Sola og sola

AV VIGLEIK LEIRA

De fleste av oss skiller i uttalen mellom sola på himmelen og stedsnavnet Sola (ved Stavanger). Mange stedsnavn i dette området følger det samme uttalemønsteret som Sola: Hana, Lura, Madla, Soma, Tasta. Også etternavnet Lea går på samme måte, men i NRK har en latt det følge mønsteret fra sola. Uttaleforskjellen har med tonegangen i orda å gjøre. I språkvitenskapen snakker vi om tonelag eller tonem. Vi skjelner mellom tonem/tonelag 1 i sola, men tonem/tonelag 2 i Sola. Bruken av talla 1 og 2 i betegnelsene har med grunnlaget for fordelinga å gjøre. Tonem 1 grunner seg historisk på enstavingsord, mens utgangspunktet for tonem 2 er visse tostavingsord. 'Tanken', bestemt form av 'en tank', har tonem 1; 'tanken', bestemt form av 'en tanke', har tonem 2. Tonemet i ubestemt form styrer altså tonemet i bestemt form.

Tonem 2 er karakteristisk for substantiv med utgang på trykklett -e: grense, hage, kake, mage, pinne, potte osv. Også alle flerstavingsinfinitiver har tonem 2: bade, bake, hoppe, lære, spille, synge osv.

Den skrevne t-en i bestemt form av intetkjønnsord uttaler vi som regel ikke. Når vi likevel kan høre forskjell mellom substantivet 'badet' og infinitiven 'bade', skyldes det at 'badet' har tonem 1 (utgangspunktet er enstavingsordet 'bad') og 'bade' har tonem 2.

Også i andre tilfeller er der en systematisk veksling mellom tonem 1 og tonem 2. Presensformer av sterke verb som 'bærer' og 'skriver' har tonem 1 (jamfør at det er enstavingsformer i nynorsk: ber, skriv), mens substantiva 'bærer' og 'skriver' har tonem 2. I mange dialekter uttales presensformene uten r til slutt, og dermed er det bare tonemvekslingen som skiller mellom f.eks. presensformen 'skrive' (tonem 1) og infinitiven 'skrive' (tonem 2).

Med tonem 1 har ordformen 'hoppa' et enstavingsord som grunnlag. Det er altså bestemt form flertall av intetkjønnsordet 'hopp'. Med tonem 2 kan 'hoppa' være bestemt form av 'ei hoppe' eller fortid av verbet 'hoppe'.

Tonelagsmotsetninger fins i det meste av talt norsk. De mangler i deler av Nord- Norge (særlig i Finnmark) og i et område rundt Bergen (men ikke i sjølve Bergen).

Tonemveksling med grammatisk funksjon, f.eks. å sondre mellom infinitiver og intetkjønnssubstantiv i bestemt form (vanne/vanne(t)), gir lik fordeling av tonemene i de enkelte dialektene. Når det gjelder isolerte ord, kan der være ulikheter fra sted til sted.

Det kan forekomme at østlendinger uttaler Sola på samme måte som de uttaler sola. Stavanger-folk som kommer til Oslo, må på sin side lære seg at gatenavnet Grensen ikke lyder som 'grensen' i 'grensen mellom Norge og Sverige'. Mens Larsen og Anna har henholdsvis tonem 1 og 2 i Stavanger, er fordelinga motsatt i Oslo. Videre har Trondheim bydelen Ila med tonem 1 mot tonem 2 for Ila i Oslo.

I Europa er det bare norsk, svensk (men ikke finlandssvensk) og serbokroatisk som har tonelagsmotsetninger. Sammenlikning med svensk kan gi tilsvarende forskjeller som innad i norsk: Skansen med tonem 1 i Stockholm og Trondheim, men tonem 2 i Oslo.

Sjøl om nordmenn ikke har lært seg teoretisk at engelsk, fransk, tysk osv. ikke har tonelagsforskjeller, er nok en kunnskap om dette ubevisst til stede hos mange likevel. Vi tilpasser uttalen så å si automatisk og gir tonem 1 til navn med skrivemåter som Lehrer, Lerner, Miller, Möller, Potter, trass i at 'lærer', 'møller' og 'potter' har tonem 2.

Å lære å mestre tonemene fullt ut er svært vanskelig for utlendinger. En utenlandsk lærer i grunnskolen som ellers skreiv og snakka et heilt utmerka norsk, plumpa ordentlig uti det da hun leste høyt «og så seiler vi like til Australia» som om det hadde stått «... liket ...».

 

-- Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter