Norsk mediespråk

AV THORE ROKSVOLD

Den viktigste språkutviklinga som etter mitt syn har skjedd i de 25 åra Språkrådet har eksistert, er at det nå er blitt gjengs å bruke dialekt i radio og fjernsyn. Den endringa har åpna det offentlige rommet for flere. Vi har en mer utvungen kommunikasjon der flere deltar på like fot, og der det er mulig å bli tatt på alvor sjøl om en ikke normaliserer språkbruken sin mot konservativt bokmål. Flere tør si noe, og mangfoldet beriker debatten. Dialekter blir ikke lenger latterliggjort i egenskap av dialekter – slik de ble før. Dette er ei stor demokratisk nyvinning.

Og vi må erkjenne at dialekter blir forstått – mer og mer jo mer de eksponeres.

«Duandet»

Ei karakteristisk endring som henger sammen med denne utviklinga, er at «du» har overtatt for «De». La gå at vi da har mista en mulighet for nyansering som vi hadde før. Men denne språklige nyanseringa tjente først og fremst til å skille samfunnsklasser og slik holdt den språkbruksgrupper som ikke hadde «De» i sitt naturlige vokabular, ute fra offentligheten. Tida etterpå har vist at det går an å vise andre tilbørlig respekt også med «du».

At «De» ble borte fra språket, gjorde omgangstonen og språket ledigere. Vi kan i den siste 25-årsperioden også registrere en generell oppmjukning av det offentlige språket i Norge. Stive, skriftspråkknitrende konstruksjoner som assosierer til byråkrati og autoritet, er ikke lenger noe stilideal. Stilen skal være klar, enkel og engasjerende. Slike egenskaper har talemålet på sitt beste, og talemålet er gjerne dialekt.

«'Duandet», som overgangen fra «Ni» til «du» kalles i Sverige, er hos den svenske språkforskeren Jan Svensson uttrykk for det han kaller informaliseringen av samhället (Svensson: 38–39). Vi omgås mer uformelt, og det avtegner seg i den språklige praksisen.

Sludring

Som alle pendelbevegelser kan også denne slå ut i en ytterlig, motsatt posisjon. Den uformelle omgangstonen brukes i etermedia også til å skape en spesiell nærhet og intimitet som jeg ikke er sikker på er noen språklig berikelse. Jeg tenker på programmer der en studiovert sludrer med innringere eller med lytterne/seerne, og der det gjennom avbrudd, korreksjoner, snøvl og sjargong – trekk som ser ut til å konnotere at en er «kul» og «gem» og iallfall ikke «kjip» eller «nerd» – forutsettes at et eventuelt meningsinnhold først og fremst skal avkodes ved at språk har redundans. Denne sludrestilens fremste formål ser ut til å være å holde kontakt, ikke å utveksle tanker. Det kan sjølsagt være uttrykk for et generelt samfunnsfenomen. Livet er ensomt og brutalt; la oss vise nærhet og ha det moro. Språklig er sludrestilen imidlertid uklar og slapp. Den er talemålet på sitt verste; den er ikke dialekt på sitt beste.

En pendel som går, tilbringer imidlertid det meste av tida mellom ytterpunktene.

Demokratisering

Endringene i etermediespråket har også paralleller i pressespråket. Journalistene bruker flere, og flere slags, kilder enn før. Det er ikke lenger slik at journalisten er så heldig å få en eller annen øvrighetsperson til aller nådigst å gi sitt samtykke til et intervju. Journalistene spør hvem de vil, om hva de vil, og svært ofte er kildene såkalte grasrotpersoner – eller «konsekvenseksperter», som det med journalisters (sjøl)ironisering over jålespråk også humoristisk kalles. Konsekvensekspertene bruker oftest dialekt, de taler klart, enkelt – og gjerne engasjerende.

Leserne er også av alle slag, og språket er i den siste 25-årsperioden tilpassa den situasjonen. Avisspråket er blitt enklere og mer ledig enn det var før. I tillegg er det blitt mer variert. Med nye temaer og skrivemåter tilpasser avisene seg med språklig variasjon til at leserne er ulike og mangefasetterte. Avisstilen var mer enhetlig dokumentspråkprega før.

Glitrende penner

I den siste 25-årsperioden har avisene utvikla både sin nyhets-, reportasje- og kommentarjournalistikk. I analyserende kommentarer, kåserende spalter og skildrende portretter presenterer de glitrende penner nye perspektiv på vår hverdag og vår verden – minst like bra som før.

For eksempel anskueliggjorde Aftenpostens Jan E. Hansen språklig meget treffende det privates tvetydige muligheter i PR-samfunnet da han den 23.10.1997 skrev: Det er bare to absolutte måter en kjendis kan beholde sin enigmatiske markedsverdi på i massekommunikasjonens tidsalder: enten ved å være synlig gjennom ekstremt nærvær, eller å være det gjennom ekstremt fravær. Men kombinasjonen er også høyst anvendelig. Anne Holt eksponerer nå denne kombinasjonen på en måte som fenomenologisk sett gjør henne til en krysning av Greta Garbo og Kjell Bækkelund.

Følelsesretorikk

En konkurranse om leserne er også en konkurranse om kjøperne, og i den situasjonen har avisene styrt tendensen til informalisering mot følelsesretorikk. Nye sjangrer, temaer og virkemidler i den prosessen er følelsespirrende reportasje, kjendisreportasje, personvinkla sosialreportasje, mediestoff, popomtale, terningkast og dominerende oppslag.

Det følelsesretoriske språket i de sensasjonsdramatiserte reportasjene kan være ortografisk feilfritt. Likevel er språket galt. Det er semantisk galt. Kanskje misbruk av ords konnotasjoner i større grad kunne bli et arbeidsområde for Språkrådet?

Sjøl om følelsesretorisk språkbruk neppe preger pressa kvantitativt, assosieres den med ny språklig pressestil, fordi virkemidla er så kraftige og tydelige, og fordi leserne møter den i reportasjer som får førstesideoppslag i våre toneangivende løssalgsaviser. Andre aviser har vært forsiktigere med å ta den i bruk, sjøl om de i både format og sideutforming (layout) har kopiert VG og Dagbladet.

Engelsk norsk

Engelske ord fins i pressa, som andre steder, men er de så utbredt som en får inntrykk av? Andelen lånord fra gresk, latin, tysk, fransk og italiensk må sies å dominere både nordmenns hverdagsspråk og pressespråket i mye større grad enn engelsk gjør.

Engelsk i seg sjøl er en mindre trussel mot norsk allmennspråk enn noe av kulturen som engelsk sjargong er knytta til. Jeg tenker på det Jan Olav Fretland kaller «fjordajappens» engelsk: engelsk brukt som motespråk til å kamuflere streberens usikkerhet: engelsk fjas for å virke såkalt «kul» og «in» i et miljø. Informasjonsteknologi – og den såkalte «brunvarebransjen» har et engelskproblem. Dette viser seg i pressa gjennom annonsene, men redaksjonelt har ikke mediene generelt et engelskproblem – annet enn at engelskinfisert ungdomssjargong bidrar til å senke presisjonsnivået i enkelte etermedieprogram.

Kommunikasjonsbevissthet

I syttiåra tenkte en i avisene layout og tabloid, i åttiåra tenkte en tabloid og datateknologi. Jeg trur at omleggingene som utseendeforbedring og arbeidsrasjonalisering krevde, var så omfattende at språkpirk fikk forholdsvis liten oppmerksomhet. Imidlertid var en i disse tiåra så opptatt av kommunikasjon, av å nå fram til sine lesere og skaffe seg mange lesere, at en bevissthet om å skrive så enkelt og levende som mulig, fikk lov til å bli stimulert. Disse bestrebelsene henger naturlig sammen med bevisstheten om en leservennlig sideutforming og strevet etter å bli tabloid. Derfor er også språket i denne perioden på viktige punkter blitt bedre, etter mitt syn. Jeg tenker da ikke på følelsesretorikken, men på lesbarheten generelt.

Trass i Internett griper de teknologiske omveltningene nå ikke lenger like sterkt inn i redaksjonenes daglige liv, slik at en i sterkere grad har vendt blikket mot sjangrene og journalistikken. Det dreier seg om undersøkende journalistikk og underholdende featurejournalistikk. Denne sjangerbevisstheten fører til en språklig kreativitet, som jeg synes også preger pressa i nittiåra – hvis jeg kan driste meg til å dele pressehistoria slik inn i tiårsintervaller som jeg nå har gjort med de tre siste tiåra. Jeg ser altså en språklig kreativitet som er tydeligere nå enn den var i åttiåra. Jeg ser også en kommunikasjonsbevissthet som er tydeligere nå enn den var i syttiåra og tidligere.

Dataprogram

Ortografiske feil vil i stor grad komme til å forsvinne fra spaltene etter hvert som avisene tar korrekturlesingsprogrammer i bruk. Noen vil likevel et program ikke kunne hjelpe mennesket med å unngå. Eksempler kan være ordet «binde» mot ordet «binne» eller infinitivsmerket «å» mot konjunksjonen «og». Et korrekturlesingsprogram vil ikke reagere på feilskriving her. Det vil heller ikke reagere på meningsløshter som «Med alle skalker lukket» (jf Finn-Erik Vinjes bok). Men åpenbart rettskrivingsslurv vil korrekturlesingsprogram kunne hindre.

Vil så journalisten gi mindre akt på rettskriving når et dataprogram uansett retter opp de fleste manglene? Ifølge desksjef Håkon Glatved-Pral i Bergens Tidende er virkningen motsatt. Journalistene blir så lei av å se systematiske feil blinke på skjermen hver gang de bruker korrektulesingsprogrammet Tansa, som programmet i Bergens Tidende heter, at de lærer av feilene de gjør.

Jeg nevner her også at Institutt for journalistikk i Fredrikstad har utvikla et program de kaller IJLEX. I tillegg til å måle lesbarhetsindeks markerer dette programmet moteord, klisjeer og såkalt farlige ord, det vil blant annet si ord som kan være ærekrenkende, og som journalisten vil kunne domfelles for å bruke.

Presise valører

Pressespråket er mer variert, mer personlig, mer levende og mer tilgjengelig enn det var tidligere. I forhold til annen språkbruk er nok dessuten journalistspråket lite skjemma av feil. At pressespråket er så bra som det tross alt er, henger sammen med at journalister er både ei språkinteressert og ei språkkompetent yrkesgruppe.

Men markedskonkurransen får journalistene til å framstå som dummere enn de er, når løssalgsavisa i en anstrengt følelsesretorikk framstiller banaliteter som verdensbegivenheter. Og det skjer – sjøl om det ikke skjer i alle aviser og heller ikke hele tida. Markskrikersk misbruk av virkemidler ødelegger språket, som Språkrådet vil verne.

Kilder

  • Fretland, Jan-Olav – foredrag på språkseminar i Oslo rådhus, september 1996
  • Glatved-Pral, Håkon – samtale med TR 5.6.1997
  • Hansen, Jan E.: «Det private og Anne Holt», i Aftenposten 23.10.1997
  • Roksvold, Thore (red.): Avissjangrer over tid, IJ-forlaget, Fredrikstad 1997
  • Svensson, Jan: Språk och offentlighet, Lund 1993
  • Vinje, Finn-Erik: Med alle skalker lukket, IJ-forlaget, Fredrikstad 1995

 

-- Thore Roksvold er førsteamanuensis ved journalistutdanninga på Høgskolen i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter