En krysning mellom ulv og bjørn

AV SVEIN NESTOR

Lesernes første innskytelse er sikkert at dette må være en umulighet, og det er det i biologien, men ikke i språkets verden, som er den Språknytt beskjeftiger seg med.

«En tidlig vår får ulvebinna Mjuk fire valper,» stod det i en annonse for ei barnebok. Ordet ulvebinne ser sikkert mange for første gang nå, for det vanlige er hunnulv. Det siste leddet, -binne, er rart her, for sammensetningen betyr bokstavelig «ulve-hunnbjørn», og det er en skapning som ikke fins.

Vi har også ulvinne, men det er litterært og litt gammaldags, og kan ikke brukes i dagligspråket. Andre ord for «hunnulv» er ulve og vargtik. Ulve er en lett gjennomskuelig avledning av ulv. Den er kanskje forholdsvis ny siden den mangler i den norrøne ordboka. Men ordboka har ylgr, som etymologisk henger sammen med ulfr, selv om det ikke er opplagt ved første øyekast.

Sisteleddet tik i ordet vargtik betyr «tispe» når det er usammensatt, og det passer bra siden hunden og ulven er nære slektninger. Men på et eller annet tidspunkt må tik ha betydd «hunn» generelt, for i ordbøkene står ord som tiklam, tiksau, revtik og hundtik, som alle inneholder det ordet som i noen dialekter betyr «hunnhund». Dette er det motsatte av den utviklinga som gjør at binne, som opprinnelig bare betydde «hunnbjørn», kan få den generelle betydningen «hunn» i sammensetninger som ulvebinne og harebinne.

Hunnbjørnen kan også kalles bjørnebinne. Litt merkelig er det, for det ordet skulle egentlig bety «bjørne-hunnbjørn», et ord og en skapning som ikke fins, det heller. Ordet lar seg forklare med at binne har fått betydningen «hunn». Det kan bare ha skjedd fordi orda bjørn og binne var blitt såpass ulike at folk ikke lenger så at de er maker også språklig.

Bjǫrn og birna

At de er språklige maker, ser en lettere av de norrøne formene bjǫrn og birna. «Hunnbjørn» kunne dessuten hete bera på norrønt. Disse tre orda har ulik rotvokal: jǫ, i og e; men i urnordisk var det e i dem alle. På veien fram til norrønt utvikla e-en seg forskjellig avhengig av hvilke lyder som fulgte etter, slik at norrønt har fått tre ulike rotvokaler i stedet for én. Foran u i neste stavelse blei resultatet , foran ijon blei det i, og foran on blei e-en stående uforandra:

UrnordiskNorrønt
*ber-n-ur
brn
*ber-n-ijon
birna
*ber-on
bera

Bera har i moderne norsk blitt til bere, som fins i ulike varianter over store deler av Østlandet og enkelte steder på Vestlandet. Denne formen ligner mye på bear på engelsk og Bär på tysk.

Ulik utvikling av -rn

Mye av forskjellen mellom bjørn og binne består i at lydkombinasjonen rn har utvikla seg ulikt – først og fremst i skriftspråket. I bjørn er rn beholdt, mens denne lydkombinasjonen har gått over til nn i binne. Det siste er normalt eller unormalt alt etter som en ser det. Unormalt er det i den forstand at ord som på norrønt blei skrevet med rn, vanligvis skrives med rn også i dag. Norrønt tjorn, korn, horn skrives med rn fremdeles: tjern, korn, horn, men binne gjør det altså ikke. Det er normalt ettersom norrønt rn blir til nn i sørøstlandsk tale: tjønn, kønn, bjønn, og det passer helt med lydutviklinga og med skriftformen i binne.

Når mange i dette språkområdet likevel uttaler rn i slike ord, skyldes det påvirkning fra skriftformen. Det er altså en inkonsekvens når det på moderne norsk heter bjørn (med rn) og binne (med nn). Egentlig burde det hete bjørn og birne, med rn begge steder, eller bjønn og binne, med nn begge steder.

Ulv og bjørn i navn

Ulf (det skulle egentlig ha hett Ulv) og Bjørn, er vanlige navn i Norge, mens navna på de tilsvarende hunndyra ikke er det. Men svensk har kvinnenavnet Ylva, danna til ulv på samme måte som det svenske ordet hynda (tispe) er danna til hund. «Tispe» kan også hete tik på svensk.

Islandsk har úlfur, men også ordet vargur, som betyr «ulv» og «rev»(!), men også «herskesjuk, frekk og pågående person». På svensk er varg det vanlige ordet, ulv er gammaldags. På Færøyene og Island er Birna kvinnenavn.Bare Úlfur kan være personnavn på Island. Vargur går det ikke an å hete der, til det har ordet vargur for negative bibetydninger. Slik må det ha vært i norrønt også, for vi kjenner ingen tilfeller av Vargr som mannsnavn, men Úlfr derimot var vanlig.

 

-- Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter