Villagris og krisekrem – ord vi brukte i okkupasjonstida

AV EINAR LUNDEBY

Det er et velkjent fenomen i språkenes historie at et overvunnet folk tar opp mer eller mindre av det herskende folkets språk. Hvis okkupasjonen varer lenge nok, kan det okkuperte folket gradvis gå helt over til herrefolkets språk, slik det i prinsippet skjedde med latinen i Spania og Frankrike.

Den tyske okkupasjonen av Norge varte ikke lenge nok til at den fikk slike drastiske følger for norsk språk. I de fem krigsåra trengte likevel enkelte tyske ord inn, noen i tysk form, andre i oversettelse. Krigssituasjonen førte også med seg at nye ord måtte skapes av hjemlig materiale for å dekke de nye forhold som fulgte med krigen. De fleste av de spesielle «krigsorda» er nå forsvunnet igjen. Denne artikkelen skal forsøke å friske opp en del av dem .

For eldre lesere vil de kanskje vekke minner – gode eller vonde – for de yngre kan de gi gløtt inn i en svært spesiell periode i vår historie.

Administrasjonsord

Nasjonal Samling, oftest forkortet til NS, var «det statsbærende parti». Medlemmene kalte hverandre partifeller eller kampfeller, andre kalte dem NS-folk eller nazister. Okkupantene ble oftest omtalt som tyskerne (i Nord-Norge tyskerten!), iblant som de grønne (på grunn av uniformen).

Både de tyske og de norske myndigheter hadde naturligvis bruk for nye ord til å dekke de nye forhold i landet. Arbeidstjeneste ble for eksempel innført istedenfor verneplikt, og det ordet kom dermed i bruk. Voksne menn ble mange ganger pålagt borgervakt, dvs. å gå vakt om natta ved tyske anlegg for å forebygge sabotasje. Grenseboerbevis måtte innbyggerne i en sone langs svenskegrensen skaffe seg, uten det var sonen forbudt område. Enhver reise med offentlig transportmiddel krevde reiseløyve; tyskerne kalte et slikt dokument Schein, og det ordet tok også nordmenn i bruk (med uttalen [sjein]). Det kunne også hete reisetillatelse, men -løyve ble det vanligste (også i byggeløyve); det var et utslag av den sterke fornorskingstendensen som hadde rådd i trettiåra og fortsatt inn i krigstida (jamfør matauk, landssvik, flyslepp og himavla). Til å føre kontroll med de knappe forsyningene av næringsmidler, klær osv. ble det opprettet en forsyningsnemnd i hver kommune; den delte ut rasjoneringskort.

Om det tyske politi ble brukt Gestapo (av Geheime Staatspolizei), ofte også om det uniformerte politi som ikke var så hemmelig! Gestapist var derimot mer spesielt brukt om det politi som foretok rassiaer, forhørte, torturerte og dømte folk. Torturist var visstnok et ukjent ord i Norge før krigen, men da fikk det en sørgelig aktualitet. Kommandanturet var det tyske hovedkvarteret i en by, og ble kalt så også av nordmennene. Et militært tysk ord som kom i vanlig bruk, var stukas, forkorting for Sturzkampfflugzeug (stupbombefly). Bauleitung [bauletton] (byggeledelse) lever ennå i dag i visse dialekter (særlig trøndske?), og er behandlet i Språknytt 2/98.

Ideologi-ord

Ett av målene for okkupasjonsmakta var å plante den nasjonalsosialistiske ideologi i det norske folk. Enkelte begreper fra denne ideologien hørtes stadig i propagandaen, f.eks. Gleichschaltung, som ble oversatt med ensretting, og betydde ens tenking hos alle, åndelig uniformering. Ordet Lebensraum forekom også i tysk form, men oftere i norsk: livsrom. Det refererte til Tysklands påståtte behov for større territorium. Videre hadde vi førerprinsippet, som gikk ut på at enhver samfunnsinstitusjon skulle ledes av en fører – ikke av noe demokratisk valgt organ. Hele Norge skulle også styres av en fører. Ved siden av seg skulle han ha et Riksting. Lederen for NS-kvinnene var en kvinne med den folkelige betegnelsen Riksrøya. Ordet herrefolk brukte en del tyskere om sin egen nasjon, iblant utvidet til å omfatte «de germanske folk» eller «den ariske rase». I propagandaen spilte ordet plutokrati (rikmannsstyre) en viktig rolle; det var nazistenes foraktelige uttrykk for de vestlige demokratier. Engelskmennene, franskmennene og svenskene ble også omtalt som jødelakeier o.l. I propagandaen la nazistene stor vekt på å framheve at de representerte noe nytt i menneskesyn og politikk, derfor snakket de stadig om nyordningen i Norge og Europa, om den nye tids politi (nazipolitiet) og om den nye tids ånd som ungdommen skulle oppdras i.

Nazi-ord

Ganske tidlig etter 9. april l940 ble egennavnet Quisling til fellesnavnet en quisling (visstnok brukt slik første gang av Times l5. april l940) til å betegne Quislings tilhengere. Karikaturtegneren Blix' udødelige karikatur i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning spredte bruken av ordet langt utenfor landets grenser. Den viser Quisling på vei opp en trapp der Hitler står på toppen. Hitler spør: «Hvem er De?» Quisling svarer: «Quisling.» Hitler spør igjen: «Javel, men navnet?» Ordet quisling i betydningen 'landssviker' er nå kjent over hele verden.

NS-myndighetene forsøkte å gjenopplive noe av den norrøne kulturen, bl.a. med den gamle hilsen Heil og sæl! og ved å opprette en uniformert kamporganisasjon med navnet hird. Medlemmene het da hirdmann, hirdgutt eller hirdjente, men ble ofte kalt bare hird. Det gikk glade rykter om en viss skuffelse blant NS-folket da det ble kjent at ordet hird var lånt fra angelsaksisk til norsk i norrøn tid, og altså egentlig hørte hjemme hos fienden, britene! Frontkjemper ble ordet for en nordmann som gikk i tysk militær tjeneste; nazistene kalte dem også legionærer (etter Den norske Legion). Sine fiender russerne omtalte de ofte som bolsjevikene, og de skremte i propagandaen med at Norge kunne bli bolsjevisert hvis russerne vant.

Jøssing-ord

Som motsvarighet til ordet quisling tok nazistene i bruk ordet jøssing; det skulle tjene som økenavn på engelskvennlige nordmenn. Det ble brukt i sammensetninger som jøssinghvalper, adjektivet jøssingsk forekom også. Ordet utgår fra navnet Jøssingfjorden i Vest-Agder, der britiske marinestyrker l6.2.1940 befridde 300 engelske fanger fra et tysk skip. Men ordet ble tatt opp av Hjemmefronten og brukt som hedersnavn på en pålitelig norsk patriot. (Ordet jøssing er visstnok brukt første gang av det svenske nazi-organet Sverige fritt 31.1.1941.)

Den delen av Hjemmefronten som var militært organisert, ble kalt Milorg. Grupper av den oppholdt seg tidvis eller varig i skog og villmark for militær trening, de ble kalt gutta på skauen (alltid i denne formen, aldri guttene på skogen!). De fikk forsyninger av mat og våpen fra England, brakt i containere ved (fly)slepp. De som stilte seg på den andre siden, og forrådte motstandsfolk overfor fienden, var angivere. De kunne bli så farlige for Hjemmefronten at de ble likvidert.

Mange motstandsfolk som kom i en prekær situasjon og fryktet arrestasjon, flyktet til Sverige. Det var mulig gjennom de store skogene i Østfold og nordover, men det trengtes veivisere, grenseloser. Enkelte av flyktningene kom tilbake som kurerer, de brakte beskjeder fra motstandsledelsen i Stockholm eller London til Hjemmefronten. Slik kom det ofte paroler, dvs. ordrer eller henstillinger til sivilbefolkningen om hvordan de skulle forholde seg i bestemte situasjoner. I Norge ble parolene spredt gjennom den illegale pressen. Illegal ble et mye brukt ord – det var så mye som var illegalt!

En vesentlig del av Hjemmefrontens kamp ble ført i form av sabotasje, dvs. aksjoner for å ødelegge slikt som fienden hadde nytte av: jernbanelinjer, bruer, lager osv. En kunne også sabotere ved å arbeide langsomt med produkter som tyskerne skulle ha. Til sabotasje ved sprengning hadde en limpets, sprengladninger som ble festet magnetisk til metallgjenstander.

De alliertes krig gav seg her i landet utslag i raids, dvs. kortvarige landgangsoperasjoner med det formål å ødelegge fiendtlige installasjoner av forskjellig art. Nazistene kalte dem strandhogg. Etter slike raids gikk tyskerne gjerne til represalier: gjengjeldelse i form av strenge straffer mot dem som hadde hjulpet de engelske soldatene.

Ikke så helt få nordmenn valgte å innta et slags nøytralt mellomstandpunkt i striden. De sluttet seg ikke til motstanden, men var heller ikke direkte engasjert på tyskernes side. De var stripete, ble det sagt, og de ble ansett som upålitelige. Det var ulike grader av tyskvennlighet; der den var utpreget, het det at vedkommende var brun, vel etter de brune uniformene i tyske nazi-organisasjoner. Blant de stripete fantes brakkebaronene, det var bedriftseiere som bygde brakker for tyskerne og tjente seg rike på det.

Hverdagsord

I hverdagslivet dukket det opp atskillige nye ord til å dekke krigens nye virkelighet. Det var konstant knapphet på mat, og for å skjøte på rasjonene drev svært mange med matauk. Det kunne arte seg som dyrking av en parsell, dvs. en ørliten jordlapp som en fikk leid til å dyrke poteter og grønnsaker på. Eller en la i vei med villagris, en gris som folk i villastrøk skaffet seg, og kanskje holdt i kjelleren. Den ble foret med matavfall og hva en ellers kunne skrape sammen. På samme måte forekom villahøner, men sjeldnere.

Mangelen på råstoffer førte til mye bruk av surrogater. Ville en ha krem, fantes det ikke fløte, en måtte ty til krisekrem; den bestod av skummet mjølk, potetmjøl og rå, revne poteter, dette ble pisket til det lignet krem. Krise- ble ellers brukt som forledd i flere ord, for eksempel krisekake. Til middag måtte en iblant nøye seg med kålrabibiff (i noen deler av landet fantes denne retten før). Kaffeerstatning ble et vanlig ord, for ekte kaffe fantes ikke; ertekaffe måtte godtas isteden. For røykere var knappheten på tobakk et stort problem; til dels hjalp de seg med himavla, et produkt som visstnok smakte avskyelig. Det nye brødet ble et begrep fordi det i en periode ble markedsført en brødtype, bakt av dårlig mjøl, som skapte mye rumling i magen. Visse drikkevarer var tilgjengelige på «polet», f.eks. nakkeskudd, som var en dram av tidens akevitt. Grønn genser var en annen alkoholholdig drikk: en blanding av sprit, sukkerlake og grønn likøressens. Var den særskilt sterk, het den grønn genser med høy hals. Ole Lukkøye ble navnet på metanol (tresprit), som noen forsøkte seg på istedenfor brennevin; den blinder.

Ulovlig handel med rasjonerte varer foregikk i temmelig stort omfang; dette ble kalt svartebørs, og det å selge varer ulovlig het å børse. Unødvendig samkvem med tyskere ble ille sett, og de såkalte tyskertøser ble frosset ut. Men deres forhold til tyskere førte til ca. 10 000 tyskerunger, som uforskyldt har fått lide for sine foreldres handlinger. Et godt tilskudd til ernæringen for barn og ungdom ble etter hvert svenskesuppa, som ble utdelt på skolene. Den var enten en kjøttsuppe eller en mjølkevelling, en meget velkommen gave fra Sverige.

Blant hverdagslivets problemer var mangelen på vaskemidler. En fikk kjøpt en såkalt B-såpe, en meget simpel, grov såpe. Bilkjøringen var et stort problem, for bensin var ikke å oppdrive for nordmenn, de måtte drive bilen med knott, små treklosser som ble brent i en generator. Blending var viktig og ble nøye kontrollert, blendingsgardinene måtte ikke slippe en lysstripe igjennom.

Gatene var belgmørke, og dermed ble det bruk for nattloser: menn som mot betaling «loset» damer trygt hjem fra selskaper o.l.

Fangeleirord

I hver fangeleir utviklet det seg egne ord for den nære virkelighet, men verbet orge var visstnok allment i leirene; det betydde 'stjele, rappe' og er utviklet fra organisere. Ordet trengte også ut i samfunnet. Kalfaktor tok de norske fangene opp fra tyskerne, det ble betegnelsen på en fange som hjalp til med matutdelingen. Gjeng fikk (iallfall i lærernes fangeleir i Kirkenes) en spesiell bruk, nemlig om 'arbeidslag'. På Grini var blomstersuppe navnet på en svært tynn suppe med litt grønnsaker i. Stormsuppe bestod av vann med litt poteter, kålrabi og iblant litt kjøtt (den hadde navn etter Stormfyrsten, kommandanten på Grini). Internt i leirene ble visse fanger av ulike grunner straffet ekstra med å bli anbrakt på haft (enecelle).

Ord fra krigens slutt

Først mot slutten av krigen dukket ordet gasskammer opp og kom i bruk, enda den virkelighet det dekket, var vanskelig å tro på. Ettersom det ble tydelig hvilken vei det bar, begynte mange av de stripete å ro, dvs. å forsøke å overbevise om at de hadde vært gode nordmenn hele tida. De som så med overbærenhet på slike mennesker, utgjorde silkefronten. Under rettsoppgjøret fra l945 og utover ble de som hadde sviktet under kampåra, dømt for landssvik og sjøl kalt for landssvikere (ikke landsforrædere). Om de virkelige «jøssingene» ble det vanlig å si at de hadde vist nasjonal holdning; det var ikke sjelden at attester som ble avgitt til personer som sluttet i en tjeneste, fikk med en passus om vedkommendes nasjonale holdning.

Okkupasjonsåra er bare en parentes i norsk språkhistorie. Sporene etter språklig tysk innflytelse er nå så å si helt borte, og etter 1945 har det nesten ikke foregått innlåning av ord fra tysk. Det norske folk vendte seg etter krigen vestover, og har hentet ord som det var behov for (til dels også ord som det kanskje ikke var behov for!), fra engelsk.

Viktigste litterære kilde:
Norsk Riksmålsordbok , tilleggsbind I–II, ved Harald Noreng. Oslo l995.

 

-- Einar Lundeby er professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter