Leder: Jeg skjønner det ikke = jeg liker det ikke

Grunnlaget for å gi regler om språkbruk, og forandre regler, er håpet om at kommunikasjonen gjennom språket mellom medlemmene av vårt eget språksamfunn skal gå lettere og være mer forståelig hvis de følger reglene, enn hvis de ikke gjør det. Reglene er en største felles faktor (ofte feilaktig kalt "minste felles multiplum"). Det betyr at hver av oss må ofre noen av sine egne språkvaner på fellesskapets alter, men også at reglene må la oss beholde en valgfrihet til å uttrykke tanker og følelser i samsvar med vår personlighet.

Når vi gjør det, har vi et publikum fra én og oppover til hele det norske folk. Én ting er hva publikum forstår, noe annet er hva de liker og misliker. Dette blir ofte blandet sammen. "Det går ikke an så si det" kan bety "jeg skjønner det nok, men jeg liker det ikke". Da er det blitt spørsmål om stygt og pent, og det er en personlig sak. Hit hører Oslo eller Osjlo, bannan og banan. Språkrådet har åpnet for bokmålsformen å tørre i tillegg til å tore, og fagnemnda har nylig godkjent skøyt, brøyt, føyk osv. i bokmål i tillegg til skjøt, brøt, føk (det har ikke vært lagt fram for rådet ennå, så det er ikke noe endelig vedtak). Dette er former som mange har et stygt-pent-forhold til. Og det er helt greit å synes det en vil om stygt og pent språk, så lenge en ikke forveksler det med forståelighet eller vil opphøye det til allmenn regel.

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter