Om engelsk i norsk

AV DAG GUNDERSEN

Med nye ting, teknikker og kulturimpulser følger nye ord, og slike er kommet inn i norsk til alle tider. Norrøne ord som linja, persóna og purpura er tidlige lån fra latin.

Heiðinn dvs. hedensk, var egentlig en som bodde på heia, utenfor folkeskikken og ikke visste bedre; det svarer helt til latin paganus om hedensk, egentlig 'landsens, bondsk, uopplyst'. Kristinn ble tilpasset til hjemlige mønstre for ordlaging og skrivemåte fra christianus (gresk -os). Helvíti var «Hels straff», et ord som gav de nyomvendte en forståelse av at fortapelsen var noe vondt. Her har vi noen eldgamle eksempler på tre måter å behandle lånord på: Hvis grunnformen ikke avviker fra strukturen i norsk, kan den overtas som den er, og utstyres med norsk kjønn (hvis det er et substantiv) og bøyningsverk. Hvis den avviker, kan den tilpasses et norsk mønster, det vi nå kaller norvagisering. Et alternativ er å låne begrepet, men uttrykke det med et ord som er dannet på hjemlig grunn, det vil si fornorsking.

På denne måten har vårt låntakende språk tatt opp i seg mengder av ord og begreper fra latin og gresk, tysk, fransk, dansk og etter hvert fra all verdens fjerne kanter, men er ennå et eget språk som vi knytter vår nasjonalitet til.

Norsk språkråd er pålagt ved lov å «verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer». Å verne om er å forsvare. Vi skal forsvare norsk språkstruktur samtidig som vi tar inn utefra de ordene vi trenger. At vi har bruk for mange av lånordene, er det ingen tvil om. De kommer oftest inn med en enkelt av sine mulige betydninger i opphavsspråket og fyller ut hull i vårt eget ordforråd.

I dag dreier det seg framfor alle språk om engelsk, den store långiveren i vår tid. Samtidig er engelsk den store låntaker; fra alle kanter av kloden har dette verdensspråket fått tilsig, også fra nordisk. Tilpasningen av språklige lån til hjemlig engelsk struktur har gått så langt at selv geografiske egennavn er anglisert: Venice (Venezia), Copenhagen (København), Prague (Praha). Tilsvarende på tysk: Venedig, Kopenhagen, Prag. Slik går det for seg i stormaktssprakene.

Når engelske ord kommer inn i norsk, har vi de samme tre mulighetene som i middelalderen. Vi kan ta inn ordet slik det er, der det ikke avviker fra norske mønstre: stress, mobbing, harddisk, rafting. Vi kan låne begrepet og uttrykke det med et hjemlig ord eller med et tilpasset fremmedord: datamaskin for computer, formgi, -ver, -v(n)ing for designer, design. Det blir stundom påstått at vi gjør lite av dette, og vi kunne nok gjøre mer. Men i den faglige terminologien skjer det mye mer enn folk flest har oversikt over.

Her er noen eksempler:

bitmap - punktmatrise; rastermønster
cache (memory) - hurtigminne
cursor - markør, peker
default - standard
enhancement - anrikning
flyback - tilbakeløp
idle - tomgang
pop-up - ekspandert
prompt - klarmelding
real time - sanntid(s-)

Den enkleste overføringen har vi når ordet kan oversettes ledd for ledd:

black box - svart boks
flatbed - flatseng(-)
freeware - frivare
gate - port
overflow - overflyt
real mode - reell modus

Norsk sprakråd tar ikke æren for alt dette; det er mange, både fagforfattere og institusjoner, som er interessert i å fremme en norsk terminologiutvikling. Det bidrar til å gjøre faget forståelig. At en kan lage hjemlige termer, er også et tegn på at en føler seg på topp i faget. En kan til og med leke med fagspråket. Av de engelske termene ovenfor er det flere som bærer preg av termskaperens gode humør; først hvis vi overtar dem i engelsk form, blir de alvorlige fremmedord.

Disse fremmedordene er av to slag. Dels kommer de fra latin og kan da lett slutte seg til de faste mønstrene vi har utviklet gjennom århundrers omgang med slike ord: c blir k eller s, -tion blir -sjon osv. De volder ikke store problemer. Den andre typen er ord som har germansk opphav eller er tilpasset den germanske delen av engelsk språkstruktur. Det er disse som volder problemer i norsk. Det gjør de for øvrig også i engelsk. Engelsk er et vanskelig språk å skrive selv for dem som har det til morsmal, og ikke alle briter er fornøyde med den store avstanden mellom skrift og uttale.

Når slike ord kommer inn i norsk, skaper de store avvik fra de tradisjonelle skriftmønstrene vi er vant til. Det har ført til at mange av de vanligere er blitt norvagisert, fra forrige århundre hl nå: streik (eng. strike), boikott,fotball, å krasje (1938), røff, tøff, gir, kuli, sjekk og mange andre. Ikke alt har vist seg levedykhg; skeileit fra 1938 har fått skylight som jamstilt form. At en form er levedyktig, vet en ikke før en har gitt den en sjanse (før chance); hvis en ikke gjør det, vet en iallfall ingenting om mulig suksess eller fiasko.

Det er altså ikke noe nytt ved Språkrådets vedtak om norvagisering av ca. 60 anglisismer på årsmøtet for 1995 i januar i år. Det er ikke nytt å norvagisere, og det er ikke nytt a gjøre det med anglisismer. Det som er nytt, er å gjøre det med ca. 60 på en gang, og det er antallet som har vakt oppsikt. Fra ca. 1970 til ca. 1990 har disse – og mange flere – gått ganske upåaktet hen: teip/tape, flippover, slippover, kabinkrysser, frilans(e, -er), krakker, pikkels, jus/juice, skanne, eksos, bleser/blazer, kardigan, krål, -e, miksmaster, popkorn, kasjunøtt, popp/pop, kløtsj/clutch. Av ord fra andre språk har vi i den samme perioden sjanger/genre, pø om pø (av peu à peu), enkét/enquete, getto, blits, fondy, jogurt/yoghurt, kollasj/collage, utrert/outrert, transjere og mange flere.

Som en ser, har en del av dem valgfritt norvagisert eller engelsk skrivemåte, og det samme har de aller fleste fra årets vedtak: displei/display, fait, -e, -er / -fight, -e, -er, gaid, -e /guide, keitering/catering, polisj/polish, sjampanje/champagne, sørvis/service, skup/scoop osv. Når en jamfører begge medlemmer av paret, ser en samtidig hvor dårlig den engelske skrivemåten samsvarer med hvordan vi ellers gjengir de samme lydverdiene i norsk: Vi gjengir ai som ai i vaier, ikke som i (fight) eller ui (guide), osv.

Poenget med norvagisering er ikke å skrive som vi snakker. Det lar seg ikke gjøre; dessuten er norsk rettskrivning mer historisk enn lydrett og derfor full av «stumme bokstaver» og andre forskjeller mellom tale og skrift. Poenget er å skrive i samsvar med norske skriftmønstre. At dette tross alt fører til samsvar med uttalen i en del tilfeller får vi ta med som en bonus, men ikke som noe selvsagt.

Kritikere av norvagiseringsvedtakene har klaget dels over at det er blitt gjort rent for mye, dels over at det er for lite. Men her møter vi «det muliges kunst», et velkjent fenomen også i språknormeringen.

Et annet motargument er at de norvagiserte formene ikke har noen utbredelse. Nei når skulle de ha fått det? De har jo vært feil til nå. Dette kan ikke sammenlignes med riksmålets jamstilling av snø/sne, språk/sprog, etter/efter og flere i 1984. Det første settet var former som folk var vant til å se i bokmål, og som derfor lett kom inn i de kildene som utgjør riksmålets basis.

Endelig har det vært hevdet at årets mer omfattende norvagisering kommer før tiden er moden. Dessverre fins det knapt noe eksempel på at et samlet norsk språksamfunn har vært enig i at tiden er inne for rettskrivningsendringer. Men det fins mange eksempler på stor uenighet om det, og også på at samme generasjon etter kort tid har vent seg til de nye formene og ikke har uttrykt noe ønske om å vende tilbake til eldre skriveskikk. Denne gangen kom et stort flertall av Språkrådets 38 representanter for det skrivende Norge til at tiden er inne. Bak vedtakene lå det drøftinger gjennom en årrekke. De var alt annet enn tilfeldige.

Etter at engelsk har etablert seg som den fremste långiveren til norsk, har bredden og dybden i den engelske påvirkningen økt kraftig. Enkeltordene er lettest å få øye på; mye av det som blir sagt om anglisismeproblemet, dreier seg derfor om dem og stopper der. Men det fins mer generelle trekk, som den feilaktige apostrofen i «Guri's ekteskap», eller løs sammensetning i orddannelsen, som «drikke kartonger» og «fullskala modell». Påvirkning på syntaksen ytrer seg i framgang for er på bekostning av blir i setninger som «Det er ofte sagt at ...», eller forkortede leddsetninger som «Det handler om hvordan øke din produktivitet». There-setninger på engelsk er ikke så vanlige som Det-setninger på norsk, og det formelle/foreløpige subjektet Det mangler nå ofte i setninger som «Dersom skade oppstår ...», der det før ville hett «Hvis det oppstår skade . . . ». Det er en hel del slike trekk, og enten en vil regne dem som et gode eller et onde, må en iallfall være oppmerksom på dem hvis en vil uttale seg om hvor mye eller lite den engelske påvirkningen betyr.

 

-- Dag Gundersen er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter