Hvilken språkopplæring fikk Henrik Wergeland

Henrik Wergeland var en av de store språklige virtuoser i vårt land. Like fram til dagen i dag har han stått som vår største lyriker. Til tross for at han ofte skrev et vanskelig og innviklet språk. Til tross for at han skrev rent dansk.

Kongeørn, med Lænke spændt
om sit Been og Vingen brudt,
som i over tyve Aar,
siden den blev halvdød skudt,
har for simpel Gaardhund tjent
paa en ensom Bondegaard,
  lider dog
ei den arme Digters Vaande,
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
  med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande.

Han var misnøyd med sitt eget skriftspråk, det var «gammelt og udmagret». Det trengte til fornyelse, fornorsking. Den kom ikke før lenge etter hans død. Og dog fikk han skrevet ting av uvisnelig skjønnhet, ting som vil bli stående så lenge norsk språk har liv i seg.

Nu skal jeg blive – o saa arm
saa arm som ribbet Straa:
mit Huus og Grund,
min Hest og Hund
skal selges nu i denne Stund.

Han lærte tidlig av sin far, presten, læreren og forfatteren Nicolai, å skrive og lese. Faren hadde forventninger om at sønnen skulle bli noe stort, og noterte med tilfredshet at Henrik bare var l6 måneder gammel da han søkte til bøkenes verden: da krøp han inn i farens velfylte bibliotek, fingret med bøkene – «og leste virkelig!»

Da Henrik ni år gammel reiste inn til hovedstaden fra Kristiansand, drog han med seg hele kofferter med egne manuskripter. Han skulle bli dikter!

Vi vet lite om den språkopplæring han fikk før han begynte på Katedralskolen i l8l9. Her fikk han skolens rektor, den gamle hederspasja Jacob Rosted, som lærer i «Modersmaal» – etter l820 også kalt «Norsk». Han gjorde det godt i faget, både når det gjaldt grammatikk og rettskrivning. Rektor roste ofte Wergelands stiler. Men var ikke blind for elevens svakheter. En gang fikk elevene i oppgave å skrive stil om hvorledes de hadde tilbragt sommerferien. Wergeland besvarte den ved å beskrive en reise til Ringerike. Rosted stod og drog i sin vest og sa: «Sandt for Herren godt.» Dette gjaldt første halvdel av oppgaven, men rektor hadde ikke sett igjennom stilebøkene, han leste stilene rett opp og rettet dem på kateteret. Da han kom til annen del av oppgaven, ble tonen en annen. Her beskrev Wergeland tilbakereisen, som gikk via en seter der han forspiste seg på erter. Og fikk grufullt rennende mage. Dette beskrev han «så gyselig», som et vitne sa, at rektor måtte oppgi å lese videre.

Wergelands norsklærer mente at formålet med morsmålsopplæringen «var at befordre Aandsforædling og den gode Smag», lære elevene å uttrykke seg «smukt, ædelt og godt» – det vil si: å fremelske så mange skribenter og diktere som mulig. Midlene til dette skulle være lesing av velskrevne og smakfulle åndsverk, rørende skildringer av edle følelser samt å skrive vers. Flere av Rosteds elever utga diktsamlinger før de ble studenter. Men morsmålsundervisningen hadde også verdi på annen måte, mente Rosted: som all språkundervisning hadde den en rent formativ innvirkning på elevene. «Det er ved Sproget at Mennesket saa at sige bliver Menneske,» skrev han. «Hvad Fornuften er indvortes, det er Sproget udvortes ...»

Men først og fremst var Rosted latiner. Han holdt på at morsmålet stadig måtte søke fornyelse i gresk og latin, i «Fostermødrene» for alle nyere språk. Han lærte derfor sine elever å skrive dansk som var det latin eller gresk. Troper og figurer fra disse språks grammatikk gikk igjen i den dansk han lærte dem å skrive. I dem lå nemlig gjemt estetiske verdier som var av største betydning også når det gjaldt morsmålets estetikk. Rosted gjorde Wergeland til latiner, til en ung dikter som tidlig lærte å uttrykke seg både skriftlig og muntlig på latin. Han ble en forfatter som alltid regnet de klassiske språk som «al sand Dannelses ædle og urokkelige Marmorgrundvold».

Betydning for ham fikk også den usedvanlig dyktige, men noe uregelmessige Ole Kynsberg og hans egen fetter Johan Aubert, som også i en tid underviste ved Katedralskolen.

Av betydning for Wergelands språk ble utvilsomt også religionslæreren Christian Döderlein. Elevene kalte ham bare «Bogens Ord». Han krevde nemlig at læreboken og Skriftens ord ble nøyaktig gjengitt i timene. Dersom elevene kom med egne ord og uttrykk, ble Döderlein bøs: «Bogens Ord, Dreng!» sa han da. «Du gjør det ikke bedre!»

Sin historielærer og hans fortellermåte satte Wergeland stor pris på. Han het A.P. Lassen og har nok sin del i Wergelands senere interesse for historien som videnskap. Faglig og språklig har undervisningen åpenbart fengslet ham.

Hva med de levende fremmedspråkene og opplæringen i dem? Her forekom det en viss undervisning på Katedralskolen – noen få timer i uken, mot latinens l3 timer. Man fikk bare én lærer i fagene. Én og samme mann underviste i tysk, fransk og engelsk. Undervisningen ble også deretter.

Men Wergeland lærte en god del muntlig fransk i sitt hjem. Faren elsket dette språket og forfattet både småvers og grammatiske bøker på fransk. Han talte også fransk med sine barn i prestegården på Eidsvoll, og ikke minst med Henrik. Denne underholdt seg også på fransk med en huslærer som hadde oppholdt seg i årevis i Paris, og med en franskfødt nabo, Guillaume Sissener. Det het seg at Sissener titt og ofte lo godt av Henriks noe eiendommelige uttale.

Men Wergeland greide godt å samtale med kong Karl Johan på fransk når han ble mottatt i audiens. Og han gjorde seg også forstått av franskmennene under sin reise i Frankrike i l832. I Palais Royal-haven holdt han en tale for de franske offiserene der som etter hans egen mening var «baade flydende og tordnende, ja den forekom mig at være saa god fransk at jeg alene kunne tilskrive det en inspirasjon».

Også engelsk hadde han lært å lese i barndomshjemmet – faren var vel kjent også med engelsk litteratur, og mormoren, født Chrystie, stammet fra en skotsk familie. Men meget kan det ikke ha vært. Under sitt Englandsopphold skrev han til vennen Ludvig Daa at han rett som det var ble loppet for penger fordi han hadde så merkelig en uttale. Han betjente seg, skrev han, av et lingua franca som lød slik: «I be hier, und un world etranger me circondat.» (Jeg er her, og en fremmed verden omgir meg.) Han kunne nok lese og skrive engelsk, blant annet oversatte han jo mange dikt av Robert Burns – men med talen var det verre. «Han talte som en bok, ja til og med som en latterlig bok,» skrev vennen Robert Latham, som besøkte Kristiania sommeren l833, og som reiste med ham med hest og vogn opp til Eidsvoll. «Hadde brostenene blitt like radbrukket som hans engelsk og mitt norsk ble det, ville veien blitt makadamisert i sin helhet.» Latham ble værende på prestegården i lang tid og skrev senere en bok om sitt Norgesopphold.

Henrik Wergeland hadde det ellers med å invitere utlendinger opp til gården. Hit kom franskmannen M. Angelot, engelskmannen Philip Pope, tyskerne Gustav Komst og Georg Fein og flere andre. Så talt på utenlandske språk, det ble det. Men ikke skrevet noe særlig for Henriks vedkommende. Han måtte i sitt forfatterskap nøye seg med dansk –

med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer enn dets Læbers Aande.

Det var han hele livet misnøyd med. Som norsk dikter følte han seg ikke på bølgelengde med den 1700-talls-dansken som preget alle språklige frembringelser i Norge på denne tid. I sin store avhandling «Om norsk Sprogreformation» (skrevet i 1832, utgitt i l835) slo han sterkt til lyd for at man tok opp flere særnorske ord i «modersmålet», flest mulige norske ord. «Ord der hører hjemme i Landets Natur.» Slike ord trengs i høy grad, for å forfriske og vanne «det gamle, udmarvede Skriftsprog».

Det folkelige talemål – almuemålet – måtte komme det gjengse danske skriftspråk til unnsetning med sin rikdom. Særlig måtte dikterne ha lov til å bryte de trange skranker som dansken satte opp. De måtte få anledning til å nærme seg det språk som folket talte, og skrive for eksempel foss i stedet for vandfald – «thi deri synes han bedre baade at see og høre Skummet, Spruten og det Iilsomme». Wergeland selv gjorde dette bare i liten utstrekning – han var og ble bundet til det skriftspråk han hadde lært i sin barndom og ungdom. Men han viste jo veien.

 

-- Yngvar Ustvedt er dr.philos. og programredaktør i NRK.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter