Motvilje mot forandringer

AV SVEIN NESTOR

Én ting er helt sikker når det skjer forandringer i skriftspråket – og det er heftige protester mot dem. De fleste av oss er nok temmelig bokstavtro og liker ikke at det kommer noe nytt inn og forstyrrer vårt tilvante syn på skriftspråket. Kanskje skyldes det delvis en ubevisst reaksjon mot at noe undergraver kunnskaper som vi har brukt mye energi på å skaffe oss? Dessuten er ikke alle rettskrivningsendringer like fornuftige, så det er nyttig med debatt.

Mange av oss kan være enige i protestene mot endringer i vårt eget skriftspråk, men like forståelsesfulle er vi neppe overfor protester mot slike forandringer i andre land og til andre tider. Ja, protestene kan faktisk av og til virke komiske, særlig når det som det strides om, er reformer som vi selv for lengst har vært igjennom.

Tysk rettskrivningsreform

Fra 1.8.98 ble det innført en god del nye rettskrivningsregler i Tyskland. Det skjedde til tross for mye rabalder. Et akademikerektepar ville til og med gå til rettssak mot staten fordi de mente at skriftspråkreformen ødela den tyske kulturarven for barna deres!

I oktober 1996 hadde det tyske ukemagasinet Der Spiegel en forside som var dominert av en tegning av forfattere på barrikadene mot rettskrivningsreformen. Teksten lød: Rettskrivnings-reformvanviddet. REDD DET TYSKE SPRÅKET! Forfatteropprør. Inne i bladet var det intervjuer og artikler med overskrifter som Tysk forfatterfront mot rettskrivningsreformen; Hans Magnus Enzensberger om «vanviddet» med offentlig språkregulering og Siegfrid Lenz om det «merkbare språkforfallet».

Et eksempel på det som mange ledende tyske forfattere oppfattet som språkforfall, var forslaget om at en ved siden av Mayonnaise, som (bortsett fra den store forbokstaven) er identisk med den opprinnelige, franske skrivemåten, skulle kunne skrive Majonäse, altså med fortysket skrivemåte. Også i Norge var skrivemåten mayonnaise den eneste korrekte – inntil rettskrivningsreformen i 1917, da den ble erstattet av majones.

Konsekvent og inkonsekvent

Språklig sett helt parallelt med mayonnaise som ble til majones i 1917, er béarnaise, som på norsk nå skal skrives bearnés, men det ble ikke bestemt før i 1984. Det var ganske sikkert noen som rynket på nesen av det, og det ser ikke ut til at det å skrive bearnés på noen som helst måte har slått igjennom – iallfall ikke i restaurantbransjen. Kanskje kan det komme av at vedtaket ikke er kjent, men en kan nok også tenke seg at bransjen vil holde på den utenlandske skrivemåten for å beholde det eksklusive preget som den trolig mener at en utenlandsk skrivemåte gir.

Etter gjeldende rettskrivning skal det skrives konjakk (siden 1917), sjenever (siden 1938), sjampinjong (siden 1938), sjampanje el. champagne (siden 1995), men restaurantbransjen foretrekker cognac, genever, champignon og champagne. Og det er jo merkelig at språknormererne tillater den franske skrivemåten champagne ved siden av den norske, men at de ikke gjør det samme ved sjenever, konjakk og sjampinjong. Dessuten er det rart at fransk cognac er blitt fornorsket til konjakk, mens det språklig sett helt tilsvarende ordet armagnac ikke er blitt fornorsket til armanjakk.

Språknormererne har vært konsekvente når de etter mønster av béarnaise – bearnés har forandret hollandaise til hollandés. Men de har vært inkonsekvente når de samtidig har latt skrivemåter som anglaise (eldre engelsk dans), écossaise (fransk (opprinnelig skotsk) selskapsdans på 17–1800-tallet), lemonaise (nedlagte sitroner) og maltaise (maltesersaus) bli stående med den opprinnelige, franske skrivemåten. Men vi skal kanskje ikke være for strenge med språknormererne her, for det er vanskelig å komme på alle ord som ender på et felles element. Men med datamaskin kan en med få tastetrykk finne frem til de ordene som en er interessert i, og det er det som er gjort her for å finne frem til ord som ender på -aise, og som vi har sett, så dreier det seg om ord som svært få kjenner. I tidligere tider forekom danser som het francaise og polonaise. Skrivemåten ble fornorsket til fransese og polonese, som er den riktige skrivemåten i dag når nesten ingen lenger danser disse dansene.

Denne lille oversikten viser at ord som i opphavsspråket fransk ender på -aise, på norsk har fire forskjellige måter å skrive dette felles elementet på:

1 -aise f.eks. maltaise
2 -és f.eks. bearnés
3 -es f.eks. majones
4 -ese f.eks. polonese

Den siste typen er spesiell i og med at den angir en utale -ese, som vi ellers ikke har i slike ord på norsk. Vi sier jo majones, og ikke majonese. Og den veletablerte skrivemåten majones – uten aksenttegn – viser at skrivemåten bearnés fra 1984 – med aksenttegn – er uheldig og overflødig.

Dansk rettskrivningsreform

Da danskene i 1948 gikk bort fra å skrive stor forbokstav i substantiv (slik som tyskerne, selv etter rettskrivningsreformen av 1998, fremdeles gjør) og i tillegg erstattet aa med å, mente mange at nå stod dansken foran et stort språklig forfall.

Et av argumentene mot å fjerne de store forbokstavene i substantivene var at det uten dem ville bli mange flere ord enn før som ble skrevet helt likt, og at det kunne føre til flere tvetydige setninger. Før reformen skrev danskene f.eks. substantivet en Føde med stor forbokstav, men verbet at føde med liten. Argumentet om at det skulle føre til misforståelser å ta bort dette rent skriftlige skillet, holder ikke, for ord forekommer nesten alltid i en tekstsammenheng, ikke enkeltvis, og i slike situasjoner er det sjelden noen tvil om hva som er den riktige ordklassen. Til og med før han har lest en eneste stor forbokstav i et substantiv, vil selv den mest ukyndige danske i praksis naturligvis automatisk vite når føde har bøyningsmuligheten føden, og når det har bøyningsmulighetene føder, fødte, har født. Vi klarer jo det samme aldeles utmerket på norsk også selv om de store forbokstavene i hovedsak har vært borte fra vårt språk i nesten hundre år.

Det motstanderne av de små forbokstavene ikke la vekt på, var at det på den tiden bare var Tyskland som ellers hadde store forbokstaver i substantivene. I Norge sendte departementet alt i 1877 ut et rundskriv om at de skolene som ønsket det, kunne tillate elevene å skrive liten forbokstav i substantivene. Likevel var de store forbokstavene i en viss utstrekning i bruk helt til den første verdenskrigen. Det var sikkert mange den gangen som forkynte at det å ta bort de store forbokstavene innvarslet språkkulturens undergang.

Et hovedargument mot å innføre den å-en som vi nordmenn er vant til, i stedet for aa var at å opprinnelig var en svensk bokstav, altså et fremmedelement som ikke burde vinne innpass i dansk. At bokstaven å opprinnelig er svensk, er riktig, at den var et fremmedelement i dansk var også riktig, men for nordisk språkforståelse var det helt sikkert en vinning at aa ble erstattet med å. Dessuten synes nok vi som ser det utenfra og femti år etter, at danskene kanskje burde ha lagt mer vekt på at å skrive å-lyden med aa var noe som de var helt alene om i verden.

Mayonnaise og trawle

Det er ikke bare i Tyskland majones har skapt røre. I Danmark hadde de i 1985 det som ble kalt majonæsekrigen, i forbindelse med en rettskrivningsendring der et av forslagene var at en ved siden av den tradisjonelle skrivemåten mayonnaise også ville tillate skrivemåten majonæse. Mange mente at dette forslaget var forkastelig, men det ble vedtatt.

I 1917 ble skrivemåten å trawle på norsk erstattet med å tråle. Ingen kan i dag tenke seg å gjeninnføre skrivemåten å trawle. På dansk skriver en at trawle fremdeles. Så sent som i 1984 ble det helt tilsvarende verbet å crawle i norsk erstattet med å kråle, og da kom det en del protester. I 1996-utgaven av Kunnskapsforlagets Store norske leksikon er oppslagsordet fremdeles crawl, selv om denne skrivemåten ikke er tillatt i gjeldende rettskrivning. Det kommer sikkert av at skrivemåten crawl fremdeles dominerer i krålemiljøet.

-- Svein Nestor er fyrstekonsulent i Norsk språkråd.