norske flertallsformer i felleskjønn: dører, hester (dansk: døre, heste) og intetkjønn: berg, fjeld (dansk: bjerge, fjelde). Adjektiv på -ig ble ubøyde i intetkjønn: et rigtig svar (dansk: et rigtigt svar). I preteritum av svake verb kom endingene -et og -dd (kastet, naadd) inn. I en merknad i 1907-utgaven av Norske retskrivningsregler står det også at man kan bruke å istedenfor aa, men da må en være konsekvent.

I rundskriv nummer 23/3 1907 fastsatte departementet at den nye rettskrivningen skulle innføres i de høyere allmennskolene, og at skrittet over til harde konsonanter skulle tas lengst mulig med en gang. På grunn av noe tvil om hvorvidt ny tegnsetting var påbudt, kom et nytt skriv 8/4 1908 med påbud om å innføre den logiske tegnsetting (mot tidligere den grammatiske) fra det nye skoleårets begynnelse.

Det livslange arbeidet for norskere rettskriving ble for Aars avsluttet da han døde året etter at 1907-rettskrivingen kom. På sett og vis ble det en verdig avslutning, og ettertida viste vel at reformen nokså snart ble allment godtatt. Den la også opp kursen fram mot rettskrivingsreformene i 1917 og 1938, som nok vakte adskillig mer strid, både for bokmål og nynorsk. Men retningen — fornorskingen — vant fram i bokmålet ved alle disse tre milepælene.

-- Ivar Aars er cand.philol. med norsk som hovedfag og pensjonert undervisningsinspektør. Han er skriftstyrer for Årbok for Valdres og har skrevet flere artikler om språk, dialekter, stedsnavn, lokalhistorie, kirke mv.