Nesoddtangen – smør på flesk?

AV SVEIN NESTOR

Nesoddtangen er navnet på den ytterste pynten av Nesodden, den halvøya som langt inne i Oslofjorden peker som en spydspiss rett nordover mot hovedstaden. Det er på en måte et helt ordinært norsk stedsnavn, men dersom vi tenker nøyere etter, er det kanskje litt rart likevel.

Nesoddtangen består av tre ledd, alle er velkjente norske ord som går igjen i tallrike stedsnavn her i landet: nes, odde og tange. Men det som er litt påfallende, er at alle disse tre orda betegner noe i landskapet av samme form, nemlig noe som stikker som en spiss ut i vannet. Det er ikke så lett å definere forskjellen på et nes, en odde og en tange.

Nes og nese, odde og odd

Noe annet som stikker ut som en spiss – ikke i vannet, men i lufta – er nesa, og det er klart at ordparet nes og nese må henge nær sammen. Ledd nummer to i Nesoddtangen er tilsynelatende odd, mens det jo egentlig er odde. Både odder (flertall av en odde) og odder (flertall av en odd) stikker som kjent ut. Antakelig har e-en falt bort av rytmiske hensyn; det ble for tungt å uttale Nesoddetangen. Vi konstaterer iallfall at også ledd nummer to i navnet inngår i et ordpar der forskjellen mellom orda bare er en -e.

Tange og tunge

Tange, det siste leddet i Nesoddtangen, forklares i Norsk riksmålsordbok som «landtunge», og da er det fristende å gjette på at tange og tunge også utgjør et ordpar. Tangen stikker ut i vannet, av og til hender det at tunga stikker ut i lufta, og at formen på ei tunge og en tange kan være ganske lik, er noe vi alle veit. «Tunga finst mange stader som gardsnamn og siktar til forma på terrenget eller jordvegen», heter det i Norsk stadnamnleksikon.

Nes og Nesjar

Ordet nes har, som svært mange intetkjønnsord, samme form i entall som i flertall; det heter ett nes og to nes. Men mellom Langesundsfjorden og Larviksfjorden ligger det noen nes, og de het Nesjar i norrøn tid. Denne formen viser at nes i flertall også kunne bøyes som et hunkjønnsord, mens nes ellers er et intetkjønnsord.

Skagen, Skaget og skeggit

Den odden/tangen eller det neset som danner nordspissen av Jylland, heter Skagen, og det samme stedsnavnet har vi flere steder i Norge også. Det er ikke så merkelig, for navnet stammer fra det norrøne ordet skagi, som Norrøn ordbok oversetter med «odde, nes» og med «skage», som fremdeles fins i norsk. Nynorskordboka oversetter faktisk skage med «nes, odde, tange», altså med alle de elementene som Nesoddtangen er sammensatt av. I Nynorskordboka står også en betydning 2 av skage: «ting som ris i veret, pik». Noe som virkelig reiser seg i været her i landet, er Skagastølstindane på vel 2000 meter. Men dette fjellet skal ha fått navnet sitt etter den stølen som ligger ved foten av det, og den igjen har navn etter gården Skagen i Luster. I Ryghs Norske Gaardnavne forklares navnet slik: «*Skaginn, best. Form av skagi m., fremstikkende Odde af Land.»

Ordet en skage danner par med et skag, som betyr «sted som ligger åpent til, forblåst sted», altså et sted som stikker ut fra eller opp fra resten av landskapet. Skaget (uttalt med samme tonelag som i huset) er et høyt, dominerende fjell mellom Valdres og Gudbrandsdalen.

I det «landskapet» som vi kaller menneskeansiktet, er det ikke bare nesa og tunga som kan stikke fram, men også skjegget – eller skeggit, som det het på norrønt. Det ordet henger naturligvis sammen med skag og skage.

På norrønt fantes det et verb skaga, som betydde «stikke fram, stå ut (el. opp)». Det samme verbet står i Nynorskordboka, men det er ikke alle som kjenner det. Men det nærbeslekta substantivet skog kjenner alle, og skogen består nettopp av trær som «skager», eller med andre ord «stikker opp», av jorda.

Utstikkere i ansiktet og terrenget

Det siste leddet i Skagastølstindane er det velkjente ordet tind, som Bokmålsordboka forklarer som «høy, spiss fjelltopp». Også river har tinder, og tind står oversatt med «takk, tann» også. Ei rive er jo egentlig bare en slags stor kam med skaft på, og «tindene» på en kam kalles «tenner», så oversettelsen passer vel bra. Dessuten stammer faktisk tinde og tann fra samme rot, selv om det første nå skrives med -nd og det siste med -nn.

 

-- Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter