Ibsens språk

AV INGRID FALKENBERG

Hvordan skal man karakterisere Ibsens språk? I dag forbinder vi gjerne språket hans med dansk, eller kanskje med riksmål. Han ble spurt om sitt språksyn da han ble intervjuet i Verdens Gang 28.10.1899. Ibsen svarte: «Mit Standpunkt i denne Sag er vistnok tilstrækkelig bekjendt. Det foreligger i alle mine Arbejder. Jeg har udtalt mig tydelig nok derom i mine Bøger.» I ettertid har nok dette kjente intervjuet vært med på å forbinde ham med riksmål, idet han samtidig uttrykkelig støtter Bjørnson mot nynorsken, eller landsmaalet, som man kalte det den gang. Ibsens svar åpner for tolkning. Samtidig som han sympatiserer med vennen Bjørnson, sier han at svaret egentlig ligger i alle hans «Arbejder». Ser vi på språket hans fra denne innfallsvinkelen, får vi et mye mer fasettert bilde. Ved å studere språket i dramaene, korrespondans en som vedrører språk, og hans samarbeidspartnere til ulike tider viser det seg at språket hans har vært preget av flere bevisste endringer. Man kan derfor ikke snakke om Ibsens språk som noe ensartet, eller si at han hadde et klart formulert, uforanderlig språksyn. De mest markante endringer i Ibsens språk henger sammen med tre hendelser. Det ene var samarbeidet med Knud Knudsen i den tiden de var tilknyttet Kristiania norske Theater. Deretter satte Ibsens språk kurs mot dansk igjen. Dette skjedde særlig da han gikk over fra å trykke dramaene ved norske trykkerier til å utgi dem ved danske Gyldendalske Boghandel i 1866. Den tredje avgjørende hendelsen var deltagelsen på en konferanse om ny nordisk rettskrivning i Stockholm 25.–30. juli 1869.

Det er ikke så mye som er skrevet om Ibsens språk tidligere. Den litteraturen jeg særlig støtter meg til, er Didrik Arup Seips artikkel i Henrik Ibsens Samlede Verker, hundreårsutgaven, fra 1928, en artikkel av Johan Storm i standardutgaven, fra 1906, og en artikkel av Finn Erik Vinje i Ordet. Jeg har hatt tilgang til førsteutgavene og manuskriptene, noe som er en forutsetning for å kunne si noe om språket i den tidlige fasen i Ibsens diktning. Ibsens tidlige skrifter er som kjent sterkt modernisert etter 1869, og etter 1898 er alle skriftene modernisert.

Det er språket i dramaene og det jeg vet om hvem Ibsen hadde kontakt med, jeg vil benytte som utgangspunkt for å karakterisere språket hans, særlig ortografien. Jeg vil gå kronologisk igjennom forfatterskapet for å vise endringene. Ibsens diktning spenner over perioden fra 1850 til 1899. Det er en lang periode, og det er naturlig at språket hans forandret karakter, særlig når en tenker på at både det danske og det norske språket i liten grad var normert i denne perioden. I Norge var 1800-tallet særlig urolig språkhistorisk sett. Nordmennene ønsket å endre skriftspråket, som da hadde dansk utseende, i norsk retning. Hvordan skriftspråket skulle endres, var det ulike meninger om. Det var to hovedretninger, de som ønsket fornorskning av det eksisterende skriftspråket, og de som ønsket å skape et nytt språk med utgangspunkt i dialektene, norrønt eller begge deler. De mest betydningsfulle forkjemperne var henholdsvis Knud Knudsen (1812–1895) og Ivar Aasen (1813–1896). Gjennom litteratur ble de nye språktankene praktisert og kjent. Da Ibsen skrev sitt første drama, skrev han nærmest på dansk. I dramaene som fulgte etter, fornorsket han språket sitt. Dermed gikk han i sporene til andre samtidige skjønnlitterære skribenter som Henrik Wergeland (1808–1845), P.Chr. Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882).

1850–1857

I den tidligste fasen av Ibsens dikterkarriere holdt han seg nær det danske, men helt fra begynnelsen viste han vilje til modernisering. Ved første øyekast ser tekstene fra 1850 gammelmodige ut. Det er stor forbokstav i alle substantiv, og dobbelt a for bolle-å. Bokstaven q forekommer i ord som Qvad og Qvinde. I Catilina fra 1850 skrev Ibsen selv i manuskriptet Kvad og Kvinde, noe som viser at han antagelig ønsket en mer moderne skrivemåte enn setteren på trykkeriet gjorde. I både manuskriptet og den trykte utgaven fins den gammelmodige skrivemåten med stum e, noe som var vanlig dansk skrivemåte på den tiden, bl.a. i verbene troe, staae, see, og i substantiv som Tyrannie. Dobbeltvokaler ble brukt for å markere lang vokal, som i Piil og Huus. Helt konsekvent var det ikke. Allerede i Fru Inger til Østeraad, skrevet i slutten av 1854, trykt i 1857, er det betydelig færre forekomster av stumme bokstaver. Dette er en endring i ortografien som ikke ble offentlig godkjent skrivemåte i Norge før i 1862. Kortformer av enkelte ord var på Ibsens tid mer typisk norsk enn dansk – således benytter også Ibsen formene Bro'er og Djæv'len. Særnorske ord forekommer i hans tidlige skrifter, f.eks. Fjøs, beite, preteritumsformen gjældte (dansk Fehus, græsse og galdt). Ellers forekommer harde konsonanter i enkelte særnorske ord, f.eks. Akershuus istedenfor Agershuus. De forsiktige språkendringene som kommer fram i Ibsens tidlige skrifter, viser at kursen går i retning av modernisering og fornorskning. Det er derfor ikke til å undres over at møtet med språkmannen Knud Knudsen kom til å inspirere Ibsen de neste ti årene.

Knud Knudsen

Fra 1857 til 1862 var Ibsen «artistisk direktør» ved Kristiania norske Theater i Møllergaten 1, der Knud Knudsen allerede satt i direksjonen som språkkonsulent. Dette teateret hadde norsk profil, i motsetning til de andre samtidige teatre i byen, bl.a. det danskpregede Christiania Theater på Bankplassen. På denne tiden var det vanlig at skuespillerne snakket dansk på norske scener. Knud Knudsen ledet teateret i norskspråklig retning ved å overføre skuespill til det språk han selv ønsket innført. Knudsens viktigste kampsaker var bl.a. ortofon skrivemåte, dvs. å skrive så nær uttalen som mulig, bolle-å for aa, liten forbokstav i substantiv og p, t, k for b, d, g i ord som Løp, ut, Tak (dansk Løb, ud, Tag). Møtet med Knudsen ble for Ibsen et puff i retning av å bli mer dristig i sine fornorskninger. I 1892 skrev Ibsen til Knudsen «en varm tak for den sproglige vækkelse, jeg i så væsentlig mon skylder Deres ihærdige, utrættelige virksomhed». Hærmændene paa Helgeland fra 1858 er skrevet i en norskere språkdrakt og er bygget på flere norske ord og mer norsk uttale enn Ibsens tidligere dramaer. Her benyttes norske ord, f.eks. Skoggangsmænd, og dobbeltkonsonant etter kort vokal, f.eks. Egg i Der er endnu Egg i mit Værge, men også etymologiserende skrivemåter, f.eks. i ordet Lid (li). I Kjærlighedens komedie fra 1862 gjennomførte Ibsen mange rettskrivningsendringer, i hovedsak i samsvar med Knud Knudsens forslag. Her er det i svært liten grad skrevet dobbeltvokaler for å markere lang vokal, mens det er innført dobbeltkonsonanter i utlyd. Fortidsformer på -ede ble erstattet med -ed eller -et. Dette var også forut for de offentlige rettskrivningsendringene. De stemte konsonantene b, d, g ble i dette dramaet skiftet ut med de ustemte p, t, k, noe som Kirkedepartementet ikke vedtok som norsk skrivemåte før i rettskrivningsreformen av 1907. Særlig i Peer Gynt fra 1867 finnes mange norske ordformer, f.eks. Naut, Skog og Stup. En annen modernisering var at Ibsen i 1860-årene begynte å skrive substantiv med liten forbokstav. Dette ble ikke offentlig vedtatt skrivemåte i Norge før i 1877. Det kan nevnes her at Knud Knudsen realiserte sin rettskrivning i flere offentlige 'forslag' til bruk i skolen. De fleste normeringene ble senere vedtatt av Kirkedepartementet og var en slags forløpere for de senere rettskrivningsreformene vi har hatt i Norge. Som nevnt samsvarte Ibsens rettskrivningsformer med Knud Knudsens. Fordi Ibsen innførte disse i sine dramaer i forkant av Knudsens offentlige forslag, må Ibsens rettskrivning antagelig ha virket svært moderne i denne perioden. Forut for sin tid var Ibsen også da han valgte å trykke bøkene i antikva (latinske skrifttyper) istedenfor i fraktur (gotisk skrift). Da Ibsen var redaktør i det tidsskriftet som først het Manden, deretter Andhrimner, i 1851, sammen med Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen, ble det først utgitt med trykkbokstaver i antikva. Men protestene mot dette var så store at redaktørene allerede i annet nummer gikk tilbake til fraktur. I Norge var det helt vanlig med lesestoff i fraktur helt opp mot århundreskiftet. Antikva er benyttet fast i Ibsens dramaer fra 1860-årene av.

Gyldendalske Boghandel

Brand var Ibsens første drama som ble utgitt i Danmark. Det ble utgitt på Gyldendalske Boghandel i 1866. Forlagssjefen, Frederik Hegel, påpekte straks at Ibsens språk var for norsk, og at dette ville skape problemer for de danske lesere. Hegel ønsket å fjerne enkelte særnorske ord i første omgang. Ibsen på sin side mente at han skrev etter det gamle nordiske fellesspråk, f.eks. ved å bruke enkle vokaler. Han mente at han dessuten hadde en del danskpreget språk, som f.eks. baglænds, en trold og malke for det norske baglængs, et troll, melke. Det ble til at Brand ble utgitt uten dansk korrektur. Senere rettet Ibsen seg i noen grad etter Hegels ønske, og skrev i brev i 1868 til Hegel om De unges forbund at «Stykket blir det mest kunstnerisk gjennemarbejdede, jeg nogensinde har skrevet, og jeg tvivler paa, at man deri skal kunne finde et eneste saadant særligt udpræget norsk Udtrykk, som ikke passer paa den kjøbenhavnske Scene». Dette tyder på at Ibsen tar hensyn til at han nå har fått en utvidet leserskare og endrer sitt språk for å gjøre seg forstått både hos nordmenn og dansker uten at forlagene skulle måtte oversette tekstene. I den neste perioden utvides Ibsens publikum til også å gjelde svenskene.

Skandinavismen

Allerede fra 1850-årene ble det i Norden uttalt ønske om tilnærming mellom de skandinaviske språkene. Det resulterte til slutt i et rettskrivningsmøte i Stockholm i 1869, der Ibsen var en av de norske representantene. Møtedeltagerne ble enige om en rekke tiltak, og disse ble offentliggjort. Møtet var av privat karakter, og fikk ingen umiddelbar offentlig virkning i de respektive land. Flere av forslagene derfra ble likevel senere offentlige former i Norge. Ibsen fulgte fra 1869 den skandinavistiske form og holdt i hovedsak fast ved den hele resten av sitt liv. Allerede i 1870-årene gikk han så langt som til å omarbeide og utgi på ny ungdomsdramaene sine i den nye språkdrakten. Noen av dramaene, men ikke alle, ble samtidig forbedret dramatisk, historisk eller metrisk. De dramaene som er skrevet etter 1869, også revideringene av de tidlige dramatekstene, virker mindre norske enn de første dramaene. Dette gjelder særlig fordi det nå ble skrevet k og g i stedet for kj og gj foran e, æ og ø, slik at vi får unorske skrivemåter som gerne, kærlighed, skemt, igen. Skrivemåten ej og øj velges fremfor ei og øi, slik at vi får ortografien Freja, dreje, fløjel osv. I samsvar med vedtakene på rettskrivningsmøtet ble flere fremmedord erstattet med hjemlige ord. F.eks. ble Som lette Luftgestalter de forsvandt fra Catilina fra 1850 endret i 1874 til Som lette sommerskyer de forsvandt. Ellers ser en i de reviderte utgavene også at fremmede bokstaver ble erstattet med hjemlige, f.eks. Krist for Christ. Det er de reviderte dramaene i skandinavisk språkdrakt nordmenn kjenner i dag, og da gjerne i enda mer modernisert form, da det med få unntak ikke fins nyutgivelser av de opprinnelige ungdomsdramaene.

De kunstneriske hensyn

Ibsen emigrerte i 1864, og det kan være dette, eller det at han ble en mer erfaren dramatiker, som er årsaken til hans nye språklige vending. Ibsen viser tydeligere fra nå av at det er rollefigurenes individuelle språkbruk han konsentrerer seg om. Det ser ut til at den skandinavistiske rettskrivningen er et utgangspunkt for dikteren, men den følges ikke slavisk hvis rollefiguren kan karakteriseres bedre gjennom en spesiell språkbruk eller sosiolekt. Man har advokat Helmer i Et dukkehjem, som har et konservativt og stivt språk, noe som gjenspeiler rollefiguren. Madam Helseth i Rosmersholm uttaler fremmedord feil, f.eks. reglion for religion, noe som viser avstanden mellom henne og de mer beleste på Rosmersholm. Allerede i Fru Inger til Østeraad ser en kimen til at rollefigurene får et mer autentisk språk, da det bare er dansken Niels Lykke og svensken Jens Bjelke (sistnevnte er svensk i manuskriptet og i den første trykte utgaven, men i senere utgaver dansk) som f.eks. bruker det unorske ordet Dreng, de andre snakker om Gut eller Karl. I de senere dramaene ser det ut til at det kunstneriske potensialet for å forme og avdekke rollefigurene gjennom språk ble viktigere for Ibsen enn hjemlig språkpolitikk og tanker om språkfornyelse. Ibsens rettskrivning fornyer seg derfor ikke særlig i denne perioden, men blir mer fasettert. Den bygger på det levende talespråket slik Ibsen kjente eller husket det. Han levde svært mye i utlandet og kjente til nye språkstrømninger gjennom noen få besøk i Norge, og ellers gjennom kontakt med andre nordmenn i utlandet.

Språk som virkemiddel for å oppnå kunstnerisk fullkommenhet kommer fram i intervjuet i Verdens Gang 28.10.1899. Ibsen henviser til tekstene sine, men han nevner også at han benytter seg av det språket folk bruker, for virkemidlenes skyld. Sitatet er herfra (merk at ortografien ikke er Ibsens egen): «Jeg har ogsaa selv i mine Arbejder optaget fra Bygdemaalene enkelte Ord, – slige Ord, som har været gangbare og kunde forhøje den æstetiske Virkning. Jeg er med paa at berige og udvikle vort Sprog ad den Vej.»

Denne raske gjennomgangen av Ibsens femti år lange periode som dramatiker viser en dikters utforskning av språket. I den første perioden er språkformene og rettskrivningen forut for sin tid og språkpolitisk bevisst. Deretter endrer den seg for å tilfredsstille krav som kommunikasjonsmiddel for en stor leserkrets, blant dem danske lesere. Til sist er språket utvidet til å bli et dramatisk virkemiddel, der språkpolitikk eller fornying er kommet i skyggen, mens språkbruk eller sosiolekter er kommet i fokus. Hvis en skal karakterisere Ibsens språk, må en nesten trekke fram disse endringene. Det fins ikke et enkelt svar på spørsmålet om hva Henrik Ibsens språk er.

 

-- Ingrid Falkenberg er forskingsassistent ved prosjektet Henrik Ibsens skrifter, der ho arbeider med tekstetablering.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter