Norsk språkråd 1972–97: arbeidsoppgaver og tiltak

AV GEIR WIGGEN

Norsk språkråd er et eksternt organ under Kulturdepartementet, tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet. Nå har det vært i permanent arbeid i 25 år, og ei oppsummering av de viktigste arbeidsoppgavene og tiltaka i denne perioden kan være på sin plass.

Lov av 18. juni 1971 om Norsk språkråd pålegger Språkrådet mange ulike oppgaver:

– å verne om den kulturarven som norsk skriftspråk og talespråk representerer,
– fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, dets historie og egenart,
– fremme toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter,
– verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket,
– følge utviklinga av norsk skriftspråk og talespråk og på det grunnlaget
– fremme samarbeid i dyrkinga og normeringa av våre to målformer og
– støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene sammen,
– gi myndighetene råd i språkspørsmål, især når det gjelder språkbruken i skolen, i NRK og i statstjenesta,
– uttale seg om prinsipp for normering av skriftspråket og av stedsnavn,
– komme med forslag om lovgiving i språkspørsmål,
– gi råd og rettleiing til allmennheta,
– fremme og delta i nordisk samarbeid om språkdyrking,
– sørge for at resultata av rådets arbeid blir gjort kjent.

Det er ikke lite. Det er faktisk mer enn Språkrådet greier å leve fullgodt opp til med de ressursene det har. I løpet av sine første tjuefem år har det rett nok gjort noe på alle punkt, men noen saksområder er opplagt blitt vektlagt mer enn andre, og det har skjedd ei utvikling fra 1972 til i dag i så måte.

Gjennom 1970-åra var det rettskrivingsspørsmål, framfor alt i bokmålet, som stod i fokus for rådsmøtene. Det måtte bli slik, for det var riksmålsbevegelsens «utenomparlamentariske» opposisjon og sivile ulydighetskampanje mot bokmålsnormalen på 1950-tallet som førte til at Språkrådet blei oppretta til erstatning for Norsk språknemnd (1952–72). Noe må sies her om disse rettskrivingsspørsmala, som i og for seg kunne fortjene ei større utgreiing. Jeg skal ellers legge mest vekt på andre saker.

Umiddelbart etter at Språkrådet trådte i virksomhet sommeren 1972, gjorde det det såkalte «liberaliseringsvedtaket». Det innebar at elever som ønska det, kunne bruke sentrale rettskrivingsstridige riksmålsformer i sine skolearbeid uten å få feil for dem. Det var ei midlertidig forordning i påvente av en mer allmenn reform av bokmålsnormalen i samme retning. Et særutvalg for bokmål blei nedsatt for å utarbeide framlegg til en slik bokmålsreform, og dets arbeid stod det mye strid om på rådsmøtene. Likevel kunne rådet ta framlegg til endringer i bokmålsnormalen opp til vedtak i 1979, der et varierende flertall i bokmålsseksjonen – etter avstemninger ord(-gruppe) for ord(gruppe) – imøtekom de aller fleste riksmålskrava. De aktuelle riksmålsformene kom ikke bare inn i den offisielle rettskrivinga. I betydelig grad blei de tilmed hovedformer i læreboknormalen. Dermed kom læreboknormalen for bokmål til å bli radikalt utvida, slik at avstanden mellom læreboknormal og rettskrivingsnormal blei mye mindre enn før. Det var slett ikke tanken med reformarbeidet, og det er derfor departementet og Stortinget i si tilslutning til reformforslaget fra Språkrådet (1981) tilrådde ei innsnevring av formvariasjonen i læreboknormalen ved seinere rettskrivingsjusteringer, og det er det Språkrådets fagnemnd forbereder i inneværende periode med tanke på vedtak i rådet i begynnelsen av år 2000, ikke minst med tildriv fra nynorskseksjonen av rådets fagnemnd.

Etter vedtaka om bokmålsnormalen i 1979 og 1981 måtte Språkrådet foreta ei rekke mindre justeringer av bokmålsnormalen for å få enkeltheter i rettskrivingsnormalen tilpassa de vedtaka som var gjort. Denne «etterraksteren» i bokmålsnormalen holdt fram helt til årsmøtet i 1988. Da vedtok rådet å la rettskrivingsspørsmål hvile. Fagnemnda skulle fortsatt behandle rettskrivingssaker løpende, men rådet skulle få dem til avgjørelse sjeldnere. I stedet for de årlige justeringene det hadde foretatt av skriftnormalene til da, skulle eventuelle nyheter i rettskrivingsnormalene frametter tas opp til vurdering og eventuelt vedtak bare en gang i hver rådsperiode, dvs. hvert fjerde år. For tradisjonelle rettskrivingsspørsmål har det vist seg å være tilstrekkelig. For ei effektiv behandling av den økende strømmen av fremmedord, især fra engelsk, har rådet derimot kjent det som en hemsko. I løpet av fire år kan uheldige og unødvendige fremmedord etablere seg i fagspesifikk og allmenn språkbruk, og rådet har derfor ønska seg ei ordning som kunne gjøre det snarere og lettere å møte de fremmede nyorda med norske ord og ordformer.

Vedtaket om ny bokmålsnormal innebar et brudd med den langsiktige tilnærmingspolitikken gjennom hele dette hundreåret. Det har hatt som følge at også nynorskseksjonen i rådet har kjent seg fri til å justere sin normal etter 1981, og det har hatt en del rettskrivingsspørsmål til behandling som innebærer ei oppgradering av eldre og mer konservative former (pronomenforma me, ubestemte hunkjønnssubstantiv på -a (ei visa), preteritumsformer av verb på -de istedenfor -te o.a.), men også nye former som dels forenkler det grammatiske systemet (f.eks. i samsvarsbøying av partisippformer i predikativ stilling), dels innebærer nye samformer med bokmål (f.eks. landsnavnet mulig vsa. mogleg). Alt i alt har det de siste 16 åra skjedd ei polarisering av forholdet mellom våre to skriftformer på rettskrivingsområdet, ei utvikling som faktisk er i strid med § 1.b i lova om Norsk språkråd.

Så mye om rettskrivingssaker. Da rådet kunne legge bokmålsreformen bak seg, kunne det ta opp til drøfting og vedtak flere andre saker av prinsipiell karakter. De fire første åra av 1980-tallet var spørsmålet om uttalemarkering, især trykkmarkering, av ord i godkjenningspliktige ordlister og ordbøker et hett tema. I alminnelig norsk uttale gjelder det allment germanske førstestavingstrykket mer generelt i de østlandske og trøndske målområda enn ellers i landet, også i lånord fra språk som ikke har et slik trykkprinsipp (romanske språk, gresk, arabisk o.a.), og det kom opp forslag om at ordlister og ordbøker til skolebruk ikke burde ha uttaleangivelser som fikk elever og lærere til å tru at førstestavingstrykket var galt på noen måte. Dette var det flertall for i rådet, men flertallet var skeivt fordelt i seksjonene, med så godt som enstemmighet i nynorskseksjonen og et mindretall i bokmålsseksjonen, så det kom ikke til noe gyldig vedtak om å kreve slike uttalemarkeringer utelatt i ordbøkene. Det blei i stedet flertall for at ordbøker som har slike uttalemarkeringer, skulle ha et avsnitt i forordet som gjorde det klart at andre uttaleformer, især trykkplasseringer, enn de som er angitt ved oppslagsorda, er like rette og akseptable som dem ordlisteforfatteren gir råd om. Slik har da også praksis vært til denne dag. Om elevene og lærerne leser fororda i slike ordlister, er ei annen sak.

Kjønnsdiskriminerende ord- og språkbruk kom òg tungt på dagsordenen på 1980-tallet og har beholdt sin plass der til nå. Først var det spørsmål om yrkes-/stillingstitler, f.eks. ord på -mann, som avstedkom diskusjoner over flere år. Ironisk nok kom Norsk språkråd sjøl til å endre sin praksis på det området først flere år etter at det fra 1975 av hadde anbefalt det i alminnelig språkbruk ellers (d.e. endring av tittelen formann til leder/leiar). Seinere på 1980-tallet kom så spørsmålet om kjønnsdiskriminerende pronomenbruk opp. Det var greitt å kunne referere til maskulint substantiv med pronomenet ho/hun i individuelle tilfeller der det var klart at de dreidde seg om ei kvinne (f.eks. Advokaten, Anna Knutsen, mente at... Hun ville at..). Betydelig strid stod det derimot i flere år om tilvising til et hankjønnssubstantiv skulle kunne skje ved hjelp av hunkjønnspronomenet også når referansen var mer generell (såkalt generisk referanse: Advokaten mente at... (Hun sa at...). Drøftingene endte med at det skulle tillates, men ikke promoveres aktivt av Språkrådet. Sist i forrige rådsperiode (1995) gjorde endelig styret framlegg om å utarbeide noen allmenne retningslinjer for kjønnsbalansert språkbruk i offisielle sammenhenger, slik tilfellet alt er i ei rekke land i verden. Det gjenstår imidlertid å se hva som kommer ut av det initiativet.

Med årsmøtet i januar 1988 var den rettskrivingspolitiske oppgava som skapte Norsk språkråd, fullført, og det nye rådsstyret som trådte til da, tok initiativ til å engasjere Språkrådet på et videre område enn før. Språkplanlegging gjelder ikke bare språket sjøl, men like mye holdninger til det i samfunnet. Nå skulle Språkrådet engasjere seg i allmenne samfunnsspørsmål med viktige språkpolitiske aspekt, og med det høyne sin profil i samfunnet som helhet.

Det har det uten tvil lykkes best med i forbindelse med en kontinuerlig holdningskampanje overfor allmennhet og spesielle språkbrukergrupper (ungdom, visse næringslivssektorer o.a.) som ennå er i gang, for å styrke bruken av og statusen for norsk i alle sammenhenger, spesielt vis-à-vis flommen av kommersialiserte anglo-amerikanske ord og vendinger. Årlig er det lokale, regionale og nasjonale arrangement, med bl.a. diplomutdeling til spesielt gode språkbrukere i privat og offentlig nærings- og arbeidsliv, undervisningsopplegg for bestemte elevgrupper i skolen, annonsekampanjer i aviser, tidsskrift og fjernsyn o.a. I denne sammenhengen har Språkrådet også engasjert seg i konkrete språkpolitiske problem og konflikter der fremmed språkbruk i yrkes- og næringsliv har ført til vansker for enkeltindivid og bedrifter (uoversatte EU-standarder, rettsvern for tilsatte i utenlandske bedrifter i Norge, engelskspråklig navigasjonsutstyr i kystfiskeflåten o.a.) og, mer alment, i diskusjonen om framtida for norsk og nordisk språk i EØS-/EU-sammenheng.

For å stimulere til bedre språkbruk i norsk sakprosa deler Språkrådet dessuten ut Norsk språkpris hvert år. En egen priskomite vurderer aktuelle kandidater til denne prisen, og prisutdelingene får stor oppmerksomhet.

Samtidig har Språkrådet vært fast høringsinstans i alle skolepolitiske saker som berører norsk språk og språkbruk (generelle skolereformer, fagspesifikke læreplaner, lærebokspørsmål, språkvalgs- og timetallsspørsmål, evalueringsrettleiinger o.a.). I den forbindelsen har rådet sjøl også tatt initiativ til å styrke norskfaget i lærerutdanninga, liksom opplæringa i norsk språk i skolen for øvrig og bruk av norsk i lærebøker for universitet og høgskoler, og det har gått inn for å bedre morsmålssituasjonen i skolen for de språklige minoritetsgruppene i landet, inkludert innvandrernes.

Dette økte engasjementet på breiere front har uten tvil styrka Norsk språkråd. Kulturdepartementet har det siste tiåret tillagt rådet flere tunge arbeidsoppgaver som gjør det til et viktig forvaltningsorgan i tillegg til det snevrere språkpolitiske det har vært hele tida. Språkrådet skal nå bl.a. forvalte lov om målbruk i offentlig tjeneste og behandle den beklagelige strømmen av språklig likestillingsbrudd som hvert år forekommer lokalt, regionalt og sentralt i offentlig virksomhet. Likens skal det administrere navnekonsulenttjenesten i alle landsdeler. Både i denne forbindelsen og i samband med det økte allmennkulturelle engasjementet det siste tiåret, er rådets informasjonstjeneste blitt styrka, og Språkrådet prøver å nå stadig flere gjennom periodiske publikasjoner (Språknytt, Språkkureren, Statsspråk, Norsk språkråds skriftserie), faste sider i NRKs tekst-tv, egne vevsider på Internett, separate bokutgivelser for spesielle formål (yrkesspesifikke ord- og terminologilister, mer generelle ordbøker, person- og stedsnavnoversyn o.a.) og pressemeldinger.

Med dette kan det være på sin plass å gjøre et visst skille mellom slike saker som sjølve Språkrådet har hatt til behandling på sine årlige møter, forberedt av styre og fagnemnd i 7–8 årlige møter, og det daglige arbeidet som gjøres av rådets faste sekretariat. Viktige språktjenester og språkpolitisk bestemmende praksis preges av sekretariatets daglige arbeid. Det gjelder f.eks. de rundt 400 lærebøkene som hvert år får sine manuskript språklig gjennomgått, retta og godkjent der, talløse svar som gis telefonisk og brevlig på spørsmål om språk og språkbruk fra alle slags mennesker og fra private og offentlige institusjoner, ei løpende overvåking av offentlig språkbruk og den språkpolitiske jamstillinga i landet, engasjement i ulike fags terminologiutvikling og i allmennspråklig ordboksarbeid og ei løpende registrering av nyord i norsk. Viktig er ikke minst det samarbeidet om språklige og språkpolitiske spørsmål på fellesnordisk plan som i alle år har hatt altfor små ressurser, og som nylig har fått dem ytterligere redusert gjennom nedlegginga av Nordisk språksekretariat (1978–96).

Språkrådets virke gjennom de første 25 år kan oppsummeres slik at rådet har lagt bak seg det rettskrivingspolitiske reformarbeidet som styresmaktene oppretta rådet for å forestå, og at det deretter gjennom et breiere samfunnsmessig engasjement har greidd å skape seg ei ny plattform å arbeide videre på, både som språkrøktsorgan og som språkpolitisk forvaltningsorgan.

Rådets organisasjonsstruktur har imidlertid vært under intern debatt, likens dets medlemssammensetning. Det er neppe urimelig om dets oppdragsgiver, Kulturdepartementet vil, evaluere begge disse forholda. For aldri har vi i norsk historie hatt et permanent språkpolitisk organ så lenge som Norsk språkråd har eksistert. Og ikke er det ønskelig at det vi nå har, skal utvikle seg til å bli et elitært akademiliknende organ, som fratar den alminnelige kvinne og mann eiendomsrett og myndighet over eget morsmål ved å forordne riktighetsregler som skaper sosiale skiller i folket. Men et organ som kan bidra til å opprettholde og styrke det nordiske språkfellesskapet – den viktigste motivasjonen, faktisk, for å opprette nasjonale språknemnder i de nordiske land etter krigen -, og som kan verne norsk språk, språkbruk og språkrett i all sin smidighet og levende variasjon for alle nødvendige formål, både for den enkelte og for det norske språksamfunnet, i ei tid med stadig økende internasjonaliserings- og konformitetspress, det trenger landet vårt, og det kan opplagt Norsk språkråd – med demokratisk aktpågivenhet og rom for viktige mindretallsposisjoner – settes i stand til å være i åra som kommer.

 

-- Geirr Wiggen er professor i fagdidaktikk (nordisk språk) ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter