Rusmidler og språk

AV HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE

Min interesse for rusmidler og språk startet med en narkoman som falt om på mitt kontor. Han hadde kraftige krampetrekninger. Jeg visste at han hadde kombinert en rekke ulike medikamenter. Helsepersonell som ble kontaktet, hadde problemer med å finne ut hva han hadde brukt. Et av problemene var at den narkomanes språk lå langt fra den medisinske fagterminologien.

Siden den gang har jeg undervist om kommunikasjon ved en sosionomutdanning. Refleksjonen rundt samtalen og ordenes betydning har vært en del av det. I flere år har jeg samlet ord og vendinger som brukes i ruskulturer. Høsten 1998 resulterte dette i en arbeidsrapport fra Høgskolen i Lillehammer som inneholder en samling av slike ord og vendinger. Senere har den blitt publisert elektronisk på to vevsteder, og jeg har fått inn en rekke tips om nye ord både fra brukere og behandlingspersonell. Arbeidet vil snart også komme ut som bok.

Forskning om rus og språk

En rekke forskere har skrevet om rus og språk. De fleste av dem har, slik som den svenske forskeren Svensson med boken Pundare och Junkare fra 1996 og Smith-Solbakken og Tungland, som i 1997 publiserte boken Narkomiljøer, korte ordlister som en del av et materiale som fokuserer på andre sider av narkomiljøet. Noen forskere har også lister med narkoslang som en del av oppslagsverk, se f.eks. O´Briens Encyclopaedia of drug abuse fra 1992. Det fins også forskning som har fokusert på utviklingen av narkotikaslang. Et eksempel på dette er Halvor Eifrings bok Høy eller stein? Narkotikaslang i Norge fra 1985. Hans forskning har vært fokusert nokså ensidig på språkutviklingen og til dels de mer lydlige og grammatiske sidene ved narkotikaslangen. Min forskning skiller seg fra Eifrings også ved at jeg er mer praktisk opptatt av russpråket. Mitt mål er å forstå brukere og kommunisere med dem ut ifra hjelperes behov og ikke de grammatiske sidene ved dette språket.

Språk og rus

Selv når samme ord brukes innenfor samme språkområde, kan det ofte ha helt forskjellig meningsinnhold for en narkotikabruker og for andre. Et eksempel er ordet «frisk». For narkotikabrukere kan dette bety at man føler seg «fin i farta» eller er for oppadgående rus. «Syk» føler man seg når man er for nedadgående rus eller kjenner suget etter rus. Et slikt meningsinnhold er nærmest det motsatte av det en behandler vil legge i begrepene. Ordene som brukes om rusmidler, varierer også sterkt. I enkelte miljøer betyr sopp «ecstasy», mens det i andre miljøer betyr «fleinsopp». «Heroin» betegnes ofte som H, men H kan også stå for «ecstasy». For en behandler kan det være av stor viktighet å vite hvilket rusmiddel det er snakk om. Ikke minst gjelder dette ved forgiftninger og avrusning.

I tillegg til dette kommer den mer spesialisert terminologien som tilslører for utenforstående hva det snakkes om. Ofte vil det være nødvendig for en bruker å snakke om narkotikabruk uten å bli avslørt. Ved siden av dette er det behov for å utvikle et spesialisert «fagspråk» som går på rusbruken. Kokainbrukere har for eksempel termer som er preget av måten stoffet brukes på. Et eksempel på det er ordet strek, som viser til at kokain gjerne fordeles på en glassplate og strykes av slik at det ligger igjen som en strek på fordelingsplaten. Slik spesialisert språkbruk ser man utviklet i alle kulturer. Spesielle behov og spesiell livsstil fører til utvikling av spesialisert språk.

Subkulturer blir kulturer som utvikler sin egne, ofte avvikende, normer og verdier. De er ofte svært foranderlige. Det oppstår også stadig nye subkulturer som mennesker pendler ut og inn av. Den nye house- og ravepartykulturen har antagelig en annen rekruttering enn de tradisjonelle narkomiljøene. Det internasjonale ved slike nye miljøer er også slående. Ordene som brukes, går igjen over landegrensene, og de er fremmede for tidligere generasjoner. De nye brukerne regner seg ikke som «narkomane» og opplever seg selv som nytelses- og ekstasesøkere av et helt annet slag.

En som tidligere hadde vært ansatt i hotell- og restaurantbransjen, fortalte meg hvordan han ved kontakt med amerikanske jazzmusikere hadde blitt fortrolig med amerikansk sjargong. Uttrykk som snow for «kokain», flying high for å være påvirket av narkotika. og joint for en røyk med marihuana var blitt kjente begreper. De hadde blitt en del av et språk han var fortrolig med, et språk som han visste tilhørte et spesielt internasjonalt miljø, og som han var innenfor når han behersket det. Selv brukte han ikke noen av disse midlene, men fant at det var en viktig sosial nøkkel å kunne beherske sjargongen. Slik spesiell ordbruk som til dels kan tilsløre for dem som står «utenfor», utvikles lett. Det kan snakkes om det utroligste i et slags kodespråk der kjente ord brukes, men for å betegne noe helt annet enn de vanligvis gjør. Man kan sette seg inn i et slikt språk i de tilfeller der ordene blir brukt felles av en større gruppe. Samtidig vil avsløringen av språkets koder lett føre til at det utvikles ny terminologi.

Normer

Alle miljøer har sine oppfatninger av hva som er riktig og galt. En av normene går ut på at man ikke avslører gruppens hemmeligheter. Alle i miljøet vet at Petter dealer med stoff, og at Ole har tatt brekket i villaen til politimesteren, men det ville være et alvorlig normbrudd å la slik kunnskap tilflyte politiet. Konsekvensen av at tystingen blir kjent, er at man i beste fall blir frosset ut fra miljøet, og dessuten lett får voldelig reaksjon.

Normer for oppførsel varierer. Miljøer der rus spiller en stor rolle, kan ofte være preget av jakten på rus og rusmidler. Man går nærmest, noen ganger bokstavelig, over lik for å få seg en rus. I slike miljøer er spisse albuer og rå makt viktige faktorer. Den sterkeste kan tillate seg mye som de små gutta ikke kan. Normene er ikke nødvendigvis forskjellige fra det vi finner ellers. Det meste er felles, men toleransen for normbrudd kan være forskjellig. Noen normer vil også bli definitivt ulike det som resten av samfunnet har. Kjennskap til dem vil være nøkkelen til forståelsen av miljøet.

Grete Fodstad beskriver i boken I skyggen av eika et sniffermiljø nede ved Akerselva i Oslo. «Eika» er egentlig en bøk, men sniffergjengen kunne ikke ha det sittende på seg at de satt ved en bøk. Det å være bøg er det samme som å være homoseksuell. Det å være fra bøken kunne lett ha ført til at gjengen hadde fått kallenavnet bøgen, bøgegjengen og dermed hadde blitt kalt for noe så nedverdigende som homo. Bøken var ei eik, dermed basta. Historien forteller mye om gjengens holdninger og stereotypier. Det er ikke nødvendigvis noe uttrykk for liberalt frisinn at man sniffer og ruser seg. Tvert imot er det kanskje snarere uttrykk for en protestholdning som til dels er vel fundamentert i konservative verdinormer.

Midtpunktet i sniffermiljøet er dønk. Ordet kommer enten av «dunken» man oppbevarer sniffemiddelet i, eller helst «dynkingen» med tynner som man påfører sniffefilla. Et slikt miljø, omgitt av sosialarbeidere, omvendere, helsepersonell, politi og en kritisk, fiendtlig innstilt allmennhet, utvikler lett sitt eget språk og sin egen terminologi. En del av kulturenes beskyttelse og identitet ligger i dette språket..

Mange betegnelser for rus er positivt ladet. Når noen snakker om flying high, er det positivt ladet. Man er nesten som en ørn, den mest kongelige av alle fugler, som svever over den grå masse. Andre går mer på det negative. Det å være dritings har ikke noen positive overtoner. Det er beslektet med å drite seg ut. Samtidig ligger det en dobbelthet i det. Det er tillatt å drite seg ut når man er dritings.

Ord som fyll og rus illustrerer våre holdninger både til den tilstanden som man hensetter seg i, og den personene som er påvirket. Det er noe helt annet å være beruset enn å gå på fylla. I påvirkningsgrad kan tilstanden være lik. Promillen kan være den samme. Den velkledde forretningsmannen blir beruset eller påvirket. Den bostedsløse arbeidløse går på fylla. Beruselse oppnådd i hjemmet fra flasker med fine etiketter er noe annet enn den man får i parken med øl og billig sprit.

I behandlingsapparatet har det vært omstridt om man skal tillate klienter å beholde det språket de har fra ruskulturen. På mange behandlingssteder har man vært av den oppfatning at klientene må avkles sitt rusmiddelspråk og i stedet læres opp til å bruke normalkulturens språk. Tanken har vært at språket er en viktig del av et menneskes identitet, og at det ligger en sterk identifisering med ruskulturen i å bruke dens språk. I praksis har dette betydd at klientene har møtt negative reaksjoner og til dels sanksjoner dersom de har brukt ord som gallar, rev og makka. I stedet kunne man snakke om hasj om røyke hasj og amfetamin. Igjen blir tanken at man ved å bruke normalkulturens ord lettere identifiserer seg med den og markerer avstand til ruskulturen.

 

-- Hans-Jørgen Wallin Weihe er fyrsteamanuensis ved Høgskulen i Lillehammer.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter