Ivar Aasen som veiviser til bokmålet

AV EINAR LUNDEBY

La oss gjøre et tankeeksperiment: Dersom ikke Ivar Aasen var dukket opp fra folkedypet og med sitt geni hadde skapt landsmålet, hadde vi da hatt et «Bokmål»? Og i så fall – hvordan hadde det da sett ut?

Svaret på det første spørsmålet må bli at vi nok hadde hatt et riksmål/bokmål likevel. Tanken om å fornorske det gjeldende danske skriftspråket er eldre enn Aasen; Henrik Wergeland var en av de første til å bringe ideen på bane. Forandringene bort fra dansk begynte allerede i 1862, og de går tilbake til den danske språkmannen Rasmus Rask, ikke til Aasen. Og Knud Knudsens iherdige propaganda for at norsk skrift skulle bygge på norsk tale, ville sikkert ha ført til resultater uten Aasens medvirkning. Men resultatet ville sannsynligvis ha vært et annet enn det bokmålet vi har fått.

På det andre spørsmålet kan vi med trygghet svare at uten Aasens landsmål ved siden av seg ville dansk-norsken trolig ha utviklet seg langt tregere i norsk retning, og kanskje stoppet opp på et tidligere stadium enn det bokmålet står på i dag. Gjennom hele det reform-hundreåret som bokmålet har vært igjennom, har jo landsmålet/nynorsken stått der som en manifestasjon av det norske i nordmenns tale; det ble da en naturnødvendighet at bokmålet under fornorskingsprosessen måtte ta opp mange former som nynorsken hadde.

Jamstillingen av landsmålet med «det almindelige Bogsprog» i 1885 var nok litt av et sjokk for mange borgere, og en sterk impuls i retning av et norskere «Bogsprog». Da så enkelte skoler i 1890-åra gikk over til landsmål i undervisningen, begynte riksmålsfolk å frykte at landsmålet skulle seire fullstendig. De så seg om etter mulige mottiltak, og ettersom det viktigste argument for landsmålet var den norske karakteren det hadde, lå den tanken nær at også dansk-norsken måtte gjøres mer norsk for å kunne hevde seg. Tida var moden for en reform (også pedagogiske grunner talte for det), og forberedelsene til 1907-reformen ble satt i gang.

Språkpolitisk bidrog altså Aasens målreising sterkt til at utviklingen fra dansk-norsk til riksmål ble innledet. Hvordan har så landsmålet/nynorsken virket inn på den utformingen bokmålet har fått? Kan det påvises trekk ved moderne bokmål som sikkert eller sannsynligvis skyldes nynorskens mønster? Slike trekk finnes – i ortografi, bøyningsverk, syntaks og ordforråd.

Ortografi

Dansk skriftspråk har en fordeling av bokstavene e og æ som var meget vanskelig for nordmenn, for de hadde ingen støtte i uttalen når det gjaldt å sondre mellom dem.

Dansk skriver f.eks. hest, men præst, besk men flæsk. Her var det behov for en reform i dansk-norsken, men skulle en velge e eller æ som den gjennomgående bokstaven? Knudsen gikk inn for å prioritere æ, men Aasen valgte e i de aller fleste tilfeller, og da rettskrivningsreformen i 1917 skulle rydde opp her, var det Aasens løsning som ble valgt også for riksmålet.

Dansk har i prinsippet ikke dobbeltkonsonant i utlyd, bare mellom vokaler; dermed får en bøyningsmønster som top - toppen, flag - flagget. Aasen drøfter i grammatikken hvordan lengde skal markeres, og er inne på den muligheten å fordoble lang vokal, slik dansk hadde gjort det i eldre tider. Men han avviser dette og kommer til (Gram. s. 32): «At derimod Konsonanten maa skrives dobbelt, hvor den lyder dobbelt, synes at være en klar Sag.» For riksmålet ble lengdemarkeringen et virkelig problem etter at de ustemte konsonantene p, t, k i 1907 var innført istedenfor b, d, g i samsvar med norsk uttale. Før hadde en skrevet en tak, men et tag. Når tag ble til tak fikk de to orda samme skrivemåte, og slike nye ordsammenfall ble det mange av. Derfor satte 1917-rettskrivningen inn dobbeltkonsonant etter kort vokal i de fleste tilfeller. Aasen hadde med sin norm vist veien.

Morfologi

Hunkjønnsbøyningen kan her være et eksempel på nynorskens mønsterrolle i forhold til bokmålet. Ut fra prinsippene som Aasen la til grunn for sitt landsmål, måtte han nødvendigvis gi hunkjønnskategorien plass i substantivbøyningen – nesten alle norske dialekter hadde den. Da overføringen av riksmålet fra dansk til norsk talemålsgrunnlag var kommet et stykke på vei, ble det helt naturlig aktuelt å føre inn hunkjønnskategorien også her. Dette skjedde i noen grad i 1917 og sterkere i seinere reformer. Dette ville etter min mening neppe ha skjedd hvis ikke nynorsken hadde gitt mønsteret. For en utenforstående ser saken slik ut som Elias Wessén skriver i De nordiska språken (s. 54): «Former som solen, boken, bygden har varit allmänt nordiska, och de äro icke mindre norska, därför att de även äro danska och svenska. De borde ha kunnat bevaras i bokmålet – med stöd av de andra nordiska språken – och införts i landsmålet.» Det er sannsynlig at svært mange nordmenn var tilbøyelige til å tenke i samme baner som Wessén, og det er tvilsomt om hunkjønnsbøyning var kommet på tale i bokmålet dersom ikke nynorsken på forhånd hadde gjort kategorien levende også i skrift.

Syntaks og stil

Det er en kjent sak at bokmålet generelt har utviklet seg fra den snirklete og innviklede setningsbygning som dansken ofte hadde, til enklere og kortere setninger, og i det hele tatt en greiere og mer lettlest stil. Det er neppe for dristig å hevde at Aasen også her har hatt innvirkning på utviklingen. I Norsk Grammatik (1864, s. 380) skriver han: «Det er ønskeligt at faae en vakker og velklingende Stiil, men det er ikke ønskeligt at optage den stive og kunstige Periodebygning, som er kommen i Brug i visse andre Sprog.» Dette prinsipielle syn ligger til grunn for Aasens egen praksis som skribent. Nikolaus Gjelsvik påpeker i Von og Veg (1950, s. 11) at «alle germanske skriftmål...byggjer på latinsk stilgrunnlag. ... Det einaste undantaket er nynorsk soleis som Ivar Aasen skreiv det målet frå fyrste stund og greidde det ut i grammatikken, ordboki og andre skrifter... Skulde det norske målet reisast uppatt på ein måte som det var sant gagn i, laut ein fylgja norsk stilgrunnlag, og ikkje byggja på det latinske.» Det norske stilgrunnlaget var for Aasen som for Gjelsvik talemålet. Det stilidealet som bokmålet gjennom hele 1900-tallet har søkt å nærme seg, har nettopp vært talemålets enkelhet. Også her har bokmålet fulgt i Aasens fotspor og prøvd å
nærme seg i uttrykksmåte til det beste nynorske, f.eks. med verbale konstruksjoner istedenfor substantiviske.

Ordforrådet

Kanskje mest håndgripelig er Aasens innflytelse på bokmålets utvikling når det gjelder ordforrådet. Aasen var som kjent purist; han så det som på alle måter forkastelig at det danske språket hadde tatt opp så mange fremmede ord og orddanningselementer (fra tysk). Han ville derfor ikke ha de tyske lånorda med i ordboka si, og ønsket at flest mulig av dem skulle bli erstattet av norske.

Den nasjonale ideologien som lå under Aasens holdning her, har hatt ganske stor oppslutning også blant bokmålsfolk. Språkrådgivere har frarådd å bruke tyske lånord så sant det finnes tilsvarende norske. Hvis ikke bokmålet hadde noe synonym til det tyske, har en i noen utstrekning tydd til nynorsk og hentet ord derfra. Særlig har dette vært tilfellet i offentlig administrasjon, der visse nynorske avløsningsord en tid nærmest var påbudt. Eksempler fra dette bruksområdet kan være høve, løyve, søknad, avgjerd. Andre nynorske ord er mer eller mindre kommet i bruk i bokmålet fordi de føles som friske og kraftige; i bokmålet er de jo nye og uslitte: djerv, framifrå, ihuga, bunad, skilnad, skipnad, vågnad, inntak, opptak, unntak og mange flere.

Spørsmålet vi begynte med, var: Hvordan hadde bokmålet sett ut uten Aasen? Etter det jeg mener å ha påvist her, må vel svaret bli: Uten Aasen som foregangsmann når det gjaldt å få norsk tale ned på papiret, hadde bokmålet vært et annet, kanskje på det stadiet vi hadde etter 1907. Noen ville nok ha vært tilfreds med det, men mange nordmenn, trolig de fleste, er nok Aasen takknemlig for hans (utilsiktede!) medvirkning til at vi nå har et hovedsakelig norsk bokmål.

-- Einar Lundeby er professor emeritus i nordisk språkvitskap.