Ordliste-fobien

AV KJELL ANFINNSEN

For vel 40 år siden ringte jeg til disponenten ved en norsk skofabrikk. Samtalen lød omtrent slik:

– Dere har utgitt en brosjyre med tre ortografiske feil.
– Å?
– Det står komager – ifølge ordlistene skal det være kommager. Det står mokkasiner, men skal være mokasiner. Det står bindsåle – det skal være binnsåle.
– Der tar De nok feil. En bindsåle binder de andre sålene.
– Antagelig er opprinnelsen det tyske binnen - altså mellom. Binnsålen er mellomsåle – stemmer ikke det?
– Jo – kanskje det ... Men hva var det egentlig De ville?

Denne sjabre interessen for norsk språk er dessverre ikke atypisk for næringslivet i 90-årene heller.

Ordliste-fobien har heller ikke spart pressen. En gang i slutten av 50-årene laget jeg en kryssordoppgave for et pressebyrå. I diagrammet forekom ordet teddibjørn. Det ble automatisk rettet til teddybjørn. – heldigvis før man sendte det ut til landets aviser. Ingen av de ansatte hadde kommet på å slå opp i en ordbok eller ta kopi av originalen – før de satte i gang rotet. Jeg fant fire oppslagsverk i byrået. I samtlige sto det teddibjørn. (I dag heter det teddybjørn.) I et slikt diagram griper kryssende ord i hverandre. Å skifte ut i-en i et ord med y byr på ubehagelige ringvirkninger! Lignende fadeser kunne like gjerne forekommet i 1995.

En bekjent søkte i sine yngre dager ekstrajobb som korrekturleser i en avis. Kvalifikasjonene skulle være i orden – han hadde jo M i norsk stil til artium! Et par dager før prøvelesingen kom han til å titte i en ordbok. Det resulterte i en sterkt redusert skråsikkerhet. I løpet av to døgn hadde han gjennomgått boken fra perm til perm. Han ble fascinert av alle nyoppdagelsene. Selvsagt ble det ikke snakk om å huske alt sammen – men interessen for ords betydning og opprinnelse førte til en ny måte å tenke «norsk» på!

Noen eksempler: I Norge sier og skriver man nærmest konsekvent duknakket – i ordlistene står det dukknakket! Når og hvor (og hvorfor) formen «duk» dukket opp, er vel likegyldig. Derimot lyder det logisk at dukk har god forbindelse med verbet dukke (bøye hodet).

Allegorier gjør språket rikere. Tenk bare på uttrykket bjørnetjeneste. Det stammer visstnok fra en fabel der en tam bjørn ville fri sin herre fra en flue på pannen hans. Slaget var så kraftig at både flua og mannen døde. Det var en gjerning med den beste hensikt – med motsatt virkning. Norske journalister har sterk forkjærlighet for gulrota. Men denne allegorien har øyensynlig tapt mye ved flittig bruk. Jeg ser for meg et bilde av et esel med en stang bundet fast langs ryggraden. I enden av stangen – 60 centimeter fra eselets mule – henger en gulrot. Hvor mye eselet anstrenger seg for å nå gulrota, vil avstanden forbli 60 centimeter. Da betyr gulrota langt mer enn et lokkemiddel eller agn!

Da datateknikken inntok redaksjonen i en norsk avis, oppfordret sjefredaktøren undertegnede til å sende små, daglige språkbulletiner på anlegget. Her er tre av dem:

1 Ifølge bygdesladderen gikk de alltid i følge.
2 Er kona altfor sur – gjør alt for å blidgjøre henne. Vil du ikke ha henne lenger, søk skilsmisse. Vil du ikke ha henne lengre, er hun vel lang nok.
3 Overfor pøbelen er gode argumenter nytteløse. Sitatet ovenfor er et falsum.

Det ble et artig eksperiment. Reaksjonene kan deles inn i tre grupper:
1 Misnøye blant folk som hadde sårt behov for språkundervisning.
2 Begeistring hos dem som behersket språket best.
3 Sur kritikk fra noen som øste av sin betenkelige visdom. De siste ble bedt om i stedet å yte bidrag – noe de lovte – uten å levere et eneste forslag. De bare fortsatte å spy ut sine nesevise bemerkninger.

Kanskje må noen hver av oss innrømme at jakten på andres feil blir styrt av en smule kritikksyke. Morsmålet vårt hadde stått seg bedre på denne innstillingen: Vi kan alle gjøre feil – best er det språket som inneholder færrest feil! I NRKs glimrende program «Språkrøret» ga professor Finn-Erik Vinje dette svaret på innsigelse fra en lytter: Vi er ikke ufeilbarlige! (Hvem tør da påberope seg ufeilbarlighet?!)

I språkdebatter blir det stadig hevdet at språket «må få leve sitt frie liv og gjennomgå naturlige fornyelser». I mange tilfeller fortjener «fornyelsene» sunn skepsis. Massemediene har for eksempel innført ordet sprit i betydningen brennevin. Dermed har man gitt avkall på en nyanse. Sprit er råmateriale til flere brennevinssorter. Men ifølge moderne pressesemantikk må altså sprit uttrykkes omtrent slik: en alkoholholdig væske som man blant annet lager brennevin av. Sprit-konstruksjonen er sannsynligvis ikke mer imponerende enn at den bunner i dårlig oversettelse fra svensk!

Jeg har påpekt overfor journalister og reisebyråfolk at det heter Karibia – like fullt tviholder de på Karibien. Begrunnelsen er gjerne at en-former lyder bedre enn a-former. Trolig kommer Karibien fra det engelske Caribbean (utt. kæri'bi:en), som oversatt til norsk blir karibisk. (Fins det andre forklaringer, mottas de med takk.) Kanskje bor vi snart i Europien. På engelsk er jo Norge et European country!

Hjemmelagede regler kan nok være nyttige – men er ikke alltid pålitelige. En journalist i en Oslo-avis kjørte lenge etter en tvilsom kommaregel. Hun plasserte konsekvent dette tegnet foran som! En dag sto det i et av hennes manuskripter: «Kvinner, som er født uten moralske anfektelser ...» En korrekturleser ble skeptisk. Han visste nemlig at damen var sterkt involvert i kvinnesaken, og stilte henne dette intrikate spørsmålet:
– Mener du at alle kvinner er født uten moralske anfektelser?
– Hva!!?
– Du har skrevet det. Hun ble takknemlig for rettelsen til: «Kvinner som er født uten moralske anfektelser ...»

Dårlig språk kan resultere i løgn. Fra en avisoverskrift: Kommunen beslutter å bygge mindre hus. Ifølge brødteksten var det snakk om å bygge færre hus – det sto ikke ett ord om hvor store husene skulle være. Mang en tabbe må bero på ubetenksomhet. Skriver man tre meter med bensin ... , blir det vel oppfattet som en vits. Men logikken mangler like sterkt i en overskrift hentet fra en Oslo-avis: I en 3 km stor sone ... Kilometer er måleenhet for lengde. Størrelsen på en sone måtte vel eventuelt måles i kvadratkilometer!

Nordmenn blir lett enige om at morsmålet får en slett behandling. Det er atskillig mer vrient å skape enighet om språkets «trafikkregler». Og denne enigheten er vel den første betingelsen for at ordene og setningene formidler signaler så korrekt som mulig! Selvsagt blir man ikke ekspert av å pugge ordlister. Men kombinert med sunn interesse og logiske slutninger er denne lektyren nyttig.

Kan datateknikken komme oss til unnsetning? Det må vel ligge store muligheter til språkrøkt i PC-enes tekstbehandlingsprogrammer. Disse har i dag stavingskontroll og synonymfunksjoner – som vel bør betraktes som en god begynnelse, men heller ikke stort mer. Så vidt jeg har erfart, er de heller mangelfulle. Håpet blir imidlertid noe dempet av det faktum at satsingsområdet krever store mengder arbeid og penger. Og en ufravikelig betingelse for eventuell suksess er at de som før ikke gadd å konsultere oppslagsverk, orker å trykke et par ganger ekstra på tastaturet!