Kva meiner tidlegare medlemer av Språkrådet?

Språknytt har bedi professor Tove Bull (medlem av Norsk språkråd 1980-1995, professor Egil Pettersen (1972-1991), statsstipendiat Ivar Eskeland (1980-1981) og forfatteren Ebba Haslund (1976-1979) svara på desse spørsmåla:

1. Kva for sak var den viktigaste for deg i den tida du sat i Språkrådet?
2. Kva for sak tykkjer du at Språkrådet skulle ha arbeidd meir med den tida du var i Språkrådet?
3. Kva er du mest oppteken av i dag når det gjeld norsk språkutvikling?

Tove Bull:

1 Så lenge som eg sat, klarer eg ikkje å peike ut ei einskild sak, så eg nemner to sakskompleks.

a Arbeidet med ordtilfanget i nynorsk, og da ikkje så mykje det konkrete normeringsarbeidet, som etter mitt syn i altfor stor grad blei hangande att i tradisjonell puristisk praksis. Eg siktar heller til holdningsarbeid overfor t.d. lærarar gjennom Venås-nemndas innstilling, rundskriv til skolane, svar på spørsmål osb.

b Anglonorskarbeidet, fordi det engasjerte andre enn dei tradisjonelt språkinteresserte; det nådde godt ut og skapte debatt.

2 Saker som gjeld reell jamstilling mellom dei to målformene.

Vi burde òg arbeidd meir med å gjøre arbeidet i Språkrådet betre kjent for folk flest. Det trengst større forståing i samfunnet for det arbeidet Språkrådet gjør.

3 Nynorskens stilling..

Egil Pettersen:

1 Uten tvil var diskusjonen om liberaliseringen av bokmålet det som engasjerte meg mest. Sjøl hørte jeg til dem som ville holde fast på fornorskingslinjen i så stort monn som mulig. Liberali- seringsvedtaket har nok ført til språkfred, men samtidig er det tydelig at bokmålet siden har tapt mye av sin norskhet.

2 Jeg skulle ha ønsket at Språkrådet ville ha engasjert seg mer for normeringen av talemålet i nynorsk og bokmål. Men å hevde slikt var som «å banne i kjerka». Som alle andre kulturnasjoner har vi bruk for en talemålsstandard når vi skal henvende oss til alt folket og vil bli forstått av alle og ikke bare av våre sambygdinger.

3 Svaret mitt på dette spørsmålet har klar sammenheng med det forrige. Jeg ser med uro på hvordan dialektbruken brer seg i radio og fjernsyn, i alle typer programmer, blant andaktsholdere, politikere, kulturmedarbeidere, som alle burde være fortrolige med en talemålsstandard. Slik jeg og mange med meg ser det, er det hensynsfullt bare mot folk i dialektområdet, men uhøflig mot folk fra andre steder.

Ivar Eskeland:

1 Eg var sjølv med i Vogt-komiteen, som la grunnlaget for Språkrådet. Då eg kom med i rådet, gjorde eg mange stort sett fåfengde freistnader på å få rådet til å sleppa ut or klammer- fengselet vel innarbeidde tradisjonsrike nynorske «former» meir i samsvar med Aasens norm og med sterk hevd i nynorsk.

2 Språkrådet, pseudonym for Språknemnda (det var ikkje meininga!), skulle ha synt vyrdnad for dei tradisjonsrike formene som trass i alt finst (fanst) i dette unge skrift- språket, m.a.o. for systemet i tidlegare nynorsk skriftmål. Jamfør dei gongene «Ordtilfanget i nynorsk» stod på saklista. Det tydde alltid og utan unntak dette: Kor mange og kva kategoriar bokmålsord skal godkjennast i nynorsk denne gongen?

3 Om nynorsk og bokmål er liv lage som sjølvstendige språk, serleg i ymse fag, og ikkje blir reduserte til kjøkenspråk.

Språkrådet burde ikkje lenger rekna munnleg framførd nynorsk som tabu. Det finst - trass i at Finn-Erik Vinje ikkje greier å telja lenger enn til 6, eller var det 12, nynorsktalande - nokre titusen av oss som bruker nynorsk normaltalemål dagleg. Kringkastingsfolk serleg burde få eit minimum av rettleiing i nynorsk ordtilfang og hevdvunnen uttale.

Ebba Haslund:

1 Liberaliseringsvedtaket 1980: opphevelsen av forbudet mot en lang rekkke riksmålsord som ble daglig brukt i skrift og tale i store deler av det norske folk.

2 Liberaliseringsvedtaket.

Vogt-komiteen ble nedsatt for å bøte på Stortingets feilslåtte samnorskpolitikk. Etter komiteens forslag ble Språknemnda med dets bundne mandat nedlagt. Deretter ble Norsk språkråd opprettet med sikte på en friere språkutvikling. Riksmålsord/-former som hadde bevart sin fulle livskraft til tross for innpå førti års offisielt forbud, skulle igjen bli tillatt.

Istedenfor å gå i gang med dette arbeidet gikk flere av Språkrådets årsmøter med til å diskutere slikt som mine meningsfeller anså som mindre vesentlig.

3 Jeg gremmes over forsøplingen av språket i dagspressen og etermediene, der evnen/viljen til korrekt språkbruk blir mindre for hver dag som går.

Jeg håper på en reell styrking av norskfaget i skolen – og på lærerhøyskolen.