Engelske lånord i bølger og drypp

AV ANNE-LISE GRAEDLER

I flere år har vi hatt en bred debatt om den rollen engelsk spiller for utviklingen av det norske språket. Både mediene og debattantene skaper av og til det inntrykket at norsk er et truet språk, et språk som står i fare for å bli ødelagt eller i verste fall fortrengt av engelsk. Metaforbruken i debatten illustrerer dette godt; vi finner ofte krigsmetaforer: «en invasjon av engelske ord», eller bilder som gir inntrykk av at engelsk forringer eller ødelegger kvaliteten på det norske språket, jf. Norsk språkråds kampanje for språklig miljøvern. Vi får også inntrykk av at det er svært mange engelske ord som kommer, og at de kommer hurtig og ukontrollert, omtrent som vann i rask og voldsom bevegelse: en bølge eller strøm av engelske ord skyller inn over oss, vi må demme opp for engelsken for ikke å bli helt oversvømt. Vi aner tanken om engelsk som en sterk og potensielt farlig kraft, på linje med naturkreftene, og at vi må mobilisere all vår styrke for å begrense skadene.

Selv om de fleste språkforskere synes å være enige om at det norske språket ikke står i noen umiddelbar fare for å dø ut, og forestillingen om at norsk er et spesielt «rent» språk, uten mange fremmede ord fra før, er lett å tilbakevise, kan det være interessant å prøve å finne ut hvorfor mange nordmenn ser ut til å oppfatte situasjonen som så truende.

Hvor mange ord er «en bølge av engelske ord»?

Det er for så vidt riktig at det kommer mange ord, selv om de engelske lånene utgjør en relativt beskjeden del av det samlede norske ordforrådet (1). Andelen engelske eller engelskinspirerte ord (noe som inkluderer en del norske ord, f.eks. oversettingslånet frynsegode) i standardordbøker som Bokmålsordboka ligger på under 4 %, og i vanlige fremmedordbøker utgjør de engelske lånene under 10 %; resten er lån fra andre språk. Atskillig mer dramatisk blir det om vi ser på bare nyere innlåning: I forordet til Nyord i norsk 1945–1975 antas det at så mye som 80-90 % av alle nye ord med fremmed opphav etter krigen kommer fra eller er inspirert av engelsk.

Men like interessant som å beregne prosenter i ordbøker er det kanskje å se på hvor mange engelske ord vi finner i løpende tekst. I de få tellingene som er gjort for norsk, varierer andelen, avhengig av hva slags tekst man undersøker, fra 2 ord pr. 1000 (i kriminalromaner og kriminalnoveller; se Eriksen 1992) til nærmere 20 ord pr. 1000 (i stoff om pop og rock, og motestoff; se Devenish 1990 og Valberg 1990). I tekster som ikke er fagstoff, er det altså ting som tyder på at innslaget av engelsk må måles i promille. Hvordan kan det ha seg at så mange likevel føler at engelsken er i ferd med å overta?

Engelske lånord er innholdsord

Jeg tror vi kan finne noe av svaret i en forståelse av hva slags ord det er som kommer inn. Om vi først tar for oss ordklassene, ser vi at lånordene nesten utelukkende er ord fra de åpne klassene: substantiv (ca. 83 %), adjektiv (ca. 8 %) og verb (ca. 6 %). Vi finner av og til adverb, og andre leksikalske elementer som er løsere knyttet til setningsstrukturen, f.eks. utropsord som wow! og gosj!, hilsningsord som yo!, eller lengre, faste uttrykk som you name it, big deal o.l., men disse er nokså sjeldne. Blant de ordene som forekommer aller hyppigst i norsk, de såkalte funksjonsordene (bestemmelsesord, artikler, pronomen, konjunksjoner, osv.), finner vi foreløpig ingen engelske ord. Det at engelske lånord alltid er såkalte innholdsord, gjør at vi lettere legger merke til dem enn til funksjonsordene, selv om frekvensen kan være lav – dette gjelder selvsagt også vanlige norske innholdsord. Det at de engelske ordene i tillegg ofte betegner helt nye og aktuelle ting, fenomener og begreper, gjør dem kanskje spesielt merkbare.

Mye engelsk på enkelte områder, lite på andre

Videre er det slik at det først og fremst er på nye fagområder og i ungdoms- og populærkulturen at det «kryr» av engelske ord. En stor del av lånordene forekommer i tekster som har med fritid og underholdning å gjøre: sport (ca. 15 %), (populær-)musikk (ca. 13 %), moter (ca. 8 %) og underholdning (ca. 6 %), og en del forekommer innen fagfelt som har med utviklingen av ny teknologi å gjøre, slik som oljeindustri, data og andre tekniske fag. Det er derimot uvanlig at vi låner ord for ting som tilhører den intime eller private sfære (et interessant unntak er ordet baby), og i den dagligdagse praten hjemme hos «vanlige folk» finner vi sannsynligvis mindre av engelske ord og uttrykk enn i ungdomsgjengen eller blant ansatte i en teknologibedrift. Det at tettheten av engelske ord kan være ganske stor i de sammenhenger der de først opptrer, gjør kanskje sitt til at engelskinnslaget kan virke overveldende i slike tekster.

Men det hører også med til bildet at en god del av de engelske ordene vi finner f.eks. i dagsavisene, er kortlivede; de dukker opp i forbindelse med et spesielt fenomen og blir borte når dette fenomenet forsvinner ut av nyhetsbildet. Likeså kan vi se at enkelte fagområder kan bruke en relativt stor andel engelske ord, men at det etter hvert skjer en gradvis fornorskning av vokabularet, enten etter påtrykk fra myndighetene, som i oljespråket, eller som et resultat av en intern utvikling i fagmiljøet, slik som i dataspråket, der vi kan oppleve at reklamebransjen opererer med engelske ord og uttrykk i mye større grad enn spesialister og ansatte i bransjen.

Engelske ord på godt synlige steder

Mens tettheten av engelske ord kan være viktig nok, er det også verdt å merke seg hvor i teksten vi finner engelsk språkgods. Selv om det ikke har vært spesielt undersøkt, virker det som om engelske ord ofte brukes for å tiltrekke oppmerksomhet. Ikke sjelden finner vi engelsk i overskrifter og slagord, dvs. elementer i teksten som er spesielt uthevet og har en framtredende plass; følgende eksempel er fra en avisnotis i Dagbladet:

READINGS
6 dager med dramalesning av nye amerikanske og norske skuespill.

– men fenomenet er spesielt vanlig i reklameannonser og reklamebrosjyrer. Bruk av engelsk på skilt rundt om i Norge er også godt kjent, bl.a. fra Språknytts spalter. Her er det vel prestisjen og snobbeverdien til engelsk som utnyttes. Men dette at ordene opptrer på steder der de er spesielt synlige, kan også bidra til at det kan virke som om det er flere av dem enn det i virkeligheten er; vi ser dem jo så godt.

Engelske ord har fremmed form

Jeg tror også det er av betydning at de engelske ordenes form og utseende virker spesielt fremmed i norske tekster, og at vi dermed lett legger merke til disse ordene, noe som, i likhet med ordenes plassering i teksten, kan gi inntrykk av at det er svært mange av dem. For det første har vi grafiske signaler som gjør at engelske ord skiller seg ut: lånord forekommer ganske ofte i anførselstegn, og de inneholder en rekke unorske bokstaver og bokstavkombinasjoner, som c, x, z, ch, oo osv., som er lette å få øye på, selv når man bare skumleser en tekst. For det andre har vi ved engelske lånord flere ting som bryter med mønsteret i norsk: den dårlige overensstemmelsen mellom skriftbilde og uttale er én ting, forekomsten av engelsk bøyning en annen: av substantiv i ubestemt form flertall har mer enn halvparten (58 %) den engelske bøyningsendelsen -s.

Følelsen av at vi ikke slipper unna engelsk

Som en følge av moderne teknologi er tilgjengeligheten av engelsk blitt svært stor. Den tradisjonelle engelskdebuten skjer ikke lenger gjennom engelskundervisningen i folkeskolen (se Møller 1996), og skolen er bare ett, og kanskje på langt nær det viktigste, stedet vi møter dette fremmedspråket i hverdagen. Tv, data, Internett, kino og populærmusikk, samt faglitteratur om alt fra rullebrettkjøring til lappeteknikk, er alle kanaler for engelsk språk. Vi slipper ikke unna engelsk, og enkelte ord og uttrykk, som en følge av en stadig og nokså ensidig kontakt med engelsk på spesielle fagområder, kan av og til være de eneste som faller oss inn, som ligger «lengst framme i bevisstheten», selv om det vitterlig fins et tilsvarende norsk ord som burde være like brukbart. I akademiske miljøer snakker man f.eks. ofte om en approach, formodentlig fordi man stort sett leser faglitteratur på engelsk, selv om en tilnærmingsmåte i og for seg skulle være like bra. Slik føler kanskje enkelte at vi mister kontrollen over vårt eget språk, og at norsken vår er i ferd med å bli «ødelagt» av engelsk.

Engelske lånords høye synlighetsfaktor

Jeg har prøvd å finne noen mulige forklaringer på det tilsynelatende misforholdet mellom, på den ene siden, oppfatningen av engelsk påvirkning som massiv og truende, og, på den andre siden, det faktum at frekvensen av engelske ord i norsk allmennspråk er nokså lav. Felles for flere av de forklaringene jeg har skissert, er det vi kan kalle de engelske lånordenes høye synlighetsfaktor: Fordi de skiller seg ut, legger vi spesielt godt merke til dem, og selv om antallet engelske ord i en tekst kanskje ikke er så høyt, virker det likevel som om teksten er «full av engelsk». Det er mange sider ved den engelske innflytelsen jeg ikke har vært inne på, og det fins eksempler på særlig faglitterære områder hvor engelsk virkelig ser ut til å ha overtatt, dvs. vi har fått det som kalles et domenetap (områdetap) til engelsk. Men at en skal være forsiktig med å spå, og særlig om framtiden, viser følgende sitat fra Dagbladet i 1960: «Hvis intet blir gjort, kommer alle nordmenn om 30 år til å lese engelske pocketbøker og intet annet».

Note:

1 Dersom ikke annet er opplyst, er resultater og eksempler tatt fra min avhandling om engelske lånord i norsk (Graedler 1995), der jeg studerte i overkant av 17 000 skriftlige belegg på ca. 3 760 forskjellige ord, i hovedsak fra norske aviser fra periodene 1960–63 og 1988–95. Merk at prosentsatsene viser til antallet belegg, og ikke til antall forskjellige ord.

Litteratur:

  • Devenish, I.A. 1990. English influence on Norwegian pop music language.
  • Eriksen, A.K. 1992. English loanwords in some recent Norwegian novels and short stories.
  • Møller, G. 1996. The acquisition of English among Norwegian children before formal English teaching.
  • Valberg, I. 1990. 'The Perfect Look': a study of the influence of English on Norwegian in the area of fashion and beauty.
  • Graedler, A.-L. 1995. Morphological, semantic and functional aspects of English lexical borrowings in Norwegian. Dr.art.-avhandling, Universitetet i Oslo.

 

-- Anne-Line Graedler er dr.art. og har blant annet vært ansatt som amanuensisvikar ved Institutt for britiske og amerikanske studier ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter