Fagordbok for tolker: norsk–polsk

AV JOANNA BIALEK OPSTAD

I 1994 utkom ordbok for tolker, norsk-polsk på Folkeuniversitetets Forlag. Denne ordboka er den andre i en serie fagordbøker som har en felles norskdel og ulike målspråk. Først kom det ut en fagordbok for tyrkisk. Det er planer om å utarbeide tilsvarende ordbøker for albansk, serbokroatisk, urdu, persisk m.m.

Behovet for gode norsk-polske ordbøker har vært til stede lenge. På begynnelsen av 80-tallet mottok Norge mange polske innvandrere, og kontakten mellom Norge og Polen har økt. Universitetet i Oslo har undervisningstilbud i polsk, og i Polen finnes det studietilbud i norsk ved de største universitetene.

Så langt har verken nordmenn eller polakker grunn til å skryte av sin egen innsats når det gjelder utarbeidelse av norsk–polske ordbøker. Noen få ordbøker og ordlister finnes og er verdifulle for sine formål, f.eks. norsk–polsk og polsk–norsk ordliste utarbeidet til begynnerboka i norsk for utlendinger: Si det på norsk av E. Baro og T.W. Lange (Oslo 1981 og 1982), Miniordbok norsk–polsk og polsk–norsk av E. Frank-Oborzyńska (Warszawa 1989) og norsk–polsk ordliste til læreboka Bo i Norge: norsk for utlendinger, mellomnivå (Oslo 1993).

Den nye fagboka for tolker er et stort framskritt. Den dekker tolkenes og oversetternes behov og kan være til nytte for fremmedspråklige i Norge. Den kan også brukes av studenter ved polske universiteter som benytter seg av studietilbudet i norsk, og ikke til daglig har kontakt med det norske samfunnet.

Ordboka består av tre separate registre: norsk-polsk, polsk og emneregister som inneholder termer innenfor tretten emner: administrasjon, arbeidsliv, bolig, finans og økonomi, helse, innvandringspolitikk, juridiske forhold, psykologi, skatter og ligning, skole og utdanning, sosialomsorg, trafikk, og trygder.

Alt i alt er det i ordboka godt over 4 000 termer som hovedsakelig omhandler faguttrykk og særnorske fenomener eller forhold som alltid skaper problemer for tolker og oversettere, f.eks. overgangsstønad, etableringslån, husbank, enhetsskole, attføring osv.

Oversettelsen av slike termer, som ofte mangler dekkende polske uttrykk, krever god innsikt i både norsk og polsk. Stort sett har forfatterne klart sin oppgave bra. Ordboka oppgir i mange tilfeller flere alternativer som varianter i oversettelsen av norske termer, f.eks. leieboer – lokator, mieszkaniec, sublokator.

Trykkfeil finnes nesten ikke, og boka er brukervennlig. Men pionerverket til Ole M. Selberg og Jadwiga T. Purzycka Kvadsheim er likevel ikke helt feilfritt. Som noen eksempler kan jeg nevne friplass oversatt som wolne miejsce, istedenfor bezpłatne miejsce, sedelighetsforbrytelse som przestępstwo na tle obyczajowym, hvor den riktige benevnelsen er przestępstwo przeciwko obyczajnści (se f.eks. Kodeks prawny, W-wa 1993, s. 38), sameie – wspólnota własnościowa, mens det på polsk heter wspólność majątkowa (se f.eks. Kodeks rodzinny i opiekuńczy, Kraków 1993, s. 14).

Ved planlegging av nye utgaver av ordbøker bør en ikke forhaste seg med å konstruere nye, kunstige termer på polsk, men i større grad benytte seg av polsk lovverk (straffeloven, loven om familie, trygdeloven osv.), og av de nye skattereglene for bedre å følge det første og etter min mening viktigste prinsippet i ordboka, nemlig prinsippet om ekvivalens: «Dersom begrepet skulle finnes i det aktuelle landet, bør en bruke den termen som der er i bruk».

• Fagordbok for tolker, norsk-polsk. Terminologimedarbeidere for polsk: Jadwiga Teresa Purzycka Kvadsheim og Ole Michael Selberg. Folkeuniversitetets Forlag 1994. 336 sider. Kr 328. ISBN 82-7020-4056

-- Joanna Bialek Opstad er høgskolelektor ved Avdeling for humanistiske fag, Høgskolen i Bodø.