Å, på, oppå og noen andre preposisjoner

AV SVEIN NESTOR

De viktigste preposisjonene i norrønt er:

á, án, af, at, eptir, frá, fyrir, hjá, í, með, ór, til, um, undir, útan, við, yfir

De aller fleste kjenner vi uten videre igjen i moderne bokmål og nynorsk: av, etter, fra/frå, føre, i, med, til, om, under, uten/utan, ved og over. Åt (norrønt at), hjå (norrønt hjá) og or (norrønt ór) er ikke sjeldne i nynorsk. I bokmål brukes de svært lite, men de står i ordboka, selv om nesten ingen er klar over det. Svensk har åt (lågtrycket rör sig vidare åt nordost) og ur (hämta vatten ur brunnen).

Felles for bokmål og nynorsk er òg preposisjonen hos. Den stammer ikke fra noen norrøn preposisjon, men er faktisk ei omdanning av substantivet hus. Når det gjelder betydningsutviklinga fra hus til hos, kan en sammenligne med den franske preposisjonen chez, «hos». Opprinnelig er det det samme ordet som casa, som betyr «hus» på latin, spansk og italiensk.

Den norrøne preposisjonen án betydde «uten» og svarer til den tyske preposisjonen ohne, som har samme betydning. Det fins nesten ikke spor etter án i moderne norsk.

Å er en preposisjon i svensk

Å har nære slektninger i form og betydning i engelsk on, tysk an og nederlandsk aan, og i svensk fins preposisjonen å fremdeles. Det heter for eksempel å ena sidan (var han osäker), å andra sidan (var han nyfiken) = på den ene side (...), på den annen side (...).

Men dersom en skal oversette for eksempel på den ene sida (stod tilhengerne), på den andre sida (stod motstanderne) til svensk, heter det på den ena sidan (...), på den andra sidan (...). I det siste eksempelet brukes altså på – akkurat slik som på norsk.

Forskjellen mellom de to uttrykksmåtene er at den første uttrykker overført betydning, den andre egentlig betydning. Det første viser seg i svensk ved at en bruker preposisjonen å, og ikke , og i bokmål ved at det (ofte) blir brukt ubestemt form av substantivet. Preposisjonen å kan altså ikke brukes fritt i svensk, men er knytta til faste uttrykksmåter.

I en del vanlige svenske substantiv, verb og adverb er å- førsteledd, for eksempel åkalla, åklaga, ålägga, ånyo, åtala, åtal, som på bokmål heter påkalle, anklage (det kan det hete på svensk også), pålegge, på ny, påtale, påtale. At å- svarer til på- (og delvis an-), er altså opplagt.

Preposisjonen å er lite brukt i norsk, men den står i Nynorskordboka, som kom ut i 1993. Der får vi vite at å særlig brukes i visse faste vendinger, og ordboka nevner blant annet eksempla å bak (attover), å hovde (framover, på hovudet), å nyo (på nytt (sml. det svenske ånyo)), midt å natt (midt på natta).

I noen få ord har å- holdt seg som førsteledd i norsk også, for eksempel i litt sjeldnere ord som åbreidsle (teppe som en brer over seg), ågang (pågang), åminning (påminning), å-syn (an-sikt), men også i vanligere ord som åkle, åsetesrett, åsted/åstad og å-tak (an-grep).

Hvilken forbindelse er det mellom å og ?

Forbindelsen mellom å og trenger en ikke tvile på, men en kan spørre: Kommer formen å av at p-en har falt bort i , eller kommer formen av at p-en er føyd til foran å?

På norrønt het det á, så vi må regne med at er oppstått ved at en p er føyd til foran å-en. Men hva er eller betyr så denne p-en? En foranstilt konsonant kan jo ikke ha noen selvstendig betydning på norsk.

Ser vi på preposisjoner i norske dialekter, finner vi blant annet disse, som ikke er identiske med noen enkelt preposisjon i norrønt: ta/tå (gå ta banen!), tur/tor (ta tur proppen!), ti (hell ti mjølka!), punde/pund (dei lå punde/pund bordet). Disse preposisjonsformene må ha oppstått av t + av, t + ur, t + i og p + under, etter samme mønster som p + å. Forklaringa på de t-ene og p-ene som står foran den opprinnelige preposisjonen, er at de henholdsvis stammer fra adverba ut og upp. Ut + av gir ta, ut + ur gir tur, ut + i gir ti, upp + under gir punde/pund, upp + å gir .

Preposisjonen sina har oppstått på samme måten

Ei slik utvikling kan en bare tenke seg når den første stavelsen (altså adverbet i disse tilfella) blei uttalt så svakt at vokalen i stavelsen til slutt falt helt bort. Resultatet av det samme fenomenet, bare i enda sterkere grad, hører vi når barn for eksempel sier jeg vil sitte sina mamma. Sina er helt klart en preposisjon her, og vi skjønner lett at den er lagd av ved + siden + av, som barna har hørt andre si, men som de ikke har klart å løse opp i de tre orda det «i virkeligheten» er.

Preposisjonen og adverbet oppå

I moderne norsk har vi dessuten preposisjonen og adverbet oppå. At også den stammer fra opp + å, må være ganske opplagt. Uppá fantes allerede i norrønt. Vi må tru at det er ulik tyngde i uttalen av det første leddet i dette ordsambandet som gjør forskjellen. I det som har blitt til oppå, må førsteleddet ha blitt uttalt sterkere enn i det som gav på.

Forbindelsen upp + å gir tre resultater

I moderne mål har vi faktisk tre resultater av det som opprinnelig må ha vært en forbindelse av upp + á. Det er på, opp på og oppå. Bruken av dem er ganske finnyansert.

Vi kan for eksempel si:

1 Han gikk på taket
2 Han gikk opp på taket
3 Han gikk oppå taket

1 Han gikk på taket kan enten bety Han gikk opp på taket (bevegelse til et sted) eller Han gikk oppå taket (bevegelse et sted).

2 Han gikk opp på taket uttrykker bare bevegelse til et sted, nemlig taket.

3 Han gikk oppå taket uttrykker bare bevegelse et sted, nemlig taket.

 

-- Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter