Montréal (Mõreal) eller Montreal (Måntreål)?

AV JOHN KRISTIAN SANAKER

Montreal er den eneste storbyen i Nord-Amerika som ikke har engelsk som dominerende hverdagsspråk. Byen hadde neppe kunnet bevare sitt preg som fransk by uten en systematisk språkpolitikk og strenge lover for å påvirke offentlig språkpraksis.

Fransk har i dag en stabil posisjon i Quebec som denne kanadiske delstatens offisielle språk. Over 80 % av befolkningen er registrert som fransktalende, mens de snaut 20 resterende prosentene regnes som engelskspråklige. Disse fordeler seg jevnt på de såkalte «allofone» (= innvandrere med et annet morsmål enn engelsk og fransk) og etterkommerne etter de opprinnelige engelskspråklige innvandrerne.

Selv i et kortere historisk perspektiv er det her snakk om store endringer i språksituasjonen. Før 1960 var fransk lite dominerende i det offentlige liv, på tross av at det var flertallsspråket. Dette skyldtes helt spesielle kulturelle og historiske forutsetninger: Det franske språket i Quebec var nær knyttet til kirke og religion, og det var dominerende som bruksspråk på landsbygda, i overveiende grad i muntlig form. Mindretallsspråket engelsk dominerte derimot handelen og det økonomiske livet, og det ble gjennomgående sett på som en nødvendighet for å ha adgang til økonomisk suksess og høyere utdanning. Engelsk var framtidas språk, mens fransk var forbundet med opprettholdelse av et konservativt, katolsk levesett på landsbygda.

Den plutselige moderniseringsprosessen hele Quebec-samfunnet gjennomgikk i 60-årene, la révolution tranquille (den stillferdige revolusjonen), endret dramatisk på dette styrkeforholdet. Betydelige demografiske endringer i franskens favør hadde lagt grunnlaget for en politisk nasjonalisme som gikk hånd i hånd med nasjonalisering av viktige kjernebedrifter. Det viktigste forhold som direkte påvirket språksituasjonen, var utvilsomt en rask utbygging av et verdslig, offentlig skolesystem, men også styrkingen av presse, kringkasting og forlag var med på å befeste franskens posisjon som ubestridt førstespråk.

Men Montreal-området, der vi finner ca. en tredjedel av befolkningen i Quebec, har hele tiden hatt en særstilling ved at engelsken har hatt en mer dominerende plass, som om denne i prinsippet franske byen skulle være en hvilken som helst nordamerikansk metropol. Og det er i Montreal at lovgivningen har vist seg å være et nødvendig – og effektivt – middel til å «gjenerobre» byen fra engelsk dominans. Den amerikanske historikeren Marc V. Levine gav i 1990 ut The Reconquest of Montreal (Gjenerobringen av Montreal) en spennende studie i politiske, kulturelle og språklige strategier for å befeste franskens stilling i storbyen.

Bakgrunnen for Montreals rolle som engelskspråklig by var dens rolle som finanssenter, ikke bare for Quebec, men for hele Canada, helt fra slutten av 1700-tallet og langt opp mot vår tid. Og språksituasjonen har på entydig vis vært nær knyttet til økonomi. Ja, ser vi på de første 60 år av det 20. århundre fra vårt eget ståsted, framstår samfunnsordningen som bent fram kolonialistisk. Den økonomisk dominerende delen av Quebecs engelskspråklige mindretall bodde særlig i Montreal, en by som lenge fungerte som en satellitt til finanssentrene London og New York. Uhindret av Montreals status som by i en hovedsakelig franskspråklig provins la dette velhavende mindretallet selv de språklige premissene for deltakelse i produksjon og annet arbeid og gav byen preg av å være mer engelsk enn fransk. Statistikker som Levine har lagt fram, viser for eksempel at så sent som i 1961 hadde bare 13 % av Montreals fabrikker franskspråklige eiere, og på arbeidstakersiden observerer vi samme år en gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom språkgruppene på 51 % i de engelskspråkliges favør. Kolonimodellen framtrer enda klarere når vi ser at det blant de engelskspråklige er de enspråklige som har høyest utdanning og inntekt, mens det blant de franskspråklige er de tospråklige (de innfødte må beherske kolonialistenes språk for å få del i rikdommene, kolonialistene trenger ikke å lære de innfødtes språk).

De liberales maktovertakelse i 1960 (med opprettelse av Quebecs første undervisningsdepartement i 1964), og i enda større grad valgseieren til det nasjonalistiske Parti Québécois i 1976 har så ført til en systematisk styrking av hele det franskspråklige samfunnsapparatet (skole, arbeidsliv, offentlige tjenester, osv.), og det som i ettertiden vel står som det avgjørende grep, var lovene om fransk som arbeidsspråk. Ja, denne utviklingen på arbeidsmarkedet har faktisk vært så rask og så radikal at samsvaret mellom språk og inntekt/utdannelse delvis er snudd på hodet: I dag er den lavest plasserte gruppen de enspråklig engelskspråklige (opprinnelig arbeiderklasse samt innvandrere). Noe som hadde en avgjørende betydning for at en slik endring var mulig, var den raske utbyggingen av selve statsapparatet. Fra 1960 ble dette bygget ut mer etter nordeuropeisk, sosialdemokratisk modell enn etter amerikanske forbilder, og siden det var kontrollert av politiske organer som uavhengig av partipolitiske forskjeller arbeidet etter en stø forfranskningslinje, skapte det en stor mengde arbeidsplasser der gode franskkunnskaper var en grunnleggende betingelse.

Det moderne Quebec er imidlertid et blandingsøkonomisk samfunn, og det hører med til historien at utviklingen neppe kunne ha gått så raskt uten en viss svekkelse av Montreal som senter for den private storkapitalen til fordel for byer som Toronto og Vancouver. Uten at vi kan snakke om noen egentlig kapitalflukt, er det åpenbart at voksende franskspråklig nasjonalisme gradvis har ført til en viss utflytting av «engelsk» kapital og virksomhet.

Men på tross av denne dynamiske og tilsynelatende overbevisende språkformingspolitikken som gjorde flertallsspråket til det dominerende språket også i det offentlige liv, var Montreal stadig et problem. For samtidig som metropolen var det selvfølgelige sentrum for fransk kultur og nasjonalisme, var den også mottaker av så godt som alle de tallrike innvandrere til delstaten. Og da nærmer vi oss den kanskje mest interessante siden ved språkpolitikken i Quebec. Det store flertallet av innvandrerne valgte nemlig lenge vekk fransk som sitt andrespråk til fordel for engelsk. Dels var dette et relativt enkelt og forståelig uttrykk for den amerikanske drømmen: en innvandrer fra Sicilia i 1910 kom ikke først og fremst til en franskspråklig provins i Canada, men til et amerikanske kontinent som bød på uanede muligheter for fattige europeere.

Men dette var ikke hele forklaringen. Det franske katolske skolesystemet har hatt sin del av ansvaret, lukket som det var overfor alt fremmed, mens engelske skoler var åpne for alle, uavhengig av religion og tradisjoner. Den samme åpenheten fikk det franske skolesystemet først med verdsliggjøringen av skole og utdanning tidlig i 60-årene, og siden den gang har det pågått en kamp om innvandrerne, en kamp som nå klart er vunnet av staten, ved at det store flertallet nå går på fransk skole og dermed trolig blir «franske».

Denne utviklingen har ikke vært mulig uten en begrensning av den individuelle valgfriheten som for enkelte kanskje kan virke streng (for eksempel bestemmelser om styring av reklamespråket). Den viktigste språkloven er lov nr. 101, vedtatt av nasjonalforsamlingen i 1977. Med den fikk fransk språk sin lovfestede status som offisielt språk i delstaten, mens engelsk blir å oppfatte som et språk en viss minoritet skal kunne benytte på grunn av historiske rettigheter. Men dermed er det også sagt at innvandrere ikke har noe valg. Som nyankomne forventes de å la sine barn integreres i flertallssamfunnet. Med mindre de kommer fra et område med engelsk som morsmål eller offisielt språk, skal derfor deres barn skrives inn på fransk skole. Og resultatet har ikke latt vente på seg: Mens 92 % av innvandrerbarna i 1970 valgte engelsk skole, var prosenten i 1980 ca. 60, i 1995 ca. 20 (altså omtrent jevnt med prosenten av engelsktalende i Quebec).

Det ligger et krigersk bilde i tittelen på Levines bok, og det er ikke tvil om at den franske «gjenerobringen» av Montreal er resultatet av en tøff kamp. Mot de fleste odds skulle en dynamisk storby på et kontinent med en knusende anglo-økonomisk dominans – en naboby til New York – omformes til sentrum i en franskspråklig provins som bare utgjorde 2 % av kontinentets befolkning. Og det var ikke bare de multinasjonale konsernenes og storkapitalens ønske om å fungere på engelsk som utgjorde hindringen. Fransk var også, på grunn av de omtalte historiske betingelser, i utgangspunktet å betrakte som et klart lavstatusspråk. Ja, forholdet til engelsk var langt opp i vårt århundre å betrakte som et tospråksforhold: fransk ble særlig brukt i sosialt sett «lave» kommunikasjonssituasjoner (og særlig i privatsfæren), mens en skiftet til engelsk i «høye» kommunikasjonssituasjoner (og særlig i den offentlige sfære).

Det avgjørende for den språklige omformingen av Montreal har vært at det helt siden 1960, som en motvekt mot de frie språkøkonomiske kreftene, har vært politisk vilje til å fremme en bestemt språklig praksis som en del av nasjonsbyggingen. Språkpolitikken er blitt en viktig del av befolkningsflertallets streben mot en markering av egen identitet. Og vi skal som språkinteresserte besøkende være takknemlige for «redningsaksjonen». Fordi politikere og lovgivere har tatt et skikkelig tak med kapitalen, er Montreal i dag språklig sett en unik storby nettopp ved at den framstår som en fransk øy med vann fra det angelsaksiske hav skvulpende innover seg – og derfor som en uuttømmelig kilde til observasjoner av språksosiologisk og språkpolitisk art.

(De fleste tall og statistiske opplysninger i denne artikkelen er hentet fra den franske utgaven av Marc V. Levines bok: La reconquête de Montréal, Montréal VLB, 1997. Data for den opprinnelige utgaven: The Reconquest of Montreal, Philadelphia, Temple University Press, 1990.)

 

-- John Kristian Sanaker er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han arbeider særlig med frankofone emner (fransk kultur utenfor Frankrikes grenser.)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter