Jemen eller Yemen – åssen skriver vi utenlandske geografiske navn?

AV VIGLEIK LEIRA

I mai 1932 godkjente det daværende Kirke- og Undervisningsdepartementet ei liste med «Navn på stater og en del viktigere landområder».

Gjeldende skrivemåter av statsnavn i 1997 finner vi i Språkrådets årsmelding for 1995. Der er der ei fullstendig liste over både vanlige navn som Danmark og Frankrike og offisielle navn som Kongeriket Danmark og Republikken Frankrike. Under arbeidet med lista fikk Språkrådet tilslutning fra Dansk Sprognævn og Svenska språknämnden for typen Republikken Frankrike i stedet for typen Den franske republikk. Mellom lista fra 1932 og den fra 1995 ligger fem nordiske lister med statsnavn og nasjonalitetsord, dvs. adjektiv og innbyggernavn. Et erklært mål med disse listene har vært å få til størst mulig nordisk samsvar. Den første lista i 1962 gav bl.a. den norske endringen Finnland > Finland.

I 1991 kom «Geografilista», som var et reint norsk tiltak. Denne lista er langt mer omfattende enn statsnavnlistene siden den også tar med navn på byer, elver, øyer, fjell, innsjøer osv.

Et gjengangerproblem ved fastsetting av skrivemåter (og uttalemåter) for utenlandske geografiske navn er konfliktforholdet mellom endonymi og eksonymi. Et endonym er den navneformen som blir brukt i vedkommende stat, et eksonym er en navneform som blir brukt i et annet land. Deutschland er altså et endonym, mens Allemagne, Germany og Tyskland er eksonymer som henholdsvis det franske, engelske og norske navnet på den samme staten.

Skal vi holde oss mest mulig til det som gjelder internt i andre stater, eller skal vi holde oss til det tradisjonelt norske? Dette spørsmålet er stadig aktuelt, og var også til stede i 1932. Men den gangen var ikke de to fremmedorda endonymi og eksonymi inne i bildet. I stedet snakka en om stedegne og norske former.

En sammenlikning mellom formene i 1932 og i dag kaster lys over hva slags endringer som har skjedd underveis. Vi kan regne med fem hovedtyper:

  1. Navneendringer på grunn av politiske hendinger og vedtak
  2. Nye stavemåter som følge av norske rettskrivingsendringer
  3. Endringer i norske transkripsjonsmåter
  4. Fornorskinger
  5. Avnorskinger

Type 1 står trolig for flertallet av endringer, i hvert fall når det gjelder statsnavn. Vi kan peke på eksempler med endringer i sjølve navna som Belgisk Kongo til Zaïre (og nå trolig tilbake til Kongo-navnet igjen), Ceylon til Sri Lanka, Dahomey til Benin, Danzig til Gdansk. Det er vanlig å avfinne seg med slike endringer uten videre. Men skiftet fra Burma til Myanmar viser at gammel tradisjon sammen med motvilje mot et nytt regime kan holde det nye navnet unna. I dag er det valgfritt Burma eller Myanmar i norsk. Burma brukes overlegent mest. Det offisielle navnet er imidlertid Unionen Myanmar.

Med pinyinsystemet har mange kinesiske stedsnavn fått nye skrivemåter, for eksempel Hebei mot før Hopei. Her kan en hevde at det ikke dreier seg om reelle navneendringer, bare om nye stavemåter. Det ser ut til at utgivere av oppslagsverk følger pinyinsystemet lojalt så langt de makter.

Type 2 er et biprodukt av norske rettskrivingsendringer. Da bokmål i 1938 endra øi til øy, blei naturligvis Marshalløiene til Marshalløyene, og likedan gikk det med andre øygrupper.

Lista i 1932 introduserte betegnelsen Det Britiske Samvelde, med tre store forbokstaver og uten t til slutt i ordet 'samvelde'. I 1962 var dette blitt til Det britiske samveldet med stor forbokstav bare i ordet 'Det', men med t i 'samveldet'. Overgangen fra tre store forbokstaver til bare én gjenspeiler den allmennspråklige endringen fra flere store forbokstaver til det nåværende systemet med stor forbokstav bare i det første ordet av institusjonsnavn som består av flere ord.

Betegnelsen er ikke aktuell nå lenger. Dersom den var det, ville den i bokmål ha blitt listeført med ordet 'samvelde' uten t. Med lista fra 1995 fikk vi nemlig et skille mellom bokmål og nynorsk i statsnavn av typen Den dominikanske republikk(en). På rådsmøtet i januar 1996 vedtok bokmålsseksjonen i Språkrådet å fjerne den etterhengte bestemte artikkelen i slike navn. Dermed blei der et skille mellom bokmål og nynorsk på dette punket.

Endringa i bokmål fra Færøyane som eneform via valgfritt Færøyane/ Færøyene til Færøyene som eneform (1985) har også gitt et skille mellom bokmål og nynorsk som ikke var der før.

Type 2 spiller liten eller ingen rolle i striden mellom endonymi og eksonymi.

Type 3 – transkripsjonsendringer – har vi eksempler på med det fellesnordiske systemet av 1970 for transkripsjon fra russisk og med de norske endringene av dette systemet i 1995. I 1970 falt z-en ut i gjengiing av navn med stemte s-lyder. I 1995 blei den gjeninnført i norsk (i svensk skjedde dette flere år tidligere). Dermed er f.eks. byen Kazan via et mellomspill som Kasan blitt til Kazan igjen.

Vedtaket fra 1995 vedrører ikke statsnavna Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. De står fortsatt uten z. Også skrivemåtene Novaja Semlja og Severnaja Semlja fra 1932 står ved lag (altså ikke Zemlja).

Transkripsjonsendringer kan virke eksonymiserende (som i 1970) eller endonymiserende (som i 1995).

Type 4 – fornorskinger – har vi noen få eksempler på i utviklinga fra 1932 til 1997: Cambodia er blitt til Kambodsja, China til Kina, Oceania til Oseania, Virgin Islands til Jomfruøyene.

Her kan vi også ta med endringa i 1995 fra Tchad til Tsjad. Tsjad blei sjølstendig stat i 1960 og har vært med på statsnavnlistene siden.

Type 5 – avnorskinger – er der flere eksempler på. De kan grupperes i noen typer:

sj > sh: Asjanti > Ashanti (del av Ghana)
dsj > j: Fidsji > Fiji, Hedsjas > Hedsjas el. Hijaz
tsj > ch: Balutsjistan > Baluchistan, Betsjuanaland > Bechuanaland > Botswana
inn med h: Afganistan > Afghanistan, Bukara > Bukhara, Butan > Bhutan, Nakitsjevan > Nakhitsjevan

Ikke alle avnorskinger er endonymiseringer. 1932-lista hadde Asorene, gjeldende form nå er Azorene, som går tilbake til 1962. Endringa fra s til z har gitt samsvar med dansk og svensk, engelsk, fransk og tysk, men ikke med portugisisk, der navnet er Ilhas dos Açores.

I noen navn har 1932-lista og 1995-lista samme form, men i perioden imellom har der vært endringer.

Mosambik het det i 1932 ved sida av Portugisisk Øst-Afrika. Fra 1991 er Mosambik eneform. Underveis har det vært valgfritt Moçambique eller Mosambik. Jemen het det i 1932, og Jemen heter det nå (fra 1995 av). I mellomtida har der vært to stater, Nord-Yemen og Sør-Yemen. Yemen har vært eneform, og deretter var det valgfritt Yemen eller Jemen i en periode.

Ny Guinea het det i 1932, Ny-Guinea heter det i dag. En periode var det valgfritt New Guinea eller Ny-Guinea.

De fleste endringene i statsnavna siden 1932 har gått i endonymiserende retning.

Dagens normeringsproblemer

Bak det gamle problemet uttrykt med de nye orda endonymi og eksonymi ligger der et mer grunnleggende og mer allment spørsmål – nemlig styringsretten til normering av et språk.

Først kan det være formålstjenlig med noen generelle betraktninger som setter fundamentale ting på plass.

Det norske språket bruker vi først og fremst i samkvem nordmenn imellom, i skriftlig og muntlig kommunikasjon. Når der settes inn normerende tiltak – av en eller annen instans – bør en ha dette interne samkvemmet for øye. Tiltaka bør ha som formål å gjøre samkvemmet enklere og mer effektivt. Dette utgangspunktet vil trolig de aller fleste nordmenn være enig i. Så kan vi være uenige om hvem som skal ha rett til å normere, og om foreslåtte eller vedtatte normeringer tjener en hensiktsmessig utvikling.

Dette er positive konstateringer. Vi trenger også noen negative. Styringsretten over det norske språket bør ikke ligge utafor Norge. Videre bør ikke normeringsarbeidet ha til hensikt å tilpasse språket til et annet hovedformål enn det interne samkvemmet nordmenn imellom. Dette kan eksemplifiseres og konkretiseres på denne måten: Stavemåten av ord i det norske språket bør ikke fastsettes ut fra omsynet til utlendinger som turister i Norge, heller ikke ut fra omsynet til nordmenn som turister i utlandet eller til nordmenn i forretningsmessig eller annen korrespondanse med utlandet.

Det er nødvendig å understreke dette fordi det eksterne omsynet var sterkt framme i den offentlige diskusjonen om rettskrivingsvedtaka på Språkrådets årsmøte i januar 1996. Et vanlig argument i debatten var spørsmålet om hvorfor en skulle lære to stavemåter av engelske ord. Et annet argument var påstanden om at de engelske orda blei ødelagt. Det samme eksterne omsynet gjør seg også gjeldende når det gjelder geografiske navn, og hevdes til dels med styrke av nordmenn.

Det er nødvendig å skjelne mellom hva som er norsk og hva som ikke er norsk. Byen Barcelona er en fysisk lokalitet i Spania, og den kan sies å være spansk eiendom. Det tilligger spanske myndigheter å bestemme over den eiendommen. Innafor det norske språket er navnet Barcelona en immateriell gjenstand. Styringsretten over denne norske gjenstanden – navnet Barcelona som en del av det norske språket – ligger hos norske myndigheter, ikke hos spanske, heller ikke hos FN.

Samtaler nordmenn imellom dreier seg ofte om forhold og hendinger i utlandet. Til det trengs der gjerne ord som har opphav i andre språk. Men det vil ikke si at en innafor det norske språksystemet ikke kan gjøre noe som helst med slike ord. Tvert imot, når et ord utafra blir tatt opp i et språk, får det mottakende språket råde- og styringsrett over det ordet som er tatt opp.

Vi har ikke ett navn Barcelona, vi har mange, et norsk, et dansk, et svensk, et engelsk, et tysk og flere.

At et begrep eller samme fysiske gjenstand har samme skriftlige navneform i mange språk, eksempelvis Barcelona, er opplagt en fordel i mange tilfeller. Det kan f.eks. si at en i samkvem med andrespråklige ikke behøver være i tvil om hva navnet viser til.

Men en felles skriftlig navneform basert på endonymiprinsippet kan også skape problemer. Bokstaven c er et problembarn i norsk. En forholdsvis stor del av den norske allmennheten kjenner til det romanske systemet med k-uttale foran a, o og u og annen uttale foran e og i. Når dette systemet overføres til slaviske språk som skrives med det latinske alfabetet, blir det galt. I slavisk har c-bokstaven aldri k-uttale. Litt forenkla kan en si at avhengig av diakritiske tegn skal c-en uttales som ts eller tsj. På dette feltet er det ikke bare allmennheten som gjør feil, men også språkfolk som sysler med vestlige språk.

I de første etterkrigsåra fulgte ikke avisene det endonymiprinsippet de ikke kjente til. For eksempel opptrådte den tsjekkoslovakiske politikeren Benesj slik og ikke som Beneš.

Endonymiprinsippet – samme skriftlige navneform i alle språk – lar seg ikke samkjøre med et prinsipp om å få til en uttale som samsvarer mest mulig med den nasjonale. Til det er forholdet mellom skrift og tale altfor ulikt i de forskjellige språka. En kan ikke få både i pose og sekk, både samme skriftform og tilnærma samme uttaleform.

Når egen styringsrett først er klarlagt og fastlagt, er det i neste omgang naturlig å ta omsyn til endonymiprinsippet i rimelig grad.

Prinsippet har vært på sterk frammarsj de siste 20–30 åra. Både store anerkjente leksikon og Språkrådets egen geografiliste viser dette. I de aller siste åra har der kommet en liten reaksjon. Vedtaka fra 1995 om formene Jemen og Tsjad er et eksempel på det. En streng oppfølging av endonymiprinsippet for geografiske navn går jo sterkt mot det fornorskingsprinsippet Språkrådet ofte følger når det gjelder skrivemåten av andre ord utafra.

Navneendringer som politiske omveltinger fører med seg, har vært et problem det siste tiåret. Skal en uten videre gi avkall på kjente tradisjonelle navneformer? Når skal en eventuelt gå over til nye navn?

Da Tsjekkoslovakia blei delt opp i to stater, var det greit at den østre staten skulle hete Slovakia. Derimot blei der en del diskusjon om navnet på den vestre staten. Resultatet blei Tsjekkia, som slutter seg til et mønster med mange andre statsnavn med utgang på -ia: Albania, Armenia, Bulgaria, Italia, Mongolia, Romania osv.

Formen Tsjekkia blei møtt med protester fra noen nordmenn som meinte at den ikke var akseptabel for tsjekkerne sjøl. Men den tsjekkiske ambassaden i Oslo sendte 26. februar 1993 ut en erklæring der den viste til liknende navneformer i engelsk, tysk, fransk, spansk, og italiensk.

Et problem som er blitt tatt opp for alvor i 1997, er transkripsjon fra nygresk. For tida er det stort sett sjarterselskapene som styrer folks inntrykk av hvordan stedsnavn i Hellas skal skrives. Det kunne i og for seg ha vært greit, dersom der hadde vært en fast og entydig praksis. Men det er der ikke. Det kan skifte fra katalog til katalog, fra side til side i samme katalog.

Språkrådet arbeider nå med saka. Et høringsnotat med framlegg er sendt ut til Dansk Sprognævn, Svenska språknämnden og en del fagpersoner.

 

-- Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter