Leder: Valgfrihet og lite brukte former

Første gangen begrepet sideform opptrer i norsk språknormering, er i 1901, da Arne Garborg og Rasmus Flos «midlandsnormal» ble underkjent som offisiell landsmålsrettskrivning, men godkjent som sideform, «etla til bruk i folkeskulen i bygder eller byar som maatte ynskja det». Etter riksmålsrevisjonen i 1907 gav en selvoppnevnt komité av lærere og lærebokforfattere en tilråding som fikk stor oppslutning og i praksis fungerte som en læreboknormal.

I alle senere rettskrivningsreformer har dette prinsippet vært fulgt: Det fins valgfrie former; en del av disse er hovedformer og kan brukes overalt; resten er sideformer og kan brukes av elever, men ellers med visse restriksjoner. Det kan nok virke som et noe merkelig system når vi først har bruk for stor valgfrihet, at vi samtidig innskrenker den ganske kraftig akkurat der den offisielle språkbruken er viktigst, i godkjenningspliktige lærebøker og i offentlig tjeneste. Men sideformsystemet har blant annet vært kalt en «venteliste»; der kunne former plasseres i påvente av at de enten ble tatt i bruk og kunne bli hovedformer ved en senere revisjon, eller ikke ble tatt i bruk og kunne fjernes.

At også mange hovedformer er valgfrie, kommer av at formene (oftest to) til dels regnes som om lag like utbredte. Men i mange tilfeller er de ikke det, og da er valgfriheten et utslag av den offisielle språkpolitikken.

I den inneværende oppnevningsperioden til Norsk språkråd har bokmålsseksjonen i fagnemnda foreslått å fjerne et stort antall lite brukte former fra bokmålsrettskrivningen. Det gjelder både sideformer og en hel del valgfrie hovedformer.

På Språkrådets årsmøte i februar var det flertall i bokmålsseksjonen for fagnemndas framlegg, som eventuelt blir gjeldende rettskrivning fra år 2000.

Blant de formene det gjelder, er det mange som er felles med nynorsk. En kan da spørre hvordan dette rimer med at Språkrådet ifølge lov er pålagt å «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Men en kan også spørre hvor lenge et tilbud skal bli stående når så få gjør bruk av det. Disse formene har tynget bokmålsordlistene i generasjoner. Utenfor ordlistene ser en dem sjelden. Hva en velger til privat bruk, legger ingen seg oppi, men i den offisielle rettskrivningen har de hatt sin sjanse lenge nok. Å late som de bidrar til tilnærming, er å tilsløre faktum.

Derimot er det en viktig tilnærming å sørge for at de importordene vi trenger, får samme form i bokmål og nynorsk så langt det lar seg gjøre innenfor strukturen i begge målformer.

 

Dag Gundersen

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter